Spørsmål og svar

Spør parterapeutene er et område hvor vi har besvart spørsmål fra folk flest om daglige utfordringer relatert til par og parforhold. Spørsmålene som er besvart er nok noe tilfeldig valgt ut, men vi håper allikevel vi har gitt noen svar som kan hjelpe deg til refleksjon og nye perspektiver på ditt eget parforhold.

For at besvarelsen skal gi best mulig mening, er det viktig at du leser hele spørsmålet.

Se liste over besvarte spørsmål nedenfor:

følelser (62)

<p><img style="float: right; border: 1px solid black; margin-left: 5px; margin-right: 5px;" src="/filer/parkursheader.jpg" alt="" width="400" height="200">Følelser har et eget språk som gjerne kommer til utrykket parforhold. De fleste av oss har mange av de samme trekkene og noen er mer spesifikke for det feminine og noen mer for det maskuline. Disse trekkene har en egen betydning og ved å øke egen bevissthet kan vi åpne for frihet. Frihet til å velge en annen måte å utrykke det vi har behov for. For eksempel når en er sur. Hva er det den surheten vil fortelle? Hva trenger du egentlig? Når du har tak i dine behov, kan du se om det finnes bedre måter å utrykke følelsene på, for å bli sett, hørt og møtt.</p>

Jeg har de siste tre årene vært sammen med en mann jeg har blitt veldig glad i. Problemet er at han sliter med en del demoner og har en tendens med å gå fra meg når vi møter motgang. Vi er veldig forskjellig. men samtidig veldig like på personlige interesser som hva vi liker å gjøre når vi skal slappe av sammen. Jeg har den siste tiden opplevd enorm mistillit fra han og han er veldig opptatt av at jeg har andre menn når han bryter forholdet med meg. Uansett hva jeg gjør klarer jeg ikke få han til å stole på meg og vi ender opp i en stor krangel. Han sliter en del med alkohol og jeg tror nok ikke han føler seg "egnet" i et voksent forhold. 
Nå har jeg fått tips om å ta et brudd for et brudd og komme meg videre. Problemet er bare at jeg vil ikke bort fra han fordi jeg elsker han så, og dette vet han at jeg gjør. Men likevel opplever jeg at selv om han sier at det er slutt og over så er det kort vei til kontakt og han svarer meg med en eneste gang. Jeg kunne så gjerne ønske å vite hva det er jeg skal gjøre for å få oss på rett kjøl. Om jeg skal holde meg unna han i lang tid så han kanskje innser at han må slutte å drikke og satse på forholdet i stede. Han benekter å ha møtt noen andre og sier til meg at jeg vet at det er ingen andre for han. Likevel har han gjort det slutt med meg ca 20 ganger, men han kommer alltid tilbake. Mange mener om at man ikke skal utsette seg for den slags oppførsel men han er en bra fyr, og vi har noe eget sammen. Men hvorfor blir han ikke hos meg når vi har det tøft og? Det skaper en del uttrygghet hos meg

Det du skriver om er mye usikkerthet. Å gjøre det slutt 20 ganger i løpet av 3 år handler om

Hei jeg er en jente på 17 år som snart har vært sammen med kjæresten min i ett år. Han er en herlig gutt og jeg har blitt veldig glad i. Første måneden var han sekuelt utro med en vennine av meg, jeg tilga han selvom fordi jeg hadde troa på at han hadde endret seg. etter det slo vi opp etter 6 måneder og vi begge gjorde dumme ting som vi tilga, men han hadde ett hemmelig forhold med en på skolen bak ryggen min mens vi holdt på å bli sammen, han sier at det bare var for han ville prøve å komme over meg og at han ikke hadde følelser for henne. Jeg ble jo da sammen med han igjen, så ser jeg at han legger til jenter på snapchat som han jobber med og jeg har hele tiden den tanken om at han kanskje har ett hemmelig forhold bak ryggen min igjen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for jeg stoler på han, men hvordan skal jeg få bort tanken om at han er utro hele tiden? Hvordan kan jeg vite sikkert at han ikke skjoler noe? Han tørr ikke legge ut bilder av meg eller vise på noen sosiale medja at vi er sammen? Han sier det er for familien, men alle i familien han vet at vi er sammen så ser ikke problemet? Kan noen plis hjelPR meg for jeg vil ha han men samtidig tenker jeg for mye 

Hei! Jeg starter rett på sak.

Jeg er i et forhold med en gutt jeg har vært sammen med tidligere da jeg var en ung og dum 14 åring. Første gang vi var sammen, kysset jeg en annen gutt, og gjorde det slutt dagen derpå siden samvittigheten min var så dårlig.

To år senere, fikk vi kontakt igjen, og ble kjærester. Jeg fortalte ham aldri om utroskapen første gang vi var sammen, og fortalte heller ikke noe da vi ble sammen denne gangen. Jeg valgte å ikke si noe, fordi jeg visste selv at jeg aldri kom til å gjøre noe slikt igjen, og at jeg virkelig hadde lært av den feilen jeg gjorde.

Etter noen måneder, fikk jeg en tekstmelding av han jeg hadde kysset da jeg var 14 år, og han skrev at han er på en fest og har fortalt alle sammen om hva som skjedde den gangen. Han hadde gitt dem fullt navn og alt. Etter å ha lest denne tekstmeldingen, valgte jeg å fortelle kjæresten min det med en gang. Han ble kjempeskuffet og sint, og var veldig nær å gjøre det slutt med meg. Hans tidligere eks, hadde hatt sex med en annen, og dette såret han dypt.

Vi er i dag fortsatt sammen, og det har gått over 1 år siden jeg fortalte ham at jeg hadde kysset en annen første gang vi ble sammen. Han har sagt at han ikke har noe tillit til meg. Han sier "en gang utro, alltid utro". Grunnen til at han fortsatt er sammen med meg, er fordi han elsker meg så høyt, sier han.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre for at han skal forstå at jeg har lært av feilen jeg gjorde. Jeg har fortalt ham så uendelig mange ganger at jeg angrer og at det som skjedde, det var et engangstilfelle. Jeg forteller ham alltid hvor glad jeg er i han, slik at han skal føle seg trygg. Jeg viser han kjempemasse kjærlighet hele tiden. Vi har det bra sammen generelt, men han sier han ikke stoler på meg og ikke klarer å åpne seg for meg pga. jeg fortalte om utroskapen så sent i forholdet og fordi utroskapen skjedde i det hele tatt.

Jeg trenger virkelig råd og tips til hva jeg kan gjøre. Dette er en person jeg virkelig er glad i, og som jeg absolutt ikke har lyst til å miste. Jeg kan nevne at vi har avstandsforhold, det hadde vi forrige gang også, men da var det en slags "tenårings forelskelse", så det forholdet føltes ikke ut som et ekte forhold. Planen vår er å flytte sammen i mai/juni, om ting bedrer seg i forholdet.

Takk på forhånd, og beklager for en lang tekst!

Hilsen en fortvilet 18åring

Kjære fortvilet 18-åring, Jeg skjønner at du er fortvilet.

Du sier i ditt spørsmål at ”Jeg forteller ham alltid hvor glad jeg er i han, slik at han skal føle seg trygg.” Det kan virke som om han er mer utrygg på deg enn hva situasjonen skulle tilsi. Jeg vet ikke nok om ham til å uttale meg med sikkerhet, derfor må jeg nøye meg med å skissere noen mulige årsaker.

Jeg og min kone har vært gift i 4 år, kjærester tilsammen i 9 år. Hun fridde til meg på skuddårsdagen. Jeg var svært heldig og vi var svært lykkelige! Vi har en datter på to år.

De siste årene har imidlertid vært svært hektiske, jeg med en krevende jobb og krevende arbeidsgiver-samt at jeg er ambisiøs. Vi har samtidig hatt ulike prosjekter hjemme for å skaffe oss hjem/fritidsbolig som vi sammen ønsket oss.

Alt i alt synes min kone at vi har hatt for lite tid isammen, jeg på min side har ikke vært god nok til å lytte til dette, men har "jobbet i vei" og strekt meg laangt for at våre praktiske prosjekter skulle fullføres. Jeg har også forsøkt å tilfredstille arbeidsgiver og høye krav derifra.

Jeg har imidlertid trodd vi har hatt god dialog på disse områdene, men som vi tydeligvis ikke har hatt. Hun opplever jeg ikke har lyttet til henne og respektert henne. Jeg er praktisk flink, i huset og utedørs med våre prosjekter, men har således følt hun ikke har gjort nok. Dette har fra min side igjen ført til negativ kritikk, desverre.

