Fraværende kommunikasjon

Hei,

Jeg og min samboer har vært sammen i snart to år. Siste året har vi kranglet mye mest fordi vi er to ulike mennesker - jeg er kortsint og tar opp problemer med en gang mens han er langsint og liker å holde på ting i lang tid før han plutselig eksploderer. Når jeg tar opp ting som plager meg gidder han ikke å høre på. Eller hvis jeg ser at han blir sur og jeg spør han hvorfor - nekter han å svare "tenkt litt selv, hvis ikke du forstår det selv så har vi ett stort problem". Jeg fortsetter å spørre og da klikker han enda mer og stormer ut av huset uten å fortelle hva problemet er.

Jeg må sitte og gruble over det uten å bli noe særlig klokere. Det eneste jeg har fått tilbakemelding på er at jeg bruker feil stemmeleie og er frekk i måten jeg snakker på - alt annet er ok. Jeg er veldig direkte og jeg liker ikke å pakke ting inn samt at jeg kan ha en autoritær stemme av og til. Jeg har prøvd å snakke med han på en mer "pusete" måte når jeg er sint, men det hjelper heller ikke da han klarer å vrenge alt over på meg uansett. EKS. Når han kommer hjem fra byen kl 8 på morran og jeg sier fra at slik oppførsel er uakseptabel, klikker han fordi jeg bruker feil stemmeleie og at jeg er en "dritfrekk kjerrig".

Når alt roer seg ned så innrømmer han at det er dårlig gjort å komme hjem fra byen på det tidspunktet og at han skal prøve å komme hjem i anstendig tid neste gang. Når det samme skjer igjen er jeg påpasselig til å bruke mer ydmyk stemme i min misnøye - men så svarer han at jeg må slutte å være beskymret for han og at han allerede har en mor og trenger ikke en til. (selv om vi ble enig om at slik oppførsel hører ikke hjemme hos oss). Annet eksempel er når jeg var syk og skulle hjelpe han med å bære en tung pakke av treverk på over 50kg ned i kjelleren. Når jeg da flere ganger ba han om å stoppe litt opp siden jeg måtte ta en liten pause og siden jeg fikk flis i fingeren ga han meg flere stygge blikk. Da sa jeg i fra med en gang at jeg setter ikke pris på slike blikk. Svaret jeg fikk var "Slutt å sutre da og bare bær, la oss gjøre oss ferdig nå". Det virker som han setter null pris på min hjelp og har null medfølelse eller forståelse for at jeg er syk og ikke i like god fysisk form som han.

Spørsmålet mitt er da om vi er såpass forskjellig personer at vi bør bare skille lag? Eller finnes det noen teknikker på hvordan man kan få en inneslutta mann til å åpne seg mer opp og begynne å diskturere om ting som plager han? Det blir for vanskelig å måtte "tenke seg frem til" hvorfor er han sint? hva har han reagert på nå? hva har jeg sagt feil nå da? var det feil stemmeleie? var det noe frekt? var jeg for direkte? Jeg føler at jeg går på nåler hele tiden.

Bortsett fra det har vi det veldig godt sammen, det er kun småting som ender opp i store krangler. Utroskap er også utelukket da jeg stoler 100% på han. Det at han er ute på byen så sent plager meg kun fordi jeg blir lett beskymret og jeg vet at han han finne på å gjøre dumme ting når han er full (som f.eks bråk ute, sette seg ved rattet i full tilstand etc. ) Dette gjør at jeg våkner opp 10 ganger i løpet av natta og prøver å få tak i han på tlf - men den tar han selvfølgelig aldri da han hører ikke telefonen eller at den er på lydløs.

Det er ikke alltid lett å møte noen snakker hele tiden og da kan det være lettere å ikke forholde seg til det som blir sagt.  Om dette gjelder din samboer vet jeg ikke, og mange ganger kan det være bra å slutte å komme med argumenter når den andre har stengt av. Da er det bedre å spør NÅR det passer å ta opp ting. 

De fleste av oss opplever at det er vanskelig å få kritikk eller det som oppleves som kritikk av den vi er glad i. Det gjør vondt. Det gjør også vondt å ikke bli hørt. Du sier at dere har det fint ellers og at det av og til blir vanskelig. Som du er inne på er vi to forskjellige mennesker i et par og derfor er det uungåelig at vi kommer på kollisjonskurs av og til. Det er allikevel mange måter å møte disse konfliktene på som fungerer bedre enn andre.

At vi merker etter en stund at vi er veldig forskjellige er helt normalt. Og ikke bare normalt, men også nødvendig for at vi utvikler oss som mennesker. Videre er det helt normalt at vi har mor eller fars projeksjoner på den andre, fordi vårt første møte med kjærlighet er mor, far eller omsorgsperson. Kærlighet vil senere vekke denne følelsen i større eller mindre grad. Det din samboer sier når han sier at han har en mor og trenger ikke en til, er at han føler seg litt liten og maktesløs. Slik han følte når mor korrigerte han i oppveksten. Denne følelsen får vi ofte når vi opplever oss kontrollert og vil være selvstendige. Derfor er det bedre å si noe om hva det gjør med deg når han kommer sent hjem enn å si noe om at han ikke må komme så sent hjem. Snakk ut ifra deg selv og ikke hva han kan eller ikke kan gjøre.

Om en er så forskjellige at en bør skille lag er vanskelig for meg å si noe om. Det som skaper størst utfordringer er når forskjellene handler om ulik verdigrunnlag som; vil ha barn / vil ikke ha barn, religiøs / ikke religiøs m.m. Som to forskjellige mennesker, fra forskjellige oppvekst, med forskjellige forventninger vil en oppleve forskjeller. Å være forskjellig er noe vi må leve med og heller forkusere på hvordan en løser problemer enn å unngå dem.

Din vurdering: 
Average: 1 (1 vote)

Skriv ny kommentar

Go to top