Fordeling i parforhold

Jeg er gift med far til mine 2 barn. Han har en krevende jobb. Jeg er selvstendig næringsdrivende, der det i perioder er veldig hektisk, og i andre perioder rolig. Når mine barn er syke eller der er planleggingsdager i barnehagen, er det jeg som har tatt fri for å være hjemme. Min mann mener at siden jeg kan styre min egen dag, og siden jeg tjener mindre enn han, er det jeg som bør ta fri hver gang. Vi har en jente på 1,5 år og en gutt på 4, han har ennå aldri tatt fri fra jobben for å være hjemme med dem. Selv om han får betalt selv om han må være hjemme, og jeg ikke gjør det. Jeg vil jo for alt i verden prioritere mine barn når de er syke, men er det ikke feil fordeling at den ene skal være hjemme hver gang?

Hva som er riktig og feil fordeling vet jeg ikke, men det høres i alle fall ikke ut som om dette er et tema dere har blitt enige om.

Slike ting har lett for å bli en kamp og kanskje også en krig etter hvert. På overflaten burde dette være et enkelt spørsmål å besvare, men når man så ikke blir enige på tross av tilsynelatende svært så logiske argumenter kan det jo hende det ligger noe annet eller mer under overflaten.

Kamp-følelsen forsterker behovene hos begge til å forsvare og "angripe" med logikk og argumenter. Når det ikke går og vi blir slitne, har vi en tendens til å bruke mindre og mindre logikk og mer og mer følelser. Dette kan jo hende er fordi det faktisk er følelser som ligger under selve konflikten?

Det finnes etter hvert en del undersøkelser som antyder at vi faktisk lager oss logikk for å forklare eller underbygge følelsene våre - mer enn at følelser er et resultat av logikk. Hva om dere sluttet å daske hverandre i hodet med agumenter og endret innstilling fullstendig?

Hva hadde skjedd om du la fra deg stridsøksen og ble mye mer nyskjerrig på hva det er som gjør at tilsynelatende mener hans arbeidstid er viktigere enn din? Om du spør om slike ting kan du allikevel fortsette kampen - det kommer an på hvordan du spør, men aller mest hvor du kommer fra når du spør. Spør du fordi du mener han umulig kan begrunne det, og det er et snev av beskyldning i det, er du bare med på å opprettholde en konflikt som ikke ser ut til å ta noen ende. 

Spør du fra et sted der du virkelig - og med empati - lurer på hva som blir så vanskelig for ham om han tar fri fra jobben en dag for å være sammen med barna han helt sikkert elsker over alt på jord? Hvilke følelser må det ikke vekke i en mann om noen kunne komme til å mistenke ham for å ikke ta jobben alvorlig nok?

I den underliggende "maktbalansen" i parforholdet - hvor er det han er god og drar lasset - og hvor er det du er god og er den som holder alt? Kanskje er jobben det eneste og viktigste han føler han kan bidra med inn i familien - og kanskje er tanken på at han skal bli arbeidsløs så fryktinngytende at han simpelt hen ikke tør å prioritere den lavere?

Jeg sier for all del ikke at det må være slik det er nå, men en holdning hvor du (i første omgang) er interessert i hva det gjør med ham og hans forhold til både jobben, deg og familien om han må ta fri med syke barn like ofte som deg?

Hva med deg selv forresten? Er det kun økonomiske motiver du har for å hevde at dette må deles, eller føler du deg mindreverdig, nedprioritert, underordnet, liten, svak, maktesløs eller noe annet om det skal være slik framover? Hvorfor gjør du i tilfelle det? Minner disse følelsene deg om noe eller noen? Hvilke følelsesmessige behov har du i dette som gjør deg engasjert nok til å sende oss et spørsmål om det?

Formuler for deg selv - og senere også sammen med din mann hvordan dette er for deg. Alle følelser er tillatt. Det er lov å ha alle følelser vi har. Hva vi gjør med dem er en annen sak. Når vi begynner å ta eierskap til våre egne følelser og behov i et parforhold har vi allerede kommet langt i å videreutvikle det. 

Din vurdering: 
Ingen stemmer til nå

Skriv ny kommentar

Go to top