Det hele toppet seg for noen måneder siden, jeg forsto det først etterpå, beklaget meg og har forsøkt å vise henne at jeg ønsker alt skal bli annerledes. Hun hadde da imidlertid bestemt seg for at vi skulle flytte fra hverandre. Vi bor nå hver for oss, og samarbeider forsåvidt godt om vår strålende datter som bor halvparten hos hver.

Jeg ser nå at jeg har gjort mange "feil" i vårt samliv. Jeg vet det har vært travelt, men det er sikkert riktig at jeg ikke er har vært lydhør nok og heller ikke handlet ut fra samtalene vi har hatt hvor vi har følt vi har snakket godt sammen, om for lite tid sammen i perioder de siste årene. På min side har jeg jobbet mye praktisk for "oss" for at vi skal få det bra imorgen, samtidig som jeg får tilbakemelding på at jeg er flink med rosende ord. Hun derimot har savnet tid sammen... Jeg ønsker at vi skal kunne finne tilbake til hverandre, men hun er ikke der nå, iallefall.

Hun tror ikke på at vi kan få til endringene som hun ønsker i vårt parforhold, da hun mener vi har snakket om dette mange ganger og at alt faller tilbake til det samme mønsteret etter noe tid. Vi har imidlertid ikke forsøkt parterapi, da jeg ikke mente vi trengte det tidligere og hun mener det nå er for seint...

Hun er en strålende kvinne, men vi er nå separert. Hvordan kan vi finne sammen igjen?

Hva med en date? Be partneren ut på date som om du ikke kjenner henne men er litt fascinert. Bruk daten til å utforske sider av partneren du ikke kjenner så godt. Lytt til håp, drømmer, smerte og tanker den andre måtte bære på. Bruk anledningen til å holde de andre daglige tingene unna et par timer. Kjenn etter hva som skjer med deg når du føler deg provosert for noe, legg merke til det og sett ord på det som om det er en nøytral person som observerer dine følelser. Det er veldig fort gjort å fokusere på alt som gikk galt.

Jeg og min mann har hvert gift i 8 år og sammen i 12 år,har to jenter sammen på 9 og 6 år. Han buste plutselig ut i fullt sinne en mandag at han ikke ville mere pga at han ikke fikk sex på lørdagen når han kom hjem etter firmatur, skal sies at sexlivet ikke har hvert det beste men ikke helt håpløst heller. Dagene gikk og han kom med mere negative ting om vårt forhold som kjefting, klaging osv.

En dag sa han at følelsene var borte og at de har hvert borte i 2mnd, uten at noe er blitt sagt til meg til tross for at jeg flere ganger har spurt om noe er galt. Vi har valgt og bo annen hver uke hjemme inntil jeg finner en leilighet, de ukene jeg har hvert borte har jeg holdt meg borte siden han trenger tid til å kjenne på om det er no savn der.

Når jeg har hvert hjemme er han innom og skal ordne ting og drive med feks ved eller hente noe. Jeg synes jo ikke han får kjent på savnet da. Har hvert noen tøffe uker og han sier at det er slik han pr dags dato vil ha det. Han har også sagt at om han hadde fått sex den lørdagen han kom hjem hadde vi ikke hvert i denne situasjonen nå, hva med følelsene da?

Jeg har fortalt at jeg er villig til å gjøre mye for at vi kan finne ut av dette på en annen måte enn å måtte flytte fra hverandre. Vi har også hatt sex etter at han sa han hadde mistet følelsene sine,og han er ofte bort på og tar på meg når han kan. Samtidig har jeg spurt om han har følelser for en annen og da tenker jeg spesielt på en kollega av han som er i samme situasjon og de prater mye sammen, han sier det ikke er det, og det samme sier hun.

Jeg blir usikker på hvor jeg har han.

Spørsmålene blir mange, men er det mulig å finne tilbake til hverandre ved å bo litt fra hverandre?

Vi har lite eller ingen tro på at det å flytte fra hverandre i seg selv vil rette eller forbedre parforholdet som sådan. Snarere er det starten på slutten enn omvendt, selv om historien også kan vise til eksempler på at en "pause" i parforholdet har gitt partene avstand og fred nok til å komme tilbake til parforholdet på en annen og kanskje bedre måte. En pause gir deg dessverre ikke noen verktøy for å ta tak i de problemene som i utgangspunktet skapte avstanden.

Min mann sier han ikke har hatt det bra de siste 6 årene grunnet lite sex, kjefting og andre små irritasjoner som har bygget seg opp over tid og sier at følelsene har blitt svekket av den grunn. Jeg har sterke følelser for min mann men innrømmer at det har hvert mye problemer,har foreslått parterapi men det har han ikke tro på. Vi har hvert sammen i 12 år og gift i 8 og har to jenter sammen på 6 og 9 år.Har spurt om det er en annen men noe han sier det ikke er? Jeg har innsett at jeg må og vil gjøre mange endringer med meg selv for å få det til å fungere men han er redd det glir tilbake til det gamle. Han ønsker at vi skal flytte fra hverandre for å få tid til å tenke, jeg mener vi ikke kan finne ut av ting i hvert vårt hjem. Barna reagerer sterkt på at far ikke vil være en familie lenger. Ønsker hjelp til å finne ut hvordan vi kan løse dette på en fornuftig måte? Vi bor nå annenhver uke i hjemmet med barna for å prøve litt tid fra hverandre, har ikke levert separasjonspapirer enda da han synes det er å forhaste seg, jeg blir forvirret og vet ikke hvor jeg har han.

Det er vår erfaring at det å flytte fra hverandre som oftest er starten på slutten. Vi opplever at de parene som greier å finne fram til hverandre igjen, gjør det mens de stadig står i det vanskelige og gjerne søker hjelp til å få "løst flokene". Å flytte fra hverandre virker fristende fordi smerten av de relasjonelle problemene vi står i ikke blir så vonde lenger - vi slipper ganske enkelt å kjenne på dem.

Hei! Kjæresten min er fra et annet land. Jeg møtte han på ferie i sommer så det er forholdsvis ganske nytt, men vi har besøkt hverandre jevnlig. Han kommer på besøk til meg nå og skal være over en uke, og to av hans kompiser (som jeg kjenner fra ferien) kommer siste helgen han er her. Meningen var at vi skulle på tur med ei venninne av meg. Bestekompisen hans var interessert i å møte henne etter at de hadde chattet litt, og hun i han. Men nå etter de har bestilt virker hun ikke interessert lenger og lar være å svare han på meldinger. Det vil si at jeg nå sitter igjen med hele ansvaret alene. Jeg synes dette er dårlig gjort av henne da det faktisk var hun som kom opp med alt vi kunne finne på sammen. Vil ikke at det skal bli noen klein stemning, så tenker jeg bare må ta dem med på noe helt annet enn planlagt. Mange av vennene mine er opptatt den helgen, men har noen som er ledige. Burde jeg se vekk ifra denne planlagte turen? Hva kan jeg gjøre for at de skal få det kjekt?

Ut fra det du skriver virker det ikke som om koblingen mellom din venninne og din kjærestes bestekamerat egentlig er ditt ansvar. Din venninne må ta ansvar for hva hun gjør og det må kompisen til kjæreste din også. Alt du og din kjære kan gjøre er invitere venner med på det dere har lyst til å ha dem med på. Noe annet er vel ikke ditt ansvar?

La venninna di ta ansvar for seg selv, og gjør det som er planlagt om det er det du og kjæresten kan tenke dere å gjøre sammen med hans kamerat om han fremdeles har lyst til å komme på besøk.

Hei! Jeg er en mann på 28 år og er gift. Vi har vært gift i litt over 3 år og er fortiden i en stor krise.

Litt bakgrunn: For noen år siden(før vi ble sammen) var min kone misjonær i Colombia. Da hun var der nede fikk hun seg en kjæreste som var derifra. Da hun jobbet som misjonær bodde hun sammen med ei annen jente fra Norge. Hun fikk også kjæreste der nede. De begge hadde kjærestene på overnatting, noe som var i stid med reglene for misjonærene. Jenta som min kone bodde sammen med brøt forholdet med kjæresten og i den tiden gikk hun til ledelsen og sa at min kone hadde hatt hennes kjæreste på overnatting. Min kone ble taus og sa ikke at hun hadde gjort det samme.

