Han klarer ikke ste-pappa rollen!! Hva skal vi gjøre??

Hei!
Jeg er 28 år, har vært sammen med forloveden i 5 år.
Det har vært en del problemer opp igjennom årene ( gikk fint det første året), med at han ikke klarer ste-pappa rollen for dattra mi (på nå 8 år) Det er ikke det at de krangler, eller noe sånt, det er bare at han klarer ikke stille opp sånn som han kanskje burde? Når jeg skal jobbe sent, er det vanskelig for han å være hjemme og passe henne o.l...
Eller bare det og ta henne med på ting alene, uten meg...
Han har selv en datter ( på nå 13 ) og han er en kjempeflink pappa, noe jeg la merke til med en gang vi ble sammen :)
Dette problemet har vært til stor påkjenning for meg også, da jeg på en måte har forventet litt at han kan stille opp, så jeg kan jobbe hvertfall... Men, jeg har på en måte "levd meg gjennom det"
Dattra mi tror jeg ikke merker noe i den grunn, for hun vet ikke bedre.
Og jeg er heldigvis heldig som har folk som stiller opp når jeg trenger det.
VI kan også finne på ting sammen med barna, kino, svømmehall og sånne ting.. men da er det liksom han og dattra, meg og dattra... hvis du skjønner...selv om vi er "sammen" alle 4.
Skal jo ikke være slik?
Jeg har ikke problemer med hans datter, men når han skal bort, f.eks trening o.l så setter han henne automatisk til sine foreldre...enda jeg sier hun bare kan være her.

Vi har barna 50/50, så annenhver uke er vi faktisk barnefri.( det er en ordning jeg og faren til barnet mitt nettopp har begynt med, mens forloveden min alltid har hatt slik ordning med sin datter )

DETTE er vel hovedproblemet!
Men, nå har vi plagdes med dette i mange år.. Han har hele tiden sagt at han skal prøve, skal prøve, skal prøve ( selv om jeg ikke har sett at han faktisk har prøvd)Og dermed har jeg forventet en forandring...Men, nå har jeg sagt til han at greit, jeg skal ikke forvente det mer, fordi jeg ser virkelig hvor vanskelig det er. Jeg vil heller leve slik, enn uten han. Men da sier han at sånn skal det ikke være.
Jeg har spurt han litt, og han sier det ikke er pga forskjellsbehandling ovenfor sin egen datter...
Og jeg syns det er litt rart, for han er jo så flink med andre unger også... alle elsker jo han!!

Nå har det gått så langt at han har vært borte i over en mnd..
Og på denne måneden har jeg vært veldig ustabil, redd og engstelig, fordi jeg har ikke visst hva som kommer til og skje... og midt oppi alt dette har vi kranglet mye... Jeg føler jeg kanskje har masa litt...egentlig...og for noen dager siden sa han at det beste var at det var slutt... hvertfall akkurat nå, så får vi se hva som skjer sier han...
Slutt?? Etter 5 år!!? Jeg forstår det ikke!
Han har heletiden sagt at han VET hva han føler for meg, han ELSKER meg, og har det fint med "oss to" MEN, han synes det blir for vanskelig at vi skal leve sammen når samvittigheten hans gnager han sånn i forhold til dattra mi..
Og det virker som vi har gjort 1 problem til 100...:(
Men, JEG vil ikke ha noe bedre.
Hva kan han/vi gjøre???

Nå sitter jeg med nerver til 1000, vondt langt inni hjerterota ( og ja, kan vel si jeg synes litt synd på meg selv for tiden )
Han sier det ikke er lett for han heller, men han må bare få "rydda opp" i hodet sitt, han vet ikke opp ned på seg selv lenger...
Men han har ikke henta tinga sine, ( han sover hos foreldra sine ) Han klarer heller ikke ta av seg ringen sier han...
Og her om dagen kom han en tur, og da kyssa han meg, og vi hadde til og med sex. Men, han var fast bestemt på at oppe i hodet hannes må det være slutt akkurat nå.
Hva skal dette bety?

Vi snakker sammen hver dag, men han virker helt ok liksom.. det irriterer meg litt, fordi jeg er livredd for at han aldri skal komme tilbake.
Virker som han er veldig ærlig da, det har han vært fra dag en, han sier også unnskyld, og at han ikke mener noe vondt med det.
Jeg prøver og gjøre ALT for å få han tilbake, om jeg så skal bruke mine siste krefter på det...men han sier bare at det er ingenting jeg kan gjøre, dette må han finne utav selv.
Her om dagen sa han faktisk: " i hodet mitt, må det være slutt akkurat nå, men egentlig er du jo min, og jeg håper jo det ordner seg igjen, men kan ikke love det"

Jeg blir gal!
Har spurt om vi skal dra i parterapi, men han vil ikke.
Og han har vært i 1 møte ( for et års tid siden ) med en familieterapaut, men hun sa bare at vi måtte flytte fra hverandre og starte på nytt....og siden har han ikke vært der.
Men jeg synes ikke og flytte fra hverandre er det beste, etter så mange år? spesielt ikke med barn i bildet?

