Tillit og løgn

Handlevogn

Din handlevogn er tom.

Hei! Jeg og kjæresten min har vært sammen no i et halvt år. Forholdet begynte svært godt med god kjemi, humor, forelskelse og alle dei gode tingene. Så skjedde da at ho ble gravid. Dette ble jeg fortalt rett etter at hun fortalte meg at seperasjonspapirenehennes ikke var i orden likevel, og at hun fremdeles var gift (teknisk sett). Jeg tenkte jo ikke så mye over da at papirene ikke var i orden likevel, men tenkte at det kunne ordnest fra hennes side. Tiden gikk og jeg begynte å glede meg til å bli far. Det skulle faktisk bli tvillinger, og det gjorde det ekstra spennende. Jeg hadde ennå ikke vært med på ultralyd eller sett noe som helst bevis for dette, men hun oppdaterte meg stadig vekk om hvordan utviklingen var. Forklaringene var veldig detaljerte og jeg hadde i grunn ingen tvil om at det var noe i gjerdet. Jeg fortelte nyheten til foreldre, venner og kollegaer, og hun spilte med. Jeg følte at farsinstinktet kom tydelig fram, med påfølgende omsorgfølese for mor og barn. For å gjøre en lang historie kort, så var hele graviditeten hennes en løgn. Hun sa først at hun hadde mistet barna ved spontanabort, men siden hun ikke kunne referere til noen lege, og jeg selv tok kontakt med sykehuset hun skulle ha gått på og fann ut at hun andri hadde vært der, kom det tilslutt fram at hun hadde løyet om hele greia. Hun sa at hun hadde løyet om dette for at hun var redd for å miste meg den dagen hun sa at seperasjonen ikke var i orden. I tillegg har hun også løyet om mangen andre ting som egentlig er helt uvesentlig for meg og mine følelser for henne, men i realiteten har mine følelser blitt veldig forstyrret av dette. Løgnene om graviditeten holdt på i gode 2 måneder, og de andre løgnene helt fra starten. Hun sa også at hun følte seg gravid selv om graviditetstestene var negative. No seier hun at hun vil gjøre alt for å redde forholdet, og at det var hennes eks som hadde fått hun til å gegynne med løgner. Hun sier hun lyver i pressede situajoner, men nå vil hun altså gjøre alt sammen for å få orden på livet sitt, gå til psykolog og parterapi og alt som står hennes i makt. Men, her sitter jeg igjen, etter å først ha gledet meg over å bli pappa til to, også få slengt i trynet at det hele er en løgn. Følelsene mine er også veldig ambivalente, der jeg i ene øyeblikket er positiv for at dette vil gå bra (for jeg liker veldig godt jenta siden hun har så veldig mange positive sider som jeg liker), for så i det andre øyeblikket tenker at jeg må kunne stole på en kjæreste, at jeg har blitt utrolig såret og fortjener noe bedre, og at jeg har tenkt litt på tanken om hvordan jeg kommer til å reagere dersom hun faktisk skulle bli gravid engang. Vil jeg bli like glad da? Føler også litt at hun har løyet for å kontrollere meg og har spilt endel på følelsene mine. I tillegg har vi begynt å krangle masse, og jeg har heller aldri blitt så sint ved krangler. Familien min har også begynt å tvile på hun. Så jeg ber vel egentlig om et råd og to fra Dere. Føler egentleg at jeg har lyst å få en pause, kanskje treffe andre og komme meg vekk fra denne tåkeheimen av følelser og tvil, men så tenker jeg på at jeg da vil kanskje miste henne for alltid, noe som ville vært synd siden kjemi og andre forventninger jeg hadde til en kjæreste er der. Men så er som sagt tilliten forsvunnet endel. I tillegg vet jeg ikke hvor sundt et forhold er når jeg hele tiden må be hun om beviser of bekreftelser for ting som hun gjør som jeg tviler på. Føler at det blir litt kontrollerende, og faktisk slitsomt.

Det du forteller bærer preg av skuffelse og tillitssvikt som du også har sagt noe om i overskriften her.

Det er mange grunner til at vi mennesker gjør det vi gjør, og noen ganger sårer det mer enn andre ganger. Det er vanskelig å si noe sikkert om hvorfor kjæresten din har valgt å lyve til deg, men mange ganger dreier dette seg om en manglende tillit til at hun selv er god nok for deg og for parforholdet. Kanskje gjør hun det altså fordi hun rett og slett ikke tror hun selv og hele henne er nok for deg.

Det gir mer mening for meg å bruke plassen her på hva du kan gjøre for deg selv og parforholdet enn å spekulere i hennes verden. 

Det er tydelig her at du blir svært såret av dette og at det hun har gjort gjør noe med dine følelser. Du føler deg manipulert og kanskje til en viss grad misbrukt? Dette er det viktig at du er tydelig med overfor deg selv og henne. La henne forstå hvordan det sårer deg når hun gjør slike ting, men viktig: Fortell henne det på en slik måte at du sårer henne minst mulig! Ellers kan dette fort blir en våpenkappløp dere vil slite med å komme ut av.

Du sier at alt i utgangspunktet er riktig mellom dere, og at dette ødelegger så mye. Fortell henne det, og gjør det klart for henne hva du trenger i parforholdet - om du vet det da. 

Våre erfaringer er at noen ganger vet ikke partene det. Og det som værre er: De forventer at partneren skal vite hva de selv trenger når de ikke vet det selv en gang.

En velkjent teknikk her er "Jeg-språk". Vi snakker ut fra oss selv og våre egne følelser. Dette reduserer faren for at partneren går i forsvar fordi han eller hun føler seg angrepet. Vel og bra det, men dette krever også trening. Mange tror de følger "oppskriften" når de sier noe sånt som: "Jeg føler at du er sint på meg". Dette er ikke "Jeg-språk" selv om setningen begynner med "Jeg". Grunnen til det er at jeg med denne setningen fremdeles sankker om min partner - ikke om meg selv. Hadde jeg sagt: "Jeg blir redd når du er sint, og da har jeg behov for å forsvare meg", hadde det vært noe helt annet, og mye mer relevant for partneren min.

Hvordan hadde det vært for deg å kunne si noe sånt som:

"Når jeg oppdager at jeg blir lurt av noen jeg er glad i, blir jeg forvirret og såret og trenger kanskje å beskytte meg selv etter det. Jeg mister tillit og blir nok mer kontrollerende tror jeg. Det har jeg ikke lyst til. Jeg legger allikevel merke til at det skjer og vet at det er en del av meg som har behov for det. Jeg vet også at det ikke er fordi jeg har mistet følelsene for deg, men jeg ser at det kan virke sånn. Det er jeg oppriktig lei meg for."

Ville det vært riktig for deg å si? Hvordan tror du hun hadde reagert på dette? Om dette ikke var det riktige å si, hva ville vært riktig - om du skulle sagt noe i samme ånd?

Det kan være mye god hjelp i parterapi om du ikke vet helt hva som hadde vært riktig for deg, men vi vil nok anbefale noen som har par og intime relasjoner som spesialfelt om du har tilgang på det.

Din vurdering: 
Average: 5 (1 vote)
CAPTCHA
Dette er et spørsmål for å teste om du er en menneskelig besøkende og for å hindre automatiserte spammeldinger.

Skriv ny kommentar

Go to top