Resultatet av dette var at min kone ble totalt overkjørt fra ledelsen og ble satt på første fly hjem uten å si hadet til de prosjektene som hun jobbet med. (Hun var der nede totalt i 1.5 år) Dette har i ettertid skapt et STORT sår i hennes hjerte.

Nå i dag er min kone tilbake i Colombia. Hun dro for 3 uker tilbake for å jobbe med de sårene hun fikk etter det hun opplevde.

Men så begynner det. Når hun er der nede finner jeg ut at hun fortsatt har følelser for hennes tidligere kjæreste og at hun har gitt dette næring i den tiden vi har vært gift, og spesielt de de tidene forholdene vårt har vært vanskelig. De har hatt kontakt via mail, telefon og facebook. Dette har skjedd bak min rygg. Jeg har snakket med min kone over telefon hva dette er og hva hun legger i det. Det hun sier er at hun vil ha meg, og hun vil kjempe for vårt ekteskap. Hun er veldig lei seg og fortvilet over hvorfor hun er den hun er og over hva hun har gjort. Hun sier hun er ei jente som lett kan bli betatt av andre gutter og desverre få følelser. Hun har sagt at det er andre gutter også som hun har vært "betatt" av i tiden vi har vært gift.

Jeg ser på ekteskapt som noe "hellig". Jeg lovet min kone at jeg skulle holde ut i gode men også i de onde dagene. Nå har jeg ikke noe tilitt til min kone lingre, men jeg har bestemt meg for å kjempe med nebb og klør for at dette ekteskapt skal vare. Den samme innstilling har hun. Hun sier hun har kuttet all kontakt med hennes tidligere kjærete. (Han bor nå i Kristiansand, så han er ikke i Colombia nå sammen med henne). Jeg har valgt (ettersom at vi er lagt borte fra hverandre nå) at jeg ikke vil vite i detalje hva og hvem dette er. Men jeg har sagt at når hun kommer hjem må hun si alt slik at jeg kan begynne en prosess med å tilgi og få tilitt til min kone igjen.

Jeg mener det er viktig å ha noen som er profesjonelle på dette å være tilstede under denne/disse samtalene. Da jeg fikk vite om det hun hadde gjort ba jeg henne om å komme hjem med en gang, slik at vi kunne begynne å jobbe med forholdet med en gang. Hun sa med en gang at hun ville ikke komme hjem før, fordi det var så viktig for henne å være der nede for å bearbeide de sårene fra tidligere. Hun ville først bli ferdig med dette, for så å jobbe med ekteskapet når hun kommer hjem.

Jeg har nå ventet i 2 uker på at hun skal komme hjem, men jeg er så redd for at hun ikke skjønner hvor sårt dette er for meg. Jeg er til vanlig ingen sjalu mann, men nå kjenner jeg at sjalusien brer seg i hele kroppen og har nesten et behov for å overvåke henne.

Altså; Jeg har et problem! Er det vanlig å bli sjalu og kan den sjalusien gi seg med tiden??

Jeg har tatt kontakt med fam.vernkontoret og vi har fått time der om 3 dager. Kan de hjelpe oss? Hvor skal vi starte? Er det håp for vårt ekteskap?? Kan hun faktisk endre seg til å ikke få følelser for andre gutter når vi har de tunge tidene i fremtiden??

Det er en vond historie du forteller. Det gjør det heller ikke lettere at din kone er så langt unna og så lite tilgjengelig i en tid hvor nærhet er av stor betydning.

Oppdaget for et halvt år siden at min mann var utro. Vi har vært sammen i 20 år og gift i 10, vi har også to skjønne barn på 11 og 14 år.

Årsaken til hans utroskap er vårt sexliv som har vært labert over lengre tid. Jeg er delaktig i at det ikke har fungert. Jeg har gradvis trekt meg unna min mann, og hverken jeg eller han har klart å kommunisere til hverandre vår misnøye. Jeg trenger omsorg, nærhet og oppmerksomhet for å vekke lystsenteret, mens han er fornøyd med å ha sex.

Hans utroskap er derfor ikke knyttet til en bestemt kvinne. Han har funnet jenter på datingsider og truffet disse. Ettersom han jobber mye i utlandet er det jenter han har datet når han har vært på jobb. Etter en selvransaking av vårt forhold gjennom mange år ser jeg at vi har hatt fokus på familielivet og ikke parforholdet. Jeg kan ikke huske sist vi gjorde noe sammen som par. Vi har alltid hatt et godt familieliv men det har gått på bekostning av oss som par. Min mann er enig i dette.

Vi har hatt en oppvekst og barndom som er veldig forskjellig. Jeg fikk mye oppmerskomhet og kjærlighet fra mine foreldre og det var mye klemming og fysisk kontakt. Min mann har en helt annen opplevelse hvor nærhet og en klem var fraværende. Han bragte dette selv på banen nå som en refleksjon av hvorfor han er blitt den han er. For som han sier hvis han hadde vært like god på nærhet som meg hadde vi aldri kommet i den situasjonen vi er i nå. I forhold til sine barn har han også vanskelig for å være en kjærlig far, han gjør det ut fra forventning og rituale og at jeg (og vår datter) påpeker at han må bli flinkere til å kose. Som for han ikke er noe behov men mer en "plikt! Til tross for dette har han et godt forhold til sine barn og han koser med dem.

Når en blir utsatt for utroskap er det et stort tillitsbrudd, og ettersom han fortsatte etter at jeg oppdaget det innså jeg mer og mer at han ikke hadde vilje og interesse for å reparere vårt forhold. For selv og overleve oppi dette ga jeg han klar beskjed om hvis utroskapen fortsatte var det over og ut. Jeg fikk da en umiddelbar reaksjon hvor han sa at han hadde avbrutt all kontakt med de andre jentene. Jeg ga også klar beskjed om at han aldri kunne gjøre dette mot meg igjen. Får han "lyst" på andre jenter skal vår historie være avsluttet først. Han har bragt mye utrygghet inn i vårt forhold og for meg er dette en forutsetning for at jeg skal få tilliten og tryggheten tilbake.

Jeg om min mann har en lang historie sammen og jeg er fortsatt glad i han selv om følelsene er satt på prøve, han sier han også er glad i meg. Men han sier også at han ikke lenger har behov for seksuell kontakt med meg etter at han gav meg opp for snart et år siden. Pr. idag er det for han mer forbundet med ulyst enn lyst som han sier, og han er usikker på om det lar seg reparere. Videre sier han at jeg og ungene er de eneste som holder han fra å drive helt løs som en satelitt som har kommet ut av bane og driver helt tilfeldig rundt uten betyning for noe eller noen, og som tilslutt kræsjer ett eller annet bortgjemt sted ingen andre vet om. Han sier også at de andre jentene ikke er interessante for han lenger. Han har gitt tydelige tilbakemeldinger på sitt ståsted pr. i dag, så spørsmålet mitt er hvordan skal vi få til en fortsettelse?

Jeg ser foreløpig ingen umiddelbar løsning og tips mottas med takk!

Det du beskriver er fryktelig vanskelig å stå i - og det skjer dessverre oftere enn vi liker å tro.

Når parforholdet ikke lenger er et sted hvor vi kan være åpne, ærlige og bli møtt med hjertet, har mange av oss en tendens til å lete andre steder for å få våre behov møtt. Det er ofte lettere å forholde seg til andre enn partneren når det gjelder våre innerste behov, ønsker og håp siden en avvisning ikke er så smertefull der sammenlignet med en avvisning fra partneren vår.

Hvorfor vil ikke min samboer dele seng eller økonomi med meg? Når han drar på besøk, så drar han alltid alene og inviterer ikke meg med. Det føles som at han forsøker å stenge meg ute. Har forsøkt å snakke med ham, men han sier at han er glad i meg og 'det er ikke nokka'. Jeg tviler, men hvordan går jeg frem for å få ham til å snakke åpent om disse tingene. Han bagatelliserer mine følelser og jeg har forstått at det er nytteløst å ta opp temaer med ham. Det er tydelig ingen problem..

Det er selvsagt veldig vanskelig å svare på spørsmålet ditt på bakgrunn av noen linjer beskrivelse av situasjonen, men det kan jo hende det er vanskelig for ham å bli for intim. I parterapien snakker vi om en "safe distance of intimacy" som sier noe om hvor nært tør du være partneren din og hvor sårbar kan du være?