Han dro til legen her om dagen og ville ha psykolog, men legen mente han ikke var syk nok til det, og ba han dra til familievernkontoret nok en gang... Om han gjør det vet jeg ikke, har ikke blitt mer snakk om det, men jeg vil ikke mase heller..

Fortalte det til dattra mi her om dagen, at vi kanskje ikke er kjærester mer, for hun har merka at han har vært borte så lenge.
Og hun brast sammen i gråt, trodde ikke hun skulle ta det så tungt!
Han betyr tydeligvis MYE for henne, mer enn hva vi tror, men det er kanskje ikke så rart siden han har vært i livet hennes siden hun var 3 år.

Dette ble et langt brev, men kan du gi MEG tips til hvordan jeg skal takle dette på best mulig måte? Hva skal jeg gjøre, og ikke gjøre i forhold til han?
Hva kan HAN gjøre?
Eller hva kan VI gjøre?

Føler at problemet startet med at han ikke klarer ste-pappa-rollen, men nå er nesten ALT et problem.
Jeg skulle ønsket jeg kunne klatra inn i hjernen hannes, hadde jeg bare forstått, så hadde jeg kanskje takla det bedre også.

Hilsen frustrert

Når et nytt forhold etableres så er det i dag mer og mer vanlig at det er barn med i konstellasjonen. Den største utfordringen for en steforelder vil ofte være det å klare å etablere en selvstendig relasjon til den andres barn uten at partneren står i mellom. En alenemor som har ansvaret for et barn kan ofte ha store forventninger til en ny mann/pappa både på egne og barnets vegne. Disse forventningene, særlig de ubevisste som det kan være vanskelig å være åpen om, vil kunne stå i veien for mannens nye relasjon til et stebarn. I tillegg kan det for en mann som bryter ut av et forhold hvor han har barn, eksistere et tema omkring dårlig samvittighet. Han kan ubevisst føle at han har sviktet, særlig i forhold til sine barn, samtidig som han kan føle seg maktesløs. Når da en ny partner forventer at han skal fylle en rolle for hennes barn, akkurat der hvor han kanskje føler han har sviktet sitt eget barn, så kan dette bli vanskelig å forholde seg til.  

Nå vet ikke jeg noe om din forlovedes historie og tidligere forhold og brudd, men slik du beskriver han i relasjon til deg/dere så får jeg inntrykk av mye indre konflikter. Han sier at han elsker deg og at du egentlig er hans, men han klarer ikke å være i et forhold med deg. Jeg tror det kan hjelpe han å bevisstgjøre og bearbeide følelser omkring krav og forventninger fra kvinner, og særlig fra perioden han levde sammen med sitt barns mor (hvis han gjorde det). Hvordan var relasjonen til hans datter da.

Du spør også om hva du kan gjøre, og både for din egen del og hvis du skal være til hjelp for din forlovede så tror jeg du bør tenke grundig gjennom dine ønsker og forventninger til dette forholdet. Det viktigste er om du kan oppdage noe om dine ubevisste motiver, om hvorfor du «prøver å gjøre ALT for å få han tilbake». Du kan lage to lister, en med de åpenbare motivene som du vet om, og en med motiver du ikke trodde du kunne ha eller kanskje til og med trodde var stikk motsatt. Dette er ikke så enkelt å gjøre alene, så det kan hende du trenger hjelp, enten av noen som kjenner deg godt og kan være ærlig med deg, eller en terapeut.
Hvis dine motiver er uklare og kanskje til og med motstridende så kan det også bidra til å trigge hans indre konflikter, og ingen av dere skjønner hva som foregår. Hvis du kan klare å være bevisst og tydelig omkring dine behov, ønsker og motiver, og skille disse fra det som er din datters behov (som hun sikkert kan si noe om selv), så vil det kanskje bli lettere for din forlovede å kunne forholde seg til dere begge.

Det kan være verdt å understreke til slutt at det kan være en lang og krevende prosess å få til en bevisstgjøring som kan skape en varig endring og få dette til å fungere bedre. Det som jeg har nevnt i dette svaret kan være en start som representerer en annen måte å tenke på, og så er det dere som må gjøre jobben.

Din vurdering: 
Average: 3.5 (4 votes)

Skriv ny kommentar

Go to top