Er det håp for oss selv om hans følelser for meg er borte?

Handlevogn

Din handlevogn er tom.

Vi har vært sammen i 19 år, gift i 9 av dem. Vi har tre barn sammen. Vi har vel egentlig aldri vært god på de dype samtalene. Når vi har tatt opp ting, har det ofte vært av bebreidende karakter. Jeg er ikke flink til å takle negativ kritikk, og har ofte reagert med å komme i forsvar og bli sint. Han reagerer mer med stillhet. Det hører med til historien at jeg har vært sykmeldt de to siste årene pga kroppslige plager. Jeg har i ettertid skjønt at jeg har vært deprimert pga dette. Jeg har i denne tiden vært passiv, negativ, irritert og tiltaksløs. Da han i februar fortalte meg at han ikke lenger hadde følelser for meg, var det et hardt slag, selv om mine følelser for han har dalt de siste årene. Men det våknet en kampånd i meg. Jeg begynte å ta tak i livet mitt,-jeg begynte å trene på treningssenter, begynte hos en flink fysioterapeut, slanket meg 15 kilo, fått i gang planer om omskolering. Jeg har et stort fokus på å være mer positiv, og har tillegg begynt hos psykiater for å få hjelp med tunge tanker og sinnemestring. Jeg føler jeg er på god vei til å endre mine holdninger (ikke personlighet) i forhold til mye. Vi har vært på familievernkontoret, men jeg tror han på forhånd hadde bestemt seg for at det måtte bli brudd. Det hadde gått for lang tid, sier han. Han klarer ikke å finne motivasjonen til å finne tilbake kjærligheten for meg. Jeg har vært svært lei meg for at han ikke er villig til å prøve å redde forholdet, særlig med tanke på at vi har tre barn sammen. Han har vinglet fram og tilbake, han vet ikke helt hva han vil, tror jeg. Han sier han hadde ønsket at han hadde motivasjon nok til å prøve. Jeg har nå foreslått at han kan prøve å få hjelp til å finne denne motivasjonen ved å dra alene på samtale på familevernkontoret. Dette Har han nå tatt initiativ til og venter på time der. Jeg føler at jeg har gjort alt som står i min makt for å redde forholdet. Så nå får det vel være opp til han. Vi er utrolig slitne begge to av mange tanker, følelser og søvnløse netter. Tror du det kan være et håp for at han skal finne motivasjonen til finne tilbake til meg? Jeg vet det ikke finnes noen fasitsvar, men...kanskje det er mulig å få noen refleksjoner og meninger fra dere? Takknemlig for svar!

Det høres ut som om du virkelig har forsøkt alt du kan komme på og er frustrert og oppgitt over at det tilsynelatende ikke er mer du kan gjøre. Kanskje er det slik også. Kanskje er det ikke mer du kan gjøre for å overbevise ham om at forholdet er verdt å samle på?

Vi liker å se på parforholdet som et system. Det vil si at alt henger sammen med alt. Du starter spørsmålet ditt med at dere kanskje ikke er best på de dype samtalene. Hvor gode vil du si at dere er til å sette ord på følelsene deres?

Når jeg leser at du går i kurs i sinnemestring, lurer jeg på om du er den eneste i parforholdet som er sint? Tror du det er en del undertrykte følelser å finne hos dere begge om du leter litt?. Det høres ut som om du er den eneste som er tydelig med sinnet ditt i alle fall, og hadde jeg hatt en partner som ikke var sammen med meg for å dra lasset hadde i allefall jeg blitt sint etter en stund.

Det er selvsagt ikke slik at du uansett fysisk eller psykisk helse skal stille opp og være glad og blid til enhver tid. Du har, hadde jeg nær sagt, både rett og plikt til å være både sint, sur, gretten, gi uttrykk for smerte og skuffelse når det er nødvendig og passende.

Det betyr ikke at det ikke har en effekt på ham. Når du var syk, var du nok mye mindre en støttende partner til din mann enn du ellers er. Dette vil naturlig nok også være vanskelig for ham, og kanskje har han ikke fått formidlet det til deg på en god måte. 

Siden det er du som skriver og det der du som ber om råd skal jeg gi deg en utfordring:

Sett deg ned sammen med din mann og still ham de spørsmålene du frykter svaret på mest. Da tenker jeg på de spørsmålene som du kanskje ikke til nå har turt å spørre om. Utfordringen ligger i å virkelig lytte til svarene og forsøke å forestille deg hvordan han må ha hatt det ut fra svaret han gir deg, og så sette dine egne ord på hvordan du tror det må ha vært for ham.

Det som er vanskelig her er jo nettopp det å være åpen nok til å tåle svarene vi helst ikke vil høre. Hva om du spør ham hva som har vært og kanskje fremdeles er vanskeligst for ham? Hva mangler han i parforholdet? Hva ønsker han seg?Hva savner han? Hva og hvordan ville ting endre seg om han ble alene?

Dette er langt fra lett. Noen ganger trenger vi hjelp og støtte til å få dette til skikkelig. Kanskje familievernkontoret kan hjelpe dere med det?

Greier du å stille disse spørsmålene fra et genuint nyskjerrig sted og forbli ved din nyskjerrighet på hvordan han har det når han svarer på disse spørsmålene tror jeg faktisk det kan åpne seg noe som har vært lukket en god stund. 

 

Din vurdering: 
Average: 5 (2 votes)
CAPTCHA
Dette er et spørsmål for å teste om du er en menneskelig besøkende og for å hindre automatiserte spammeldinger.

Skriv ny kommentar

CAPTCHA
Dette er et spørsmål for å teste om du er en menneskelig besøkende og for å hindre automatiserte spammeldinger.
Go to top