Vi har vært samboer i snart 1 år jeg flyttet inn til han ganske tidlig i forholdet, sammen med min 7 år gamle datter. Etter 5 mnd ble jeg gravid med tvillinger og vi var begge enig om at dette var noe vi ville sammen. Jeg hadde noen tøffe startmåneder av svangerskapet hvor jeg var ekstremt dårlig, og han klarte eller ville ikke akseptere dette. Sa jeg måtte bare ta meg sammen og komme meg opp av sofaen og gjøre noe.

Det var tøft da jeg måtte samle energi for min 7 åring også. Og jeg var sårbar og ble fort sint. Det var nok starten på nedoverveien i forholdet. Han har en fortid på kostskole i England og ble mobbet i flere år. Har ikke fått hjelp med dette i ettertid, noe jeg tror han hadde behøvd. For han er en svak mann som ikke klarer komplikasjoner og rømmer hver gang jeg vil kommunisere.

Det har vært noen slitsomme mnd med krangel, uvisshet og nærmest ingen samtaler for å få orden på problemene våre. Han klarer som sagt ikke snakke sammen. Jeg er en jente som har bein i nesa og klarer å snakke for meg, og hater konflikter og vil helst rydde opp med en gang. Oppe i alt dette har det vært gode perioder, hvor han bla kjøper større bolig for oss som venter 2 babyer og vi da blir fem. Har ikke overtatt der ennå, men er bare 4 uker unna.

Han har også pakket saker uten at jeg visste om dette, og flyttet hjem til sin mor. Han tok ikke tlf og ikke svarte på sms. Men kom med et brev om at forholdet var over og at jeg hadde en mnd på meg til å flytte ut av hans leil. Jeg har ikke jobb og har litt økonomiske problemer, så har vanskeligheter med å skaffe bosted. Men jeg følte verden raste sammen, da han kunne være så onskapsfull å kaste meg på gaten som tvilling gravid med hans barn og en datter på 7. Men etter en uke kom han tilbake og han sa han skulle bli flinkere til å snakke med meg og vi skulle ha samtaler oftere så problemene ikke ble til store saker.

Jeg har også ting jeg måtte bli flinkere på, og jeg skulle ikke være den som ikke gav alt for oss og barna våre. Så vet jeg ikke hva som skjedde og hvordan, men han har snudd om igjen og nå elsker han meg ikke lenger og mener vi har forskjellige mål i livet og verdier. Hva hans er vet jeg ikke, for han orker ikke å fortelle meg alt. Han har rett og slett gitt opp og mener vi ikke kan bo sammen og ikke passer sammen. Han snakker ikke med meg og når jeg forsøker å finne ut av dette, setter han seg i angrepspossisjon og vil ikke snakke.

Så her står jeg da, 6 mnd gravid, 4 uker til vi evt skal flytte og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Det er ingen tvil om at situasjonen du beskriver er svært vanskelig. At han ikke vil snakke om det gjør det selvfølgelig ikke bedre. Det er vanskelig å utforske noe som helst så lenge dialogen uteblir.

Det er også vanskelig å gi noen gode råd til deg, uten at vi kjenner mer til dynamikken mellom dere. Det kan virke som om det har vært bevegelse og dialog tidligere ut fra det du skriver, og jeg får en følelse av at det har blitt for mye for ham. 

Samboeren min kaller de for venniner, drar på grill/fisketur med dem og prøver å skjule det. Hva gjør jeg?

Sjansen er stor for at han skjuler det for å unngå å såre deg. Det kan selvsagt være at han er på jakt etter noe annet, men det finner du ikke ut uten at du tar kontakt og sier noe om hvordan det er for deg at han gjør dette. Vær ærlig og forsøk så godt du kan å si noe om hva det gjør med deg uten å være anklagende.

Kanskje kan du også etter hvert finne ut hva det er som gjør at han til tider heller vil være sammen med dem enn deg?

Hei! Jeg er 23 år og har vært sammen med min samboer i to år. Da vi møttes var både jeg og han i en sårbar situasjon som førte til at ting gikk fortere enn planlagt. Det endte med at vi ble sammen og nå er vi her vi er idag -- Han er kjempe forelsket og gjør alt han kan for å ivareta forholdet og jeg kjenner på mine følelser, da har jeg ikke like mye å gi. Jeg kjenner at jeg har blitt sliten av å ha det sånn. Jeg orker ikke lenger å være med venner og jeg har fått et dårligere forhold til de rundt meg med tanke på humør og tålmodighet. Jeg er blitt tregere i alt jeg skal gjøre og jeg orker ikke ta initiativ lenger. Jeg klarer likevel ikke gå fra han, med tanke på at han kommer til å bli knust. Jeg forstår hva jeg bør gjøre. Men hvordan kan jeg endre tankegang på dette stedet? Jeg er så redd for hvordan han skal ta det.. Han tenker på barn og fremtid. Er så glad hver dag og det gjør VONDT å se han slik når jeg vet hva jeg tenker.. Takk for svar...

Det vi opplever og erfarer selv er at det nesten alltid er det beste å tørre å snakke om hva som skjer. Alt for ofte sitter vi alene og konkluderer med det ene og det andre uten at partneren er involvert i det. Du kan være sikker på at når du på ett eller annet tidspunkt ikke klarer det lenger og bryter av, er det en enda større skuffelse og sjokk enn det er nå - spesielt fordi du holdt dine tanker for deg selv.

Vi har vært sammen i over 20år, og nå føler jeg at vi har nådd bunnen av forholdet vårt for å si det slik. Jeg klarer ikke å få til en samtale med han om ting som ikke gjelder" Oppusing, hus og hjem" eller hans jobb... Forholdet vårt for tiden er kjempevanskelig, ingen kommunikasjon, ingen sex, korte avvisende svar (dette gjelder oss begge) Jeg prøver å forstå, men klarer ikke å skjønne hvorfor han ikke kan snakke om ting osm er vanskelige! Eks. Vi skulle i et møte på skolen ang. vår datter, og han sa kvelden i forveien at han skulle komme, men 10 min. før ringer jeg for å høre hvor han er, og da sier han at han ikke kommer allikevel. Et annet eksempel var da vi skulle i konfirmasjon. Alt virket normalt både kvelden før og på morgenen, men en halv time før vi måtte dra og jeg spurte om han ikke skulle gå i dusjen, så sa han: Må jeg være med? Han hadde sagt til de som stod for konfirmasjonen at han gjerne ville komme og takket for invitasjonen... Jeg ble kjempesint, lei meg og frustrert, og det endte med at han i drittsinne ble med. Det jeg mener er at jeg ikke føler at han stiller opp for meg når det er noe som er viktig for meg... ikke vil han snakke om det heller: " Gidder ikke krangle om dette nå!" Vel, det har ikke jeg kjempelyst til heller for å si det sånn, men det må jo kunne gå an å snakkke om problemer uten at det er krangling? Hans definisjon på krangel er (føler jeg da)at dersom vi ikke er enige og jeg spør hvorfor er det krangling, og meg osm lager helvete... Hjelp! Er virkelig glad i mannen min, men orker ikke stort mer, føler at jeg er "alene sammen"

De fleste som har vært i et lengre parforhold vet at det å sette ord på hva en føler og være sårbar, ikke er enkelt. Det å ikke sette ord på tanker, refelksjoner, følelser - kort sagt noe av det som er inni oss og ikke bare praktiske ting, samtidig med at en tror at en kjenner sin partner gjør ofte at vi det ikke lenger er en relasjon, men beholder dialog i hode uten å bli testet ut. Vi reagerer da, på det scenariet som utspilte seg i hode, og stenger sin partner ute. Dette kan best sammenlignes med brakkvann som ikke får frisk tilførsel av vann.

Jeg og min mann har vært sammen i nærmere 7 år (gift 3 år) og har tre barn. Vi er veldig glad i hverandre og trivs godt i selkap med hverandre.

Min mening om ekteskap er at det ikke skal være et fengsel. Det er viktig å gjør ting vi har lyst til og kose oss mens vi lever. Derfor har min mann ''lov'' til å dra på gutteturer når det dukker opp noe som frister. Jeg ønsker han god tur. Min mann kan dra ut på fest ofte fordi jeg vil han skal kose seg. Det verste jeg ser er kvinnfolk som bestemmer over hva mannen skal gjøre. Jeg vil at min mann skal ha det gøy.

