Skulle så gjerne forandre kjæresten min litt

Handlevogn

Din handlevogn er tom.

Jeg er en jente på 22 år som har vært sammen med en fantastisk gutt i litt over 3 år. De siste 1,5 årene har vi også bodd sammen. Det har vært få utfordringer knyttet til dette. Vi krangler så godt som aldri, men tar en utblåsning og blir venner igjen når det er nødvendig. Forholdet vårt har selvfølgelig vært gjennom både gode og mer utfordrende perioder, men jeg synes det totalt sett har fungert overraskende bra.

Problemet mitt har oppstått de siste 6 månedene. (Det bør kanskje nevnes at jeg i disse månedene også har blitt ferdig med en bachelorgrad og begynt i en spennende og utfordrende jobb). Jeg har alltid vært veldig stolt av kjæresten min. Han er intelligent, pliktoppfyllende og fullfører de mål han setter seg. Han er flink med barn, god mot familien sin og utadvent. Det har aldri vært en problem for meg å introdusere ham for nye mennesker, for jeg har enda til gode å møte noen han ikke kommer overens med etter 5 minutter. Jeg har alltid satt større pris på å tilbringe tid hjemme med kjæresten min enn ute på byen med vennene mine.

Den siste tiden derimot har jeg begynt å irritere meg mer over ham og sammen med vennene våre kan jeg til og med bli litt flau. Jeg merker at jeg kritiserer ham og jeg føler meg i etterkant som en tyrann. Ting jeg blir irritert/flau over, kan for eksempel være nøling, usikkerhet, misforståelser, hans sans for humor. Helt uskyldige ting som han selvsagt ikke kan noe for. De gode samtalene våre er vanskeligere å få i gang og jeg føler også at vår "identitet" som par er veldig knyttet til hjemmet vårt og hverdagslige rutiner. Jeg merker at jeg i hodet mitt danner meg et bilde av hvordan jeg skulle ønske han var og det involverer selvfølgelig det motsatte av hans "negative egenskaper" om man skal kunne kalle det det. - Selvsikker, verdensvant, utilgjengelig, billedvakker, sjarmerende og underholdende.

Jeg har ikke tidligere ønsket at kjæresten min skal være noe han ikke er. Jeg har syntes han har vært flott akkurat som han er og jeg har i mange år følt meg sikker på at det ikke kan være noen der ute som er mer riktig for meg. Nå føler jeg meg ikke lenger sikker på at han er den rette - at det er ham jeg ønsker å gifte meg med og oppdra barn sammen med. Gnisten mangler i forholdet vårt og jeg føler meg ikke lenger fysisk tiltrukket av ham. Dette synes jeg er utrolig vanskelig og jeg ønsker svært gjerne å komme forbi det. Jeg sitter med en del ledetråder som jeg vet er av betydning for utfordringene, men jeg klarer ikke riktig å sette de sammen.

1. Vennene til kjæresten min bor et stykke utenfor byen, så han er mye hjemme på hverdagene. Jeg jobber turnus og har alle mine venner i byen, så min hverdag er mer variert. Skulle ønske min tid med ham var litt mer dyrbar og ikke alltid like tilgjengelig for meg.

2. Vi begynte begge med utdanning/jobb rett etter videregående og gikk inn i et veldig etablert forhold. Vi har opplevd/gjort lite "for oss selv" og aldri likt å være noe særlig fra hevrandre.

3. Jeg innser at livet mitt er i veldig forandring, mens han fortsetter i sin vanlige jobb. Jeg vokser på mine utfordringer og søker nye. Tempoet og kravene i min hverdag er forandret og jeg føler at jeg vokser og utvikler meg i rasende fart uten å klare å få med meg kjæresten min i løpet.

Er det håp for meg/oss? Og i såfall hvordan?

Selv om ikke alle par nødvendigvis skal holde sammen, har alle par potensiale.

Det som skjer mellom dere er egentlig helt normalt. Uten å gå for mye inn på vår teoretiske modell her, så er det slik at alle par har faser. Den første etter den oprinnelige forelskelsen er noe vi kaller vedlikehold hvor alle de hverdagslige tingene ivaretas. Her foregår alt sammen med partneren og det er typisk et "vi" og lite meg og deg. Når denne er godt og vel på plass, er det polariseringsfasen som begynner å banke på døra. Dette er gjerne også den fasen hvor vi oppdager alle feil og mangler med den vi en gang forelsket oss i og som vi bare så alle de positive tingene med. Her begynner behovet for et jeg og du å komme tydeligere fram og mine behov kreves å bli hørt - spesielt om det er på tross av partneren min.

Det som du snakker om høres for meg ut til å være dette. Behovet for en individuering i parforholdet er til stede og partnerens manglende evne til å tilfredsstille dine forhåpninger (det vi også kan kalle projeksjoner) blir tydelig for deg.

Dette er altså ingenting å frykte i seg selv. Alle relasjoner har dette i seg men det vises på svært forskjellige måter. Alle har vi en utvikling og alle vokser vi i et parforhold.

Mitt råd er å snakke med partneren din om dette. Vær åpen om hva du tenker og føler og ikke minst vær tydelig på at du er redd dere er i ferd med å vokse fra hverandre om det er tilfelle. Gi også uttrykk for at du ønsker å jobbe med forholdet

Det kan også være godt å vite at det er en tredje fase et stykke ut i løypa som vi kaller potent intimitet. Dette er et sted hvor partene ikke lenger har behov for å forandre den andre men kan akseptere han eller henne slik han eller hun er. Les mer om det på artikler/intimitet.

 

Din vurdering: 
Average: 3.7 (3 votes)
CAPTCHA
Dette er et spørsmål for å teste om du er en menneskelig besøkende og for å hindre automatiserte spammeldinger.

Skriv ny kommentar

CAPTCHA
Dette er et spørsmål for å teste om du er en menneskelig besøkende og for å hindre automatiserte spammeldinger.
Go to top