Kan ekteskapet reddes?

Jeg og min mann har hvert gift i 8 år og sammen i 12 år,har to jenter sammen på 9 og 6 år. Han buste plutselig ut i fullt sinne en mandag at han ikke ville mere pga at han ikke fikk sex på lørdagen når han kom hjem etter firmatur, skal sies at sexlivet ikke har hvert det beste men ikke helt håpløst heller. Dagene gikk og han kom med mere negative ting om vårt forhold som kjefting, klaging osv.

En dag sa han at følelsene var borte og at de har hvert borte i 2mnd, uten at noe er blitt sagt til meg til tross for at jeg flere ganger har spurt om noe er galt. Vi har valgt og bo annen hver uke hjemme inntil jeg finner en leilighet, de ukene jeg har hvert borte har jeg holdt meg borte siden han trenger tid til å kjenne på om det er no savn der.

Når jeg har hvert hjemme er han innom og skal ordne ting og drive med feks ved eller hente noe. Jeg synes jo ikke han får kjent på savnet da. Har hvert noen tøffe uker og han sier at det er slik han pr dags dato vil ha det. Han har også sagt at om han hadde fått sex den lørdagen han kom hjem hadde vi ikke hvert i denne situasjonen nå, hva med følelsene da?

Jeg har fortalt at jeg er villig til å gjøre mye for at vi kan finne ut av dette på en annen måte enn å måtte flytte fra hverandre. Vi har også hatt sex etter at han sa han hadde mistet følelsene sine,og han er ofte bort på og tar på meg når han kan. Samtidig har jeg spurt om han har følelser for en annen og da tenker jeg spesielt på en kollega av han som er i samme situasjon og de prater mye sammen, han sier det ikke er det, og det samme sier hun.

Jeg blir usikker på hvor jeg har han.

Spørsmålene blir mange, men er det mulig å finne tilbake til hverandre ved å bo litt fra hverandre?

Vi har lite eller ingen tro på at det å flytte fra hverandre i seg selv vil rette eller forbedre parforholdet som sådan. Snarere er det starten på slutten enn omvendt, selv om historien også kan vise til eksempler på at en "pause" i parforholdet har gitt partene avstand og fred nok til å komme tilbake til parforholdet på en annen og kanskje bedre måte. En pause gir deg dessverre ikke noen verktøy for å ta tak i de problemene som i utgangspunktet skapte avstanden.

At han ikke fikk sex den lørdagen kan høres ut som dråpen mer enn hele problemet. Kanskje har han veldig behov for fysisk kontakt - og kanskje har det ikke vært plass til så mye av det i parforholdet deres så langt? Vi mennesker er forskjellige - noen trenger fysisk kontakt for å oppleve seg verdsatt og elsket, mens andre har andre kjærlighetsspråk. Kanskje er det sånn at menn i større grad enn kvinner opplever seg elsket når sexen er på plass? På den andre siden er det viktig for deg som kvinne å ikke forråde deg selv. Har du virkelig ikke lyst på sex, skal du ikke "bli med på det" for husfredens skyld. Ofte handler manglende lyst om at dere er på forskjellige steder følelsesmessig.

Kanskje handler det om at du merker lysten på sex ikke kommer fra interessen for deg som kvinne - men mer fra et behov han har for å bli elsket? Hvor kommer dette fra at menn skal få og kvinner skal gi sex? Er det egentlig ikke motsatt? Som mann vet jeg at menn elsker å bli tatt i mot seksuelt. Hva hender om vi snur litt på denne holdningen? I hverdagen ender vi fort opp på hver vår side av et jernteppe hvor våre interesser langt overskygger partnerens - og det hele domineres av frykt for avvisning, for å bli alene, eller bli såret blant mye mer. Nedrustning må til. Kanskje er det et godt tidspunkt for å se på hvilke våpenarsenal en selv sitter på og av og til - kanskje i vanvare - har benyttet på den andre?

Om begge partene stilte seg selv spørsmålet: "På hvilke måter kan jeg være vanskelig å leve sammen med?" kan dette åpne for en større empati for en partner som til daglig og hele tiden må leve med akkurat disse utfordringene jeg tross alt påfører parforholdet vårt.

Din vurdering: 
Average: 4.5 (2 votes)

Skriv ny kommentar

Go to top