Grunnen til at jeg er lite ute på fest og turer er pga små barn. Jeg har mye hobby jeg kan kose meg med og liker å vær litt alene. Så det er ingen problem at han tar seg en tur ut. Min manns kompisser sier at han har verdens snilleste kone, de skulle ønske de var i hans sko. Men vi er også flinke til å kose oss sammen. Jeg liker å legge alt til rette for at min mann skal ha det godt. Jeg liker mannen min. Han er en fin type. Han er godt likt av andre folk.

Men... Han er ikke like gavmild tilbake. Kan vær veldig egoist. Han bryr seg lite om mine ønsker at han skal bli med på familie aktiviteter. Han blir bare sur og sier han ikke er intrisert. Han velger ofte fotball og kompisser fremfor mine behov. Det sårer meg. Jeg er veldig opptatt av familie. Han blir plutselig dritt sur eller forbanna sint av ingenting. Han kan også svare meg veldig frekt. Jeg kan få kjeft pga de minste småting.

I begynnelsen lukket jeg ørene. Jeg vet det ikke er meg han er sint på. Det er stress eller en sår knute inni han fra gammalt av. Men i lengda klarer jeg ikke å høre på det. Jeg går hele dagene med en vond klump i magen fordi jeg gruer meg til neste utbrydd. Jeg går lett på tå og tenker meg nøye om før jeg snakker ford jeg er redd han plutselig skal bli sur. Og når han blir sint og sur og kjefter på meg. Så får jeg kjempe vondt i brystet og blir lei meg. Tenk at han skal kjefte på meg fordi pomesfriten hans ikke låg helt fint oppi takeaway - boksen...!

Jeg har tatt det opp med han flere ganger. Han har forsikret meg om at jeg gjør ingenting galt. Han har ingen grunn til å ære sint på meg. Av og til nekter han for at han har vært sint en dag. Han ser det ikke selv. Når han innrømmer at han har vært sint så sier han at han ikke vet hvorfor han ble sint. Og så sier han at jeg må tåle å få kjeft av og til. NEI, det skal ikke være nødvendig med kjeft i et parforhold!! Jeg selv tror at han har en knute inni seg som trenger å bli løst opp.

Jeg tror det er noe som stammer fra foreldrene, eller bare moren hans. Etter som jeg har forstått så har ikke hun vært en super mor. Og jeg hører likhets trekk fra min mann og min svigermor angående sinne og lett irritasjon. Han liker ikke å snakke om henne og barndommen. Jeg elsker min mann. Jeg vet han elsker meg. Vi har det fint sammen. Men jeg klarer ikke mer av de unødvendige utbrydda hans. Jeg blir helt ødelagt inni meg. Av og til skulle jeg ønske at det var lettere å bare dra fra han. Men det er ikke det jeg vil. Vi er et bra team. Han trenger en psykolog mener jeg.

Er jeg helt på bærtur? Har jeg noe i dette forholdet å gjøre? Dette går også utover barna.

Jeg håper og tror at en psykolog kan hjelpe han. Vi har det jo ellers så veldig fint. Og jeg vil ikke miste han.

Dette er et spennende tema og Monica og Sten har tatt en diskusjon på dette på video.

Vi er et ektepar som sliter for tiden. Vi har vært gift i over 8 år. Giftet oss etter et par måneder, jeg er utenlandsk. Vi har ei datter sammen. Jeg har hatt flere forhold bak meg, han hadde ett. Vi flyttet sammen veldig kjapt, og vi har hatt masse bra sammen, og samtidig noen mørke stunder også. Ting gikk opp og ned, og vi holdte ut tross alt, vi var glad i hverandre, elsket hverandre. Han jobbet, jeg studerte. Han var stille, innestengt, mens jeg er den som prater og prater. Ting tobbet seg i fjor når jeg ble kjent med en gift mann på et utested, og han har gitt meg masse oppmerksomhet. I fjor sommeren jeg og mannen følte vi holder ikke ute lenger sammen, så bestemte vi oss å skilles. Par dager senere fikk vi tonen igjen ved å snakke sammen. Kun ved å snakke. Og fortelle hverandre at vi var begge såret. Han ville så gjerne ta meg på telttur, 2 uker, i Sverige, men jeg ville ikke. Men dro til Oslo sammen, men barn. Tok ikke lang tid før vi gjorde samme feil igjen. Nå står vi her, etter 4 måneder, og han sier han vil skilles. Han vil ikke prøve noe nå lenger. Og han lurte seg når han trodde han elsket meg. Jeg er skikkelig lei meg, skjønte at det siste ett og halv året han har prøvd og prøvd og jeg ville ingenting. Vi bor sammen ennå,han vil ikke flytte ut ennå, sover i samme seng, men han er iskald mot meg. Gjør husarbeid, fantastisk pappa og omtenksom, men han er tom i blikket sitt. På tirsdagen skal vi til parterapi. På onsdagen skal han reise på jobb igjen, og er vekke 4 uker. Jeg er ikke desperat. Men skulle ønsket å få en sjanse til å rose ham, å støtte ham, å vise ham at jeg ser hvem han er, hva hans interesser er. Han sier det er kun hans skyld at han føler sånn, og at han prøvd. Men jeg innså at det var meg som ikke tok imot det han ville gi. Hverdagene er tunge. Det var en slags trøst når jeg skjønte at han elsket meg en gang, men jeg er så selvopptatt at jeg klarte ikke se hvor langt har jeg strekket grensene. Jeg orker ikke å snakke mer med han om mine følelser, føler det ikke hjelper. Tror du at parterapi kan gjøre noe med oss?

Det er ikke lett når en ikke snakker. Da bygges ting opp og våre forventninger og usagte skuffelser får dominere oss og våre tanker, uten at vår partner er involvert. Det å snakke med en tredje part kan ofte hjelpe oss å finne ut av ting. Som igjen gir et bedre grunnlag for en mer moden beslutning, uavhengig av hva den blir. Derfor kan det hjelpe. I et partnerbrudd med barn skylder vi dem å gjøre et forsøk på å finne ut av det. Den dagen de spør og trenger råd selv er det greit å ha gjort et forsøk. Ønsker dere lykke til!

For snart 2 mnd siden reiste min mann plutselig fra meg og barna ( vi har ingen felles barn men han har en sønn på 7 og minste min er ei jente på 8) uten å gi noen spesiell grunn. Han sa noen dager i forveien(etter at jeg ba om svar på om han var glad i meg) at han ikke har følelser for meg. Jeg oppdaget noen dager senere at han hadde stor gjeld som han har tatt opp bak ryggen min og at han var i en vanskelig økonomisk situasjon. Han sier de gangene vi møtes at han nå er veldig usikker på skilsmisse(vi har ikke skrevet under separasjon)men trenger å bo for seg selv. Han sier også nå at han har følelser for meg men at det overskygges av at han har så mange andre problemer. Vi har vært på familievernkontoret der jeg fikk beskjed om å la han få nyte friheten sin til å gjøre hva han ville. Han kommer fra en familie der hans mor er veldig dominerende og bestemmer mye over min mann (han blir nå 40 år) og har aldri akseptert meg og mine barn. Hun gjør stor forskjelle på hans sønn og min yngste datter. Hun har selv sagt til min mann at hun ikke liker at min datter kaller han for pappa og at det må det bli en slutt på. Han er vant til at man ikke skal snakke om følelser mens jeg er fra en familie der åpenhet har vært viktig. Han bruker å komme hit annenhver uke for å overnatte en gang den uken. Jeg føler meg utnyttet og brukt når han drar og har sagt dette til han. Jeg har direkte spurt: Hvorfor er jeg bra nok til å ha sex med men ikke å bo sammen og være gift med? Jeg får aldri svar.... Nå spurte jeg han om han er glad i meg eller ikke og da klarte han ikke å gi noe svar. Jeg føler jeg har forsøkt aly disse ukene å få han i tale og kommme hjem uten å lykkes. Jeg har spurt han om han er redd for morens skuffelse og sinne om han velger å flytte hjem og det svarer han heller ikke på. Jeg har snakket med han om økonomien hans når jeg oppdaget hvor ille det var og han synes det er lettere å snakke med meg om det nå når jeg vet. Jeg spurte hvorfor han ikke sa noe når det begynte å bære utfor og da sa han at han var flau og følte skam. Dette skjeddde også ved forrige samboreforhold før han møtte meg. Så hva gjør jeg nå????

Det er en vanskelig situasjon du beskriver. Jeg vil tro at alt du gjør for å få ham tilbake kan virke mot sin hensikt. Han sier selv at noe av dette ligger i skam han føler, og det tror jeg på. Det er vanskelig å vite noe eksakt om hva som ligger under, men det kan være skammen som gjør at han trekker seg unna. Kanskje er det også, paradoksalt nok, det som gjør at han er i ferd med å ødelegge det ekteskapet han er så redd for å ødelegge om det skamfulle blir så synlig.

Jeg(38) og min kone(26) har vært gift i 6 år nå å har 2 barn på 2 og 4 år, I den siste tiden har jeg slitt med sjalusi, jeg føler at det er noe berettiget men vet innerst inne at jeg burde stole på min kone selv om hun for 3 år siden hadde en forelskelse på si. Jeg har alltid slitt med dårlig selvbilde og gjør forsåvidt det ennå selv om jeg egentlig har klart meg ganske bra. Forholdet vårt er nå i en ganske stor krise hvor vi begge er usikre på om dette er noe og fortsette på. Men vi har begge en visjon om at barna våre har det best med begge foreldre. Min sjalusi går ut på at jeg opplever det vanskelig at min kone har oppdaget at hun ønsker å være sosial som hun kaller det, hun vil ha friheten til å møte nye mennesker og lære dem å kjenne (Dra på cafe eller hjem til de) uten at jeg skal reagere på det, noe jeg finner litt underlig og spesielt noen nye mannlige bekjennskaper hun har fått. Hun sier at det kun er vennskap noe han også bekrefter men jeg synes det er fryktelig vanskelig og godta. hva kan jeg gjøre med dette vil jo prøve alt for forholdet og barna.. Jeg sliter såpass med dette nå at jeg har problemer med å jobbe og tenker kontinuelig på dette..

Det er viktig at dere snakker åpent om dette. Det kan nok være lettere sagt enn gjort, for ingen av dere vil sannsynligvis være til belastning for den andre, og da føles det vanskelig å ta opp temaet. Tror du er inne på noe når du sier at selvbilde kan være medvirkende til dette. Ønsker du å forbedre dette kan det være en god idé å finne en samtaleterapeut eller en god coach som kan hjelpe deg.

Min manns løsning på forspill er å sette på erotisk film eller gi meg noe å lese på. Han legger seg sent og er da klar for en omgang. Oppmerksomhet og komplimanger er fraværende hvis ikke jeg gir ham hint. Han kunne med fordel tatt bedre vare på seg selv, også for min skyld. Jeg har tatt opp mine utfordringer og hvordan jeg ønsker det mange ganger og er lei av at det alltid er jeg som må være den som tar initiativ til bedre sexliv. Nå har jeg "streiket" på dette siden februar og han sier ingenting bare hinter med utstyret at han vil ha sex etter vi har lagt oss. Vi har vært gift i 20 år og jeg har vært seksuelt frustrert i alt for mange år. Har meldt oss på prep kurs og tilogmed betalt uten å ha fått han med for han har ikke noe problem. For et år siden sa han at hvis han ikke fikk seg noe hjemme måtte han finne det andre steder. Ikke akkurat "turn on" av sånt. Hva skal jeg gjøre.

Kanskje streik ikke er så dumt. Det lureste er nok allikevel å snakke om hvordan det egentlig er for deg. Ulempen med streik er at det er to tapere - og ikke nødvendigvis en vinner på en lang stund. I mellomtiden er det i alle fall to tapere. Dere begge. Vi ser ofte en stor motstand mot å søke hjelp. Dette handler kanskje om at vi da må innrømme å ha feilet på ett eller annet nivå. Vi mennesker er noen ganger skremmende gode til å ignorere problemene så lenge vi greier å unngå å kjenne på skammen over å ikke få det til. Sex er ofte en temperaturmåler på hvordan parforholdet har det.

Hei. Jeg er en jente på 16 år og har et problem med en gutt som jeg muligens liker... Møter han på en festival i sommer og syns han er kjempe herlig (og kjekk). Han bor ganske langt unna, men han skulle til der hvor jeg bor en helg. Vi møtes, har det kjempe koselig. Alt går kjempe bra og vi sier at vi skal fortsette å holde kontakten. Vi snakker og tekster ofte sammen og plutselig! vil han ikke snakke med meg så mye lenger. Og så plutselig igjen er han ivrig på å snakke. Det gjør meg veldig forvirret og han gir meg falske forhåpninger. Hva burde jeg gjøre eller si? Har jeg gjort noe galt? Burde jeg fortsette å prøve å snakke med han?

Hei Jente på 16 år. Jeg vet ikke hvor gammel gutten du snakker om er, men dersom han også er i puberteten er det ikke så merkelig alt det som skjer. Vår ungdomstid preges gjerne av usikkerhet, følelser og hormoner og det er ikke alltid så lett å forholde seg til det. Generelt vil jeg anbefale at du snakker med ham om du har lyst til det. Si gjerne (om du kan) hva det gjør med det at han er så til og fra på den måten, og hva det vekker i deg. Kanskje kan det motivere han til å si noe om hvordan dette er for ham også?

Min samboer og jeg har vært sammen i over 5 år. Vi har hatt mange problemer. Han har hatt vanskeligheter med å kommunisere med meg. Han har vært usikker på forholdet vårt en stund. Han sa at han skulle på ferie til familien sin en tur, for så å komme tilbake og forsøke forholdet på nytt. Da han dro, kunne han plutselig ikke ha kontakt med meg mere og har skrevet e-post om at han ønsker at det er slutt og at jeg skal gi slipp på han. Han skrev at han ønsker å selge vår felles leilighet fort. Før han dro, behandlet han meg som om alt var veldig bra mellom oss. Han har også sagt at han aldri har elsket noen så høyt som han har elsket meg. Hvordan skal jeg få han til å prate med meg? Hvordan kan jeg vinne hjertet hans tilbake? Jeg vet at han fortsatt er glad i meg. Jeg elsker han og vil ikke miste han. Han har dratt en gang tidligere på samme vis, plutselig ikke ønsket noe kontakt. Men han kom tilbake og ønsket å forsøke forholdet på nytt. Jeg følte ikke da at han gjorde et godt nok forsøk.

Noe av den mulige årsaken til utfordringene dine kommer fram i selve spørsmålet "Hvordan kan jeg få samboeren til å ombestemme seg?". Det enkle svaret er at det kan du ikke. Skuffende? kanskje, men følg meg litt videre:

Jeg har vært sammen med kjæresten min i noen år. For litt siden var jeg utro etter en fest, og det er det verste jeg har gjort noen sinne. Dagen etter festen spydde jeg og gråt om hverandre. Jeg fortalte henne det dagen etter dette, selv om jeg ville vente til jeg så henne ansikt til ansikt. Jeg fortalte alt, og hun tok det svært voksent. Hun fortalte meg at vi fremdeles skulle være sammen, at hun elsket meg, og at hun kunne høre hvor mye jeg angret. Det eneste jeg fikk ut på telefon var høylytt gråt. Nå har vi snakket sammen, og vi er enige om at vi skal klare å komme oss gjennom dette, og at vi skal være sammen. Mitt problem nå er at jeg fremdeles noen dager etterpå føler meg helt forferdelig. Jeg har måttet skulke å jobbe, selv om det har vært svært viktige ting som har foregått på jobb. Jeg klarer ikke spise, jeg kaster opp og jeg gråter. Jeg har snakket med en god venn, som gir meg råd - og jeg snakker med kjæresten min, men jeg vil ikke belaste henne med at jeg ikke klarer å leve med meg selv. Jeg tror foreløpig det er det som er problemet, at jeg ikke klarer å leve med meg selv etter det som har hendt. Hvilke grep kan jeg ta, eller hvordan bør jeg tenke for å komme tilbake til normalen, slik at jeg kan være den som stiller opp for henne - og ikke motsatt? Det føles helt feil at hun skal føle seg dårlig fordi jeg sliter, og jeg vil være den som stiller opp etter det dumme jeg gjorde. Hva kan jeg gjøre for å bli bedre, og for å komme meg? Er det vanlig å ha en slik reaksjon, selv om alle problemene tilsynelatende ser ut til å løse seg, og at livet går videre? Jeg håper dere kan hjelpe meg, og kanskje gi meg noen tips.

Det du beskriver er en sterk reaksjon på å selv være den "skyldige" i utroskap. Det er vanskelig å si noe sikkert om hva dette kan komme av og om det er noen enkle grep du kan gjøre for å bedre situasjonen - uten at vi har gått dypere inn i ditt forhold til nettopp tillit, troskap, lojalitet og intim relasjon. Spørsmål som dukker opp hos meg er hvilke følelser som vekkes hos deg omkring dette? Er det noen av disse du drar kjensel på fra tidligere? Hva "gjør" dette deg til i dine egne øyne?

Hei. Jeg er veldig forelsket i en jente. Vi har hatt et forhold i ca. 1år. Hun, og jeg, har mange venner. Mine er mannevenner, mens hun i tillegg til jentevenner også har noen mannlige venner. Jeg kjenner ikke de mennene og jeg har skjønt at hun har fortrolige forhold til de aktuelle mennene. Hun svarer unnvikende når jeg spør om hva dialogen mellom dem i et møte har gått ut på. Noen møter hun ute, andre er ofte innom på besøk hos henne. Jeg har grunn til å tro at de er svært opptatt av henne, og til og med legger opp til å skape et forhold til henne. Når jeg ikke får vite om dialogen mellom dem, gjør det meg fryktelig usikker. Og jeg føler meg ikke eksklusiv for henne. Jeg mener i alle fall selv at jeg ikke er utpreget sjalu. Jeg føler at dette handler om noe annet enn det. Og det verste er at jeg føler nå at det er i ferd med å gå ut over relasjonen vår. Jeg plages så av sårhet og usikkerhet om dette at jeg har begynt å tenke negative tanker om henne som jeg elsker så høyt. Kan dere være så snill å gi meg noen råd? Er det jeg som må forandre meg eller er det rimelig f. eks. å forlange at de relasjonene vi skal ha mennesker av motsatt kjønn skal vi ha felles, for å øke tryggheten og redusere usikkerheten. Jeg har forsøkt med en av mennene å etablere en relasjon til han. Det var uten noen nytte. Han gjør ikke noe for å gjengjelde mine forsøk.Jeg ser at han bare er opptatt av henne.På forhånd takk for svar.

Utrygghet er noe man på mange måter må leve med i et parforhold. For dere som enda ikke har vært sammen så lenge vil det være naturlig å begynne å se om dette er et forhold av mer alvorlig - forpliktende karakter. Noe av prosessen er her å starte å kommunisere hva som oppleves og se om det er en måte å møte problemet på.

For din kjæreste som er unnvikende som du sier, kan dette handle om en forventning om at dette ikke er ok og derfor er hun unnvikende. Og hun er nok ikke bevisst selv at denne unnvikelsen er med på å gjøre usikkerheten større.

Hei, jeg har en samboer som jeg har bodd med i ca 6 år. Vi har et barn sammen som er under 1 år. Et problem vi har hatt en stund er at min samboer blir så sint for ingenting. Enkle spørsmål som "har du sluttet å spise brød?" kan få han til å smelle med dørene og bli kjempe sur. Jeg skjønner ikke hvor dette temperamentet kommer fra og hvorfor det kommer. Jeg har prøvd å spørre han og snakke med han, men han nekter å snakke om følelser og slikt, og blir bare ennå surere hvis man spør hvorfor han oppfører seg slikt. Jeg har aldri vært annet en god mot han, men får ikke det samme igjen. Har aldri fått det og tror aldri jeg får det. Hvordan bør jeg gå fram for å få han til å snakke? Hver gang jeg prøver å ta opp noe som kanskje er vanskelig for han, gjør han det bare slutt for å så angre og komme tilbake. Jeg er ganske lei av å leve i usikkerhet om hva som skjer hvis jeg prøver å spørre han om noe, være redd for om han klikker og begynner å smelle med ting osv. Han har aldri vært fysisk slem mot meg, men alt han gjør er vondt psykisk for meg. Jeg skjønner ikke lenger hva jeg skal gjøre for å få han til å kunne snakke med meg istedet for å bli sint og håper at dere kan komme med noen tips?

Jeg er litt usikker på hvordan hans sinnesutbrudd berører deg? Blir du redd, eller savner du nærheten og hjertekontakten? Det kan være mange årsaker til at han reagerer på den måten han gjør. Det beste du kan gjøre er å snakke om hvordan det treffer deg. Si noe om du blir redd eller om du savner den kjærlige kontakten eller om det er noe annet som er riktig for deg. Snakk fra deg selv - om deg selv og de følelsene du kjenner på.

Hei. Meg og kjæresten har vært sammen i 1 år og 9 måneder. I det siste har han vært veldig deprimert og ustabil, han har sluttet å trene noe som han gjorde hele tiden før, han holder på å pusse opp leilighet og, jeg selv har ikke noe jobb for tiden og har ringt han mye i det siste. noe jeg vet jeg har gjot, kan dette ha noe med at han har mistet følelser for meg? I tilegg så sier han at vi ikke har de samme interressene,jeg vet at han har følelser for meg, men har ikke sankket med han face to face enda, men vet ikke hva jeg skal si? Jeg elsker han så utrolig mye og vill absolutt ikke miste han :( håper på svar ;)

Det virker som om du føler du plager ham med å kontakte ham hele tiden, stemmer det? Jeg tror ikke utfordringene ligger der, med mindre du kontakter ham og han føler han må være der for deg når du ringer. 

Du sier noe om at du tror han er deprimert og ustabil. Kanskje er det noe som skjer for ham som er vanskelgi. Kanskje handler det til og med om dere to, og kanskje er det noe helt annet?

Følelser forsvinner når vi mister interessen for hverandre eller overskuddet til å beholde interessen overskygges av våre egne behov for å bli sett og hørt. 

Vi har vært sammen i 19 år, gift i 9 av dem. Vi har tre barn sammen. Vi har vel egentlig aldri vært god på de dype samtalene. Når vi har tatt opp ting, har det ofte vært av bebreidende karakter. Jeg er ikke flink til å takle negativ kritikk, og har ofte reagert med å komme i forsvar og bli sint. Han reagerer mer med stillhet. Det hører med til historien at jeg har vært sykmeldt de to siste årene pga kroppslige plager. Jeg har i ettertid skjønt at jeg har vært deprimert pga dette. Jeg har i denne tiden vært passiv, negativ, irritert og tiltaksløs. Da han i februar fortalte meg at han ikke lenger hadde følelser for meg, var det et hardt slag, selv om mine følelser for han har dalt de siste årene. Men det våknet en kampånd i meg. Jeg begynte å ta tak i livet mitt,-jeg begynte å trene på treningssenter, begynte hos en flink fysioterapeut, slanket meg 15 kilo, fått i gang planer om omskolering. Jeg har et stort fokus på å være mer positiv, og har tillegg begynt hos psykiater for å få hjelp med tunge tanker og sinnemestring. Jeg føler jeg er på god vei til å endre mine holdninger (ikke personlighet) i forhold til mye. Vi har vært på familievernkontoret, men jeg tror han på forhånd hadde bestemt seg for at det måtte bli brudd. Det hadde gått for lang tid, sier han. Han klarer ikke å finne motivasjonen til å finne tilbake kjærligheten for meg. Jeg har vært svært lei meg for at han ikke er villig til å prøve å redde forholdet, særlig med tanke på at vi har tre barn sammen. Han har vinglet fram og tilbake, han vet ikke helt hva han vil, tror jeg. Han sier han hadde ønsket at han hadde motivasjon nok til å prøve. Jeg har nå foreslått at han kan prøve å få hjelp til å finne denne motivasjonen ved å dra alene på samtale på familevernkontoret. Dette Har han nå tatt initiativ til og venter på time der. Jeg føler at jeg har gjort alt som står i min makt for å redde forholdet. Så nå får det vel være opp til han. Vi er utrolig slitne begge to av mange tanker, følelser og søvnløse netter. Tror du det kan være et håp for at han skal finne motivasjonen til finne tilbake til meg? Jeg vet det ikke finnes noen fasitsvar, men...kanskje det er mulig å få noen refleksjoner og meninger fra dere? Takknemlig for svar!

Det høres ut som om du virkelig har forsøkt alt du kan komme på og er frustrert og oppgitt over at det tilsynelatende ikke er mer du kan gjøre. Kanskje er det slik også. Kanskje er det ikke mer du kan gjøre for å overbevise ham om at forholdet er verdt å samle på?

