Er det riktig av min kjæreste å hjelpe en enslig kvinne som jeg aldri har møtt?

Handlevogn

Din handlevogn er tom.

Min kjæreste og jeg bor på hver vår kant av landet. Vi er begge godt voksne og har tidligere langvarige forhold bak oss. Vi treffes ca. en helg i mnd. og i ferier. Vi har holdt sammen i vel to år. Jeg har møtt hans familie, men ingen av hans venner. Min venn har en venninne som nylig mistet sin mann som også min kjærste var god venn med. Han har nå tilbudt seg å hjelpe denne veninnen med diverse ting. Jeg reagerte og fortalte ham at jeg ikke føler det helt greit at han gjør dette. Han virket uforstående til min reaksjon og lurte på om jeg var sjalu, noe som absolutt ikke liker. Jeg opplever meg ikke som en sjalu person, men føler at situasjonen hadde vært anderledes om vi bodde sammen, eller jeg kjente denne kvinnen og min kjæreste hadde forhørt med meg hva jeg tenkte om dette. Jeg forstår min kjærestes lyst til å hjelpe til og ser det som en fin og omsorgsfull tanke, men opplever at han er lite reflektert rundt hvordan dette kan påvirke vårt forhold siden jeg bor så langt borte og ikke har tryggheten i den daglige kontakten med partneren min. Han er en god mann som elsker meg. jeg tror ikke han er en type som er utro, men han er ofte usikker og litt vinglete. Savnet eksen sin en del begynnelsen av vårt forhold. Jeg er da redd for at han skal lett la seg påvirke av det å være så tett sammen med en kvinne som trenger både en å snakke med og hjelpe seg i hverdagen.

I særboerskap - også på engelsk kalt Living Apart Together (LAT) er det mye som er forskjellig fra parforhold hvor partene er fysisk nærmere hverandre. En av de åpenbare er nettopp mangelen på fysisk nærhet og spontan kontakt som vi alle er avhengig av i større eller mindre grad.

Jeg kan godt forstå redselen din for at han skal bli forført eller på andre måter forledet til å gjøre ting som sårer deg dypt eller skader forholdet deres. Når han er alene så mye som det virker som han er, kan vi kanskje ikke forvente annet enn at behovene for en nærmere relasjon er til stede. Når det også er en gammel nær venn som har behov for støtte er det kanskje enda mer forståelig?

Å bo så langt fra hverandre skaper et tomrom vi mennesker har behov for å fylle. På ett eller annet plan i oss lengter vi etter motstand, støtte og nærhet, og denne forsøker vi å dekke så godt det lar seg gjøre innenfor rammene vi har.

Jeg er glad for å høre at dere har luftet problemstillingen med hverandre og fått snakket litt om det. Om du vil ha et råd, må det være å fortsette å sette ord på hvordan det er for deg, uten å fremstå anklagende overfor ham.

Hvor alvorlig vil du si parforholdet er? Ser du for deg at dette vil kunne vare resten av livet, eller er det andre nivåer. Hva er det som gjør at dere ikke er blitt kjent med hverandres omgangskrets?

Kanskje er det på tide at du inviterer deg selv til å bli bedre kjent med hans vennekrets? Avstand skaper usikkerhet og kanskje, når du blir bedre kjent med venninnen hans, er det kanskje ikke så farlig?

Din vurdering: 
Average: 4 (1 vote)
CAPTCHA
Dette er et spørsmål for å teste om du er en menneskelig besøkende og for å hindre automatiserte spammeldinger.

Kommentarer

Hei.

jeg trenger sårt råd da jeg føler meg helt ulykkelig her nå. jeg møtte en mann på min alder, starten av 30 årene, for snart ett år siden. Han falt vistnok pladask for meg umiddelbart. Jeg gjorde ikke det og vi snakket ikke mye på første møte som var jobbrelatert. Møte nr to 3 mnd etter, jobbreise forfører han meg og tar meg helt på senga, jeg trodde ikke han likte meg da han ikke snakker så mye med meg etc. Men når vi plutselig kysset var kjemien der umiddelbart. Vi hadde da en fantastisk uke sammen og alt var bra. Mye likheter i oppvekst etc. Så etter ca 2 mnd møtes vi igjen(han bor i utlandet) vi møttes og alt var bra. Så går det 3 uker før jeg må dra på ny jobbreidese der han er, og i forkant begynte han å bli veldig kald. Svarte ikke mld og gadd såvidt si hei når jeg kom. Jeg følte dette var svært ubehagelig og prøvde utpå kvelden under jobbmiddagen og snakke med ham når vi ble alene. Da kom ene stygge setningen etter den andre om hvor dum jeg var som trodde vi hadde noe fint. Han sa også at han var psykopat og slem mot alle jentene han hadde hart. Jeg ble lei meg, men kom fort over det. Alle vennene hans og kollegaer har jeg blitt godt kjent med. De har også bekreftet hans usympatiske oppførsel mot jenter. Problemet er at jeg møter ham ca en uke hver mnd, da er han iskald helt til han vil ha meg. Da er han sjarmerende og snill hele dagen, så ender vi opp sammen den natten og så blir det helt jævlig igjen. Han overser meg, snakker og er hyggelig til alle, men ser bare dumt på meg når jeg sier noe. Kan komme rasende inn på kontoret mitt og se på meg i fem sek før han går ut igjen uten å si noe. Når jeg drar sier han aldri hade, bare oppfører seg som om jeg er til bry for å ville si hade... Osv.  Noen ganger når jeg er i mitt hjemland kommer det sentimentale mld fra ham som for eks at han vil ha bilder av meg som er så pen, st han savner meg etc, for så å bli helt taus igjen lenge. Han har innrømmet å være veldig sjalu Og misdtroende på alle, noe jeg merker og vet. Ene kollegaen hans bekreftet for meg at han alltid mistenker at jeg har baktanker med ting jeg sier, noe jeg ikke har, og han får meg rett og slett til å føle meg helt jævlig og lite verdt. Jeg har nettopp kommet ut av et langt kontrollerende forhold med en lignende type. Hva er galt med meg? Jeg er ikke direkte forelsket lenger, men greier aldri å la være å bli sjarmert. Dette orker jeg ikke lengre, han kan jo ikke være normal?og jeg kan ikke ha et nytt destruktivt forhold.  Kunne fortalt tusen andre rare ting han gjør og men da blir det fryktelig langt her. Han er svært intelligent, har hatt en tøff oppvekst, det har jeg og.  Hva gjør jeg? Hvordan komme seg ut av dette og tankene bort fra ham? Er super fortvila:( 

Sider

Skriv ny kommentar

CAPTCHA
Dette er et spørsmål for å teste om du er en menneskelig besøkende og for å hindre automatiserte spammeldinger.
Go to top