Hvordan få hans tillit tilbake?

Handlevogn

Din handlevogn er tom.

Hei! Jeg starter rett på sak.

Jeg er i et forhold med en gutt jeg har vært sammen med tidligere da jeg var en ung og dum 14 åring. Første gang vi var sammen, kysset jeg en annen gutt, og gjorde det slutt dagen derpå siden samvittigheten min var så dårlig.

To år senere, fikk vi kontakt igjen, og ble kjærester. Jeg fortalte ham aldri om utroskapen første gang vi var sammen, og fortalte heller ikke noe da vi ble sammen denne gangen. Jeg valgte å ikke si noe, fordi jeg visste selv at jeg aldri kom til å gjøre noe slikt igjen, og at jeg virkelig hadde lært av den feilen jeg gjorde.

Etter noen måneder, fikk jeg en tekstmelding av han jeg hadde kysset da jeg var 14 år, og han skrev at han er på en fest og har fortalt alle sammen om hva som skjedde den gangen. Han hadde gitt dem fullt navn og alt. Etter å ha lest denne tekstmeldingen, valgte jeg å fortelle kjæresten min det med en gang. Han ble kjempeskuffet og sint, og var veldig nær å gjøre det slutt med meg. Hans tidligere eks, hadde hatt sex med en annen, og dette såret han dypt.

Vi er i dag fortsatt sammen, og det har gått over 1 år siden jeg fortalte ham at jeg hadde kysset en annen første gang vi ble sammen. Han har sagt at han ikke har noe tillit til meg. Han sier "en gang utro, alltid utro". Grunnen til at han fortsatt er sammen med meg, er fordi han elsker meg så høyt, sier han.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre for at han skal forstå at jeg har lært av feilen jeg gjorde. Jeg har fortalt ham så uendelig mange ganger at jeg angrer og at det som skjedde, det var et engangstilfelle. Jeg forteller ham alltid hvor glad jeg er i han, slik at han skal føle seg trygg. Jeg viser han kjempemasse kjærlighet hele tiden. Vi har det bra sammen generelt, men han sier han ikke stoler på meg og ikke klarer å åpne seg for meg pga. jeg fortalte om utroskapen så sent i forholdet og fordi utroskapen skjedde i det hele tatt.

Jeg trenger virkelig råd og tips til hva jeg kan gjøre. Dette er en person jeg virkelig er glad i, og som jeg absolutt ikke har lyst til å miste. Jeg kan nevne at vi har avstandsforhold, det hadde vi forrige gang også, men da var det en slags "tenårings forelskelse", så det forholdet føltes ikke ut som et ekte forhold. Planen vår er å flytte sammen i mai/juni, om ting bedrer seg i forholdet.

Takk på forhånd, og beklager for en lang tekst!

Hilsen en fortvilet 18åring

Kjære fortvilet 18-åring, Jeg skjønner at du er fortvilet.

Du sier i ditt spørsmål at ”Jeg forteller ham alltid hvor glad jeg er i han, slik at han skal føle seg trygg.” Det kan virke som om han er mer utrygg på deg enn hva situasjonen skulle tilsi. Jeg vet ikke nok om ham til å uttale meg med sikkerhet, derfor må jeg nøye meg med å skissere noen mulige årsaker.

Kanskje er det fordi han har blitt sveket før av en tidligere kjæreste, som du nevner, men for meg høres det ut som om det ligger noe mer her. Det kan handle om at han har opplevd andre episoder med svik fra sin oppvekst; at noen har sveket ham personlig, eller at en av foreldrene hans var utro, slik at dette bringer opp vonde minner for ham. Dermed har han kommet til konklusjonen ”En gang utro, alltid utro”.

Det er slett ikke uvanlig at vi retter våre sårede følelser mot enn annen enn den det faktisk gjelder. Dette kalles å projisere, eller å overføre. Vi gjør det uten å være klar over det, spesielt er det vanlig i parforhold. Men det er svært urimelig overfor den det går ut over, i dette tilfellet deg. Han risikerer i lengden å slite så hardt på din kjærlighet at han til slutt mister deg. Det som dessuten ofte skjer når vi har opplevd vonde ting i oppveksten, er at vi går inn i en offer-rolle. Kanskje sier vi til oss selv; livet mitt ville vært bra hadde det ikke vært for, for eksempel, faren min..., eller broren min... eller min beste venn da jeg var liten.

Vi gir noen andre skylden for at vi har det vanskelig. Det er forståelig, men dessverre løser det ingen problemer, tvert i mot skaper vi et dårlig liv for oss selv – og ikke minst – for dem rundt oss. Så lenge han har bestemt seg for å ikke åpne seg for deg, - altså å straffe deg for noe som skjedde da du var 14 år – vil dere ikke komme noen vei.

Vi trenger å ta ansvar for det livet vi skaper, og ansvar for vår egen lykke. La oss håpe at han mener det han sier, at han virkelig elsker deg. I så fall skulle han kunne tilgi deg, for kjærlighet og tilgivelse går hånd i hånd. Det må finnes en vilje også fra hans side til å komme videre i parforholdet. Slik kan tillit bygges.

Ønsker dere lykke til!

Beste hilsener, Ingeborg Ramm Reber

Din vurdering: 
Average: 4 (2 votes)
CAPTCHA
Dette er et spørsmål for å teste om du er en menneskelig besøkende og for å hindre automatiserte spammeldinger.

Skriv ny kommentar

CAPTCHA
Dette er et spørsmål for å teste om du er en menneskelig besøkende og for å hindre automatiserte spammeldinger.
Go to top