Vi liker å se på parforholdet som et system. Det vil si at alt henger sammen med alt. Du starter spørsmålet ditt med at dere kanskje ikke er best på de dype samtalene. Hvor gode vil du si at dere er til å sette ord på følelsene deres?

Har avvist mor fra tidlig tenår, deretter avvist kjærester, takler ikke når ting blir for intimet, alt fra stryke over hånda, ktaftig kyss og sex, avviser raskt, blir sint, lei meg, kan slå, gråte. HVORFOR?

Hvorfor er helt umulig å svare sikkert på ut fra det du skriver. Det kan være flere forskjellige ting - sansynligvis sår du har med deg fra din egen oppvekst.

Jeg vil sterkt anbefale at du tar kontakt med en psykoterapeut/psykolog/psykiater - enten at du får henvisning via din fastlege eller at du selv oppsøker en privatpraktiserende psykoterapeut om du ikke vil eller har tid til å gå via din fastlege.

Jeg anbefaler ikke dette fordi jeg nødvendigvis tror du er syk, men fordi jeg tror psykoterapi kan hjelpe deg å finne svar på spørsmålene dine. 

Hei, jeg er ei jente på 20 år, har vært samboer i tre måneder og forholdet er egentlig bra på alle punkter. Men jeg sliter med en del ting, Jeg får helt panikk med tanken på å møte foreldrene hans og sier derfor nei gjentatte ganger. Presterte å si ja til en middag med dem, men da han stod klar til å dra fikk jeg panikk og ramset opp unnskyldninger for at jeg ikke kunne og ble fysisk dårlig og kvalm. (noe jeg fikk ufattelig dårlig samvittighet for) Jeg har ingen problemer med å møte venner av han e.l. I min egen familie har vi ikke noe typisk Familieforhold. Vi treffer hverandre relativt sjeldent og jeg har ikke noe behov for at han i det hele tatt møter foreldrene mine. Men hans familie har ufattelig mye familiemiddager o.l. og dette begynner det å bli pinlig å si nei til! men jeg klarer rett og slett ikke å gå, jeg føler nesten jeg har en slags prestasjonsangst ovenfor dem, og er livredd for å ta skrittet videre. Har virkelig ikke noe behov for å møte dem, men ettersom dette er noe han setter pris på og gjerne vil! så MÅ jeg få noe orden på dette, jeg kan ikke drive og finne på unnskyldninger gang på gang. Har tidligere hatt store problemer med å vise følelser ovenfor Familie/venner/o.l. og har ikke villet hatt noe seriøst forhold før. Hva kan årsaken til alt dette være? har jeg forpliktelsesangst? og hvordan får jeg orden på dette? takker på forhånd for svar! Mvh. Jente med dårlig samvittighet

Årsaken til det du beskriver kan være veldig mye forskjellig. Det er ikke mulig tror jeg å peke på noe sannsynlig årsakssammenheng uten at dette er utforsket dypere.

- og det er vel deg jeg vil anbefale deg å gjøre. Ta kontakt med en psykoterapeut som kan hjelpe deg å utforske disse tingene. Kanskje blir det klart for deg hvorfor det er slik og hvorfor det må være slik akkurat nå?

Jeg er gift med far til mine 2 barn. Han har en krevende jobb. Jeg er selvstendig næringsdrivende, der det i perioder er veldig hektisk, og i andre perioder rolig. Når mine barn er syke eller der er planleggingsdager i barnehagen, er det jeg som har tatt fri for å være hjemme. Min mann mener at siden jeg kan styre min egen dag, og siden jeg tjener mindre enn han, er det jeg som bør ta fri hver gang. Vi har en jente på 1,5 år og en gutt på 4, han har ennå aldri tatt fri fra jobben for å være hjemme med dem. Selv om han får betalt selv om han må være hjemme, og jeg ikke gjør det. Jeg vil jo for alt i verden prioritere mine barn når de er syke, men er det ikke feil fordeling at den ene skal være hjemme hver gang?

Hva som er riktig og feil fordeling vet jeg ikke, men det høres i alle fall ikke ut som om dette er et tema dere har blitt enige om.

Slike ting har lett for å bli en kamp og kanskje også en krig etter hvert. På overflaten burde dette være et enkelt spørsmål å besvare, men når man så ikke blir enige på tross av tilsynelatende svært så logiske argumenter kan det jo hende det ligger noe annet eller mer under overflaten.

Jeg og min mann har vært gift i snart seks år, og vi har to barn (3 og 4,5år) sammen. Vi er i parterapi for andre gang nå, men fortsatt føles det som det er jeg som "drar lasset". Han har vondt for å innrømme at vi har et felles problem, og har mange ganger sagt han er med fordi jeg har problemer...at jeg gjerne leter etter feil og overdriver. Jeg sliter veldig med å få til samtaler med han, som har noe personlig ved seg. Vår terapeut foreslo at vi skulle snakke konkret om våre ulikheter som personer, hva vi liker og hvordan vi vil være. Jeg prøvde ta dette opp med han, om han ville synes det kunne vært greit å snakke om. Svaret var vel noe sånt som et tja, og litt rynking på nesa. Selv om jeg sliter med motivasjonen for å jobbe med dette etterhvert, bestemte jeg meg for å prøve igjen, og tok initiativ til en samtale om dette. Og etter en halvtime der jeg må dra ordene ut av han, spørre, og prøve forstå hvorfor han synes det er så vanskelig å snakke om, så orket jeg ikke mer og gav opp.Jeg sa helt klart at jeg vet det er tøft for han å snakke personlig, men at jeg håpet det kunne være verdt det, for han også. Han var enig i det. Og den ene tingen han hele veien har vært klar på, er at han vil være gift med meg. Men likevel..det føles som jeg torturerer han med denne typer samtaler, og det blir bare så ubehagelig for oss begge. Jeg får lyst å skrike til han, riste han....så sterkt blir behovet for kontakt. Men han sitter bare der. Hva gjør jeg når jeg har vridd hjernen om og om igjen, men fortsatt ikke klarer snakke med han på en måte som kan hjelpe han til å åpne litt opp? Og hva gjør jeg når han ikke tør/ikke vil/ikke orker (jeg vet ikke hva som er rett) ta initiativ til ting vi kan gjøre sammen? På meg virker det som han er helt fornøyd, så lenge jeg ikke tar opp noen problemer. Da kunne vi levd sammen som elskere og foreldre, med minst mulig kommunikasjon utover det. Jeg merker at det begynner å skrante på både kjærlighet og respekt fra min side, jeg føler meg helt tom. Hvordan kan jeg gjøre noe konstruktivt her?

Det høres virkelig ut som om du er ved et vendepunkt. Du er i ferd med å gi opp, og kjenner antagelig veldig mye frustrasjon og kanskje også håpløshet?

Det du beskriver glir nok på mange måter inn i et stereotypt mønster over hvordan mange parforhold er: Kvinner trekker og dytter i parforholdet for å få til en relasjon og mannen henger etter og er fornøyd med mat på bordet og tippekampen - for å sette det litt på spissen.

Når skal det bli vanlig at folk forstår at vi ALLE kanskje har det bedre hvis vi får dele kjærligheten vår rundt med alle vi kjenner? På ulike nivåer og av ulike måter å vise den på, være seg ren sex eller samtaler... Hvilket forhold en har til folk rundt seg er jo alltid ulikt, jeg lurer på hvordan en kommuniserer at en hver lever best i ekteskapet sitt, hvis en vil beholde det fordi det er NOE der, men ikke alle behov blir tilfredsstilt hos ektefellen. Det er jo ikke automatisk lykke ALLTID og i ALLE områder, i et ekteskap, sjøl om det er det i starten, ting endrer seg og vi forandrer hva vi har behov for. Synes parterapeutene det er "tillatt" å gå utenfor rammen i dagens ekteskapsnormer snart, og å "tillate" gifte mennesker å være intim med andre enn ektefellen fordi det rett og slett er nødvendig for livslykken?

Spennende spørsmål du tar opp her. Vi er (heldigvis) ikke i en posisjon hvor vi kan stille oss til doms over hva som er riktig og ikke. Våre erfaringer tilsier at mange gjør mye forskjellig med varierende resultat og konsekvenser for å si det veldig generelt.

Min kjæreste og jeg bor på hver vår kant av landet. Vi er begge godt voksne og har tidligere langvarige forhold bak oss. Vi treffes ca. en helg i mnd. og i ferier. Vi har holdt sammen i vel to år. Jeg har møtt hans familie, