Er gravid og han har gitt opp forholdet, hva gjør jeg?

Handlevogn

Din handlevogn er tom.

Vi har vært samboer i snart 1 år jeg flyttet inn til han ganske tidlig i forholdet, sammen med min 7 år gamle datter. Etter 5 mnd ble jeg gravid med tvillinger og vi var begge enig om at dette var noe vi ville sammen. Jeg hadde noen tøffe startmåneder av svangerskapet hvor jeg var ekstremt dårlig, og han klarte eller ville ikke akseptere dette. Sa jeg måtte bare ta meg sammen og komme meg opp av sofaen og gjøre noe.

Det var tøft da jeg måtte samle energi for min 7 åring også. Og jeg var sårbar og ble fort sint. Det var nok starten på nedoverveien i forholdet. Han har en fortid på kostskole i England og ble mobbet i flere år. Har ikke fått hjelp med dette i ettertid, noe jeg tror han hadde behøvd. For han er en svak mann som ikke klarer komplikasjoner og rømmer hver gang jeg vil kommunisere.

Det har vært noen slitsomme mnd med krangel, uvisshet og nærmest ingen samtaler for å få orden på problemene våre. Han klarer som sagt ikke snakke sammen. Jeg er en jente som har bein i nesa og klarer å snakke for meg, og hater konflikter og vil helst rydde opp med en gang. Oppe i alt dette har det vært gode perioder, hvor han bla kjøper større bolig for oss som venter 2 babyer og vi da blir fem. Har ikke overtatt der ennå, men er bare 4 uker unna.

Han har også pakket saker uten at jeg visste om dette, og flyttet hjem til sin mor. Han tok ikke tlf og ikke svarte på sms. Men kom med et brev om at forholdet var over og at jeg hadde en mnd på meg til å flytte ut av hans leil. Jeg har ikke jobb og har litt økonomiske problemer, så har vanskeligheter med å skaffe bosted. Men jeg følte verden raste sammen, da han kunne være så onskapsfull å kaste meg på gaten som tvilling gravid med hans barn og en datter på 7. Men etter en uke kom han tilbake og han sa han skulle bli flinkere til å snakke med meg og vi skulle ha samtaler oftere så problemene ikke ble til store saker.

Jeg har også ting jeg måtte bli flinkere på, og jeg skulle ikke være den som ikke gav alt for oss og barna våre. Så vet jeg ikke hva som skjedde og hvordan, men han har snudd om igjen og nå elsker han meg ikke lenger og mener vi har forskjellige mål i livet og verdier. Hva hans er vet jeg ikke, for han orker ikke å fortelle meg alt. Han har rett og slett gitt opp og mener vi ikke kan bo sammen og ikke passer sammen. Han snakker ikke med meg og når jeg forsøker å finne ut av dette, setter han seg i angrepspossisjon og vil ikke snakke.

Så her står jeg da, 6 mnd gravid, 4 uker til vi evt skal flytte og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Det er ingen tvil om at situasjonen du beskriver er svært vanskelig. At han ikke vil snakke om det gjør det selvfølgelig ikke bedre. Det er vanskelig å utforske noe som helst så lenge dialogen uteblir.

Det er også vanskelig å gi noen gode råd til deg, uten at vi kjenner mer til dynamikken mellom dere. Det kan virke som om det har vært bevegelse og dialog tidligere ut fra det du skriver, og jeg får en følelse av at det har blitt for mye for ham. 

Siden du spør her vil jeg også tro at du først og fremst er opptatt av tips og råd i forhold til parforholdet og ikke til hvilke offentlige instanser som kan hjelpe deg igjennom graviditeten og det du kanskje er litt redd for å bli alene om?

Siden det ikke er han som ber om hjelp, kan det også være fånyttes å vise til spesialister på hva kostskole kan gjøre med et barn, men for andre som leser dette vil jeg sterkt anbefale arbeidet som Nick Duffell gjør på området. Mer informasjon om det finnes på nettsiden Boarding School Survivors som er en samleside med informasjon og tilbud til mennesker som i voksen alder sliter med hva kostskoletiden har gjort med dem.

Om dette reelt sett har noe med situasjonen du og kjæresten din er i kan vi ikke si noe om uten at han også er i dialog, men det er altså ikke så uvanlig.

Det faktiske forholdet er at dere har en relasjon, og så lenge dere får barn sammen vil dere også fortsette å ha en relasjon, uansett hva dere ønsker hver for dere. Han vil bli far og du mor (igjen) til barn dere har skapt sammen.

Spørsmålet er altså ikke OM dere skal ha en relasjon men om HVILKEN relasjon dere skal ha. Dette er det i alles interesse at dere har en dialog om, herunder deg selv, han og deres felles barn.

Vil han ikke bo og leve sammen med dere, er det noe du også er nødt til å akseptere, men det betyr ikke at du ikke kan kjempe for parforholdet av den grunn. Vi kan bare spekulere i hvorfor det virker som om det blir for mye for ham, og hva han eventuelt sliter med. Det vil ikke være riktig av meg å spekulere i det her. Dette er hans ansvar og se på om han opplever at dette er noe han ønsker å gjøre noe med.

Jeg kan forestille meg at smerten du kjenner på av å bli forlatt på en slik brutal måte når du er i den sårbare situasjonen du er i nå ikke er så lett å håndtere for deg. Nå når du trenger støtte og hjelp mer enn noen gang, kaster han deg ut. Da er det også vanskelig å se hva som kan være viktig for han i denne situasjonen. Jeg er ganske sikker på at han ikke er uberørt av hva som foregår og ut fra det du skriver får jeg en fantasi om at belastninge er for stor for ham også.

For å bli litt mer konkret: Skriv til ham på en eller annen måte bekreft det du hører han sier om at han ikke ønsker å bo sammen med deg. Still ham deretter om hvilken relasjon han ønsker seg til deg og hans barn framover. Størst sannsynlighet for respons er det om du greier å komme fra et nyskjerrig sted når du gjør dette. Skriver du med en følelse av at "Han skal brenne i helv..." vil selvsagt dette skinne igjennom og han vil gå i forsvar. 

Forsøk også å sette ord på hva som er vanskelig for deg og hva du trenger av støtte i det du står i. Det jeg mener er at du er nødt til å gjøre litt "soul searching" som det gjerne kalles og finn ut av hva som skremmer deg og hva du trenger ut fra ditt eget perspektiv. Dette er egentlig veldig vanskelig og det er veldig lett å falle for fristelsen til å snakke om hva han burde gjort og ikke gjort. Fellen i det er at dette bare øker stresset han sitter med - noen føler seg gjerne enda mer mislykket - og enden på visa er at du ikke når igjennom.

Greier du å sette ord på hvordan du har det uten å involvere han på noen måte er det den beste måten å nå igjennom på. Forsøk med:

Jeg føler meg veldig alene og vet ikke om jeg klarer dette. 7-åringen krever sitt og det å bære to splitter nye barn alene er tungt og mye ansvar. Jeg er ikke sikker på om det er ment at jeg skal være alene om det.

Poenget er at alt du formidler må være mest mulig ut fra hva du føler og hva du måtte ha behov for - og minst mulig om hva han ikke gjør eller gjør som hans indre "dommer" tar til inntekt for at han er et dårlig menneske.

Denne omtanken du viser når du gjør dette kan virke ufortjent - og kanskje er den det - men det er heller ikke fortjent at du skal bli isolert og utsatt for "the silent treatment" slik det ligger an til nå.

Jeg er også smertelig klar over at dette er svært vanskelig. Det krever mot og styrke å gjøre noe slikt som jeg råder deg til nå. Det er kanskje derfor så mange parforhold ikke holder?...

 

Din vurdering: 
Average: 4 (1 vote)
CAPTCHA
Dette er et spørsmål for å teste om du er en menneskelig besøkende og for å hindre automatiserte spammeldinger.

Skriv ny kommentar

Go to top