Hvordan snakker vi sammen?

Handlevogn

Din handlevogn er tom.

Jeg og min mann har vært gift i snart seks år, og vi har to barn (3 og 4,5år) sammen. Vi er i parterapi for andre gang nå, men fortsatt føles det som det er jeg som "drar lasset". Han har vondt for å innrømme at vi har et felles problem, og har mange ganger sagt han er med fordi jeg har problemer...at jeg gjerne leter etter feil og overdriver. Jeg sliter veldig med å få til samtaler med han, som har noe personlig ved seg. Vår terapeut foreslo at vi skulle snakke konkret om våre ulikheter som personer, hva vi liker og hvordan vi vil være. Jeg prøvde ta dette opp med han, om han ville synes det kunne vært greit å snakke om. Svaret var vel noe sånt som et tja, og litt rynking på nesa. Selv om jeg sliter med motivasjonen for å jobbe med dette etterhvert, bestemte jeg meg for å prøve igjen, og tok initiativ til en samtale om dette. Og etter en halvtime der jeg må dra ordene ut av han, spørre, og prøve forstå hvorfor han synes det er så vanskelig å snakke om, så orket jeg ikke mer og gav opp.Jeg sa helt klart at jeg vet det er tøft for han å snakke personlig, men at jeg håpet det kunne være verdt det, for han også. Han var enig i det. Og den ene tingen han hele veien har vært klar på, er at han vil være gift med meg. Men likevel..det føles som jeg torturerer han med denne typer samtaler, og det blir bare så ubehagelig for oss begge. Jeg får lyst å skrike til han, riste han....så sterkt blir behovet for kontakt. Men han sitter bare der. Hva gjør jeg når jeg har vridd hjernen om og om igjen, men fortsatt ikke klarer snakke med han på en måte som kan hjelpe han til å åpne litt opp? Og hva gjør jeg når han ikke tør/ikke vil/ikke orker (jeg vet ikke hva som er rett) ta initiativ til ting vi kan gjøre sammen? På meg virker det som han er helt fornøyd, så lenge jeg ikke tar opp noen problemer. Da kunne vi levd sammen som elskere og foreldre, med minst mulig kommunikasjon utover det. Jeg merker at det begynner å skrante på både kjærlighet og respekt fra min side, jeg føler meg helt tom. Hvordan kan jeg gjøre noe konstruktivt her?

Det høres virkelig ut som om du er ved et vendepunkt. Du er i ferd med å gi opp, og kjenner antagelig veldig mye frustrasjon og kanskje også håpløshet?

Det du beskriver glir nok på mange måter inn i et stereotypt mønster over hvordan mange parforhold er: Kvinner trekker og dytter i parforholdet for å få til en relasjon og mannen henger etter og er fornøyd med mat på bordet og tippekampen - for å sette det litt på spissen.

Saken er at parforhold egentlig er veldig vanskelig. Det vil si det å få til selve relasjonen altså. Dette handler ofte om gamle mønstre som dukker opp og tar litt over i dynamikken mellom partene.

Fra min egen historie og følelsesregister vet jeg at min umiddelbare reaksjon på at min partner hadde "problemer" eller slet med noe, gikk rett på min egen følelse av verdi og nytte. Når hun hadde det vondt, hadde ikke jeg gjort jobben min på et vis. Da var det veldig mye enklere for meg å trekke meg unna og foholde meg til noe veldig mye enklere - for eksempel en PC. Eller tippekamp. Eller en øl eller to.

Jeg har vel senere forstått at hennes smerte ikke så mye handler om min inkompetanse, men mer om at jeg ikke viste tilstrekkelig interesse for henne. Hun følte seg alene.

Husker veldig godt hvor mye enklere det var å forholde meg til henne når hun først og fremst snakket om hva hun følte, hvor redd hun av og til var, hvor alene hun ofte følte seg, og ikke så mye snakket om hva jeg gjorde feil eller ikke gjorde i det hele tatt.

Det var veldig lett for meg å falle tilbake i behovet for å stenge meg selv inne når jeg ble møtt med det jeg oppfattet som kritikk. For meg handler dette om mønstre som vekker følelsen av å ikke være god nok. Utilstrekkelighet. Enklere da å gjøre noe jeg kan.

Du ber om tips om noe konstruktivt du kan gjøre. Ut fra hva du skriver vet jeg ikke hva du har forsøkt før og når du gav opp med det, så det kan godt hende du har gjort dette hele tiden: Hva om du forsøkte å utelukkende snakke ut fra egne følelser og behov? Gå foran som et godt eksempel på hva du mener med å åpne seg. Da mener jeg ikke bare de vanskelige tingene, men også de tingene som gjør deg glad eller får deg til å føle deg god.

Fellen er som alltid at vi tror vi snakker om oss selv når vi sier "Jeg føler at du...." - men da dømmer vi altså partneren mer enn å snakke om våre følelser. Du må gjerne referere til noe partneren gjør, men unngå å refere til egenskaper eller betegnelser som lett kan oppfattes som hvordan partneren er.

Eksempel: "Jeg føler at du aldri tar meg alvorlig" blir jeg-språk når vi endrer det til "Deg gjør meg vondt når jeg ser du ler og vitser av ting jeg forteller som er viktige for meg!"

I siste versjon snakker vi om hvilke følelser som vekkes i oss. Å legge på "Jeg føler at" foran en karakteristikk av partneren er ikke å snakke om følelser.

Dette er ikke lett. Det er veldig vanskelig. Ikke nok med det, men det virker ikke med en gang heller. Det kan kanskje ta både uker og kanskje til og med måneder før du når igjennom. Husk at dette er mønstre som kommer fram etter seks års ekteskap, men som går mye lenger tilbake i dere begge. Det endrer man ikke over natten.

Legg gjerne inn en kommentar nedenfor og fortell oss hvordan det går med deg.

Din vurdering: 
Average: 3.1 (10 votes)
CAPTCHA
Dette er et spørsmål for å teste om du er en menneskelig besøkende og for å hindre automatiserte spammeldinger.

Kommentarer

 Takk for svar. 

Det er lett å lulle seg inn i at nå har jeg virkelig prøvd alt. Jeg vet ikke, faktisk. Jeg tror jeg har vært bevisst på måten jeg har ordlagt meg når jeg har snakket om følelsene mine, men godt mulig jeg kan bli flinkere til det. Det vil jeg i alle fall prøve å ta med meg videre. 

Jeg merker også at det skal lite til før min mann oppfatter det jeg sier som kritikk. For eksempel fortalte jeg han en dag at jeg er lei meg fordi ting har blitt som de har blitt mellom oss. Da trakk han seg umiddelbart unna og ble sint/ frustrert. 

Kanskje er vi kommet der at jeg er desperat etter hans interesse i meg, og det pusher han lengre unna? Jeg fortalte han også en dag at når jeg er lei meg, trist eller redd, så trenger jeg at han bryr seg om meg. Hans respons var at jeg stiller for store krav. 

Er det for mye å kreve, eller er det rimelig? Eller kan det være hele konfliktsituasjonen som gjør alt enda mer komplisert?

Jeg har ofte fortalt min mann om ting som gjør meg glad, ting jeg er engasjert i, som jeg er gira på. Dessverre for oss begge, så har jeg i de fleste tilfellene opplevd at hans måte å møte meg på har på en måte "stukket hull på ballongen"...så min glede blir mindre, i stedet for delt. 

Jeg må innrømme at jeg sliter med å finne fram gode følelser, men de kan vel komme tilbake?

Men er det urealistisk å ønske at min mann skal spørre meg hvordan dagen har vært, foreslå ting vi kan gjøre sammen, tenke ut noe for merkedager av og til?

Og hvor kommer alt dette sinnet mitt fra?? Jeg vil jo helst bare være snill og grei :-)

Mange spørsmål her...

Men for å oppsummere...vi går fortsatt i parterapi, og jeg går litt til en terapeut på egenhånd for å få luftet alle tankene mine. Så "still hanging in there"!

Ha en god sommer!

Så klart du skal kunne forvente av partneren din at han/hun er opptatt av hvordan du har det! Det handler om mer enn folkeskikk, det handler om det bærende i et intimt parforhold. Er du opptatt av hvordan partneren din har det? Spør du og er åpen for alle mulige svar?

Nå er det nå en gang sånn at det vi gjør, gjør vi av en grunn, enten det er noe vi vet om eller noe vi ikke er bevisste. I din manns tilfelle har han også sine grunner til å reagere som han gjør - og det trenger ikke nødvendig vis å ha så mye med deg å gjøre en gang. Det kan ha det, men trenger ikke. Du er imidlertid den som får smake konsekvensene av hans respons.

Kanskje er du desperat, og kanskje er det derfor han trekker seg unna. Det er vanskelig å si så mye om her jeg sitter, men det kan også være at han ikke forventer noe positivt når du forteller om dine sorger og gleder. Hva vet jeg?

I alle tilfeller må han ta ansvar for sin måte å reagere på, og du din. Dersom hans respons på dine gledesytringer oppleves som å "stikke hull på ballongen" gir du tydelig uttrykk for at det skuffer deg uten å bruke "du"-språk? Har du snakket om hvordan du hadde håpet å bli møtt?

Kanskje er ditt behov for å være snill og grei også din akilles-hel. Det kan hende sinnet ditt er på rett plass. Det er jo ikke slik at du skal tolerere hva som helst.

Om han tviholder på gamle måter å møte deg på til tross for at du endrer deg, er det all grunn til å bli irritert. Parforholdet er et samarbeid. Da må begge bidra.

Om dere går i terapi begge to, er nok terapeuten bedre skikket til å hjelpe dere enn vi vil være herfra. 

Lykke til.

Alt det der er fordi vi har et bilde av et parforhold hvor vi er hverandres bestevenner. Kanskje mannen ikke trenger en bestevenn? Men en kokk, madonna og hore. Status. Kanskje vi velger hverandre av så forskjellige grunner at det ikke kan gå bra? 

Kanskje det er meninga at mannen skal bare  lage barn og ikke er brukandes til mer:-)

 

Min kjære og jeg har det akkurat som paret som beskrives over. Min kjære er enig han også. Jeg kjenner meg helt igjen i hennes frustrasjon, og har prøvd ALT. I tilegg har jeg også prøvd å overlate initiativ til både mental og intim nærhet til ham: Jeg var lei av å høre at jeg sa alt på feil måte på feil tidspunkt, og sa at mitt repertoir var tomt. Han fikk ta initiativ til den gode samtalen så jeg kunne få oppleve den riktige måten å gå frem på. Det var en måned siden. Siden da har han ikke en eneste gang snakket om dypere ting enn sport, vær, osv. Ikke et eneste spørsmål til meg om hvordan jeg har det.

Istedet for at nærheten ble halvert, når bare den ene skulle ta initiativ, ble alt lik null!

I kommentarene til kvinnen over, og i rådene man får på andre samlivssider, står det mye om hvordan det er lurt å formulere seg for å få i gang en samtale med sin tause mann. Men hva er rådene til denne tause mannen?  Hvordan skal han kunne driste seg til å prøve å få hull på "misfornøyd-byllen" til kvinnen som er i ferd med å forlate ham pga sine frustrasjoner fordi hun ikke oppnår kontakt?

Håper på svar!! Det trengs her i huset!

Det er gjenkjennelig hva du tar opp angående mannen som fikk ta initiativet til den gode samtalen. Det oppstår situasjoner i alle ekteskap hvor man ikke snakker så bra sammen, og det går i bølger. Klart det er ok å snakke om nyheter og barn og hverdag som avkobing etter arbeidsdag med høye krav til tilstedeværelse. Men hva hvis man får til en dialog med dybde, kommer frem til gode løsninger og han bekrefter at dette skal vi prøve. Så skjer det ingenting. Han bekrefter bare for å få fred. Så går det en tid, samme tema kommer opp igjen og da blir han irritert fordi "dette har vi tatt opp 1000ganger før". Har da dialogen kommet enda et hakk videre i feil retning? 

Sider

Skriv ny kommentar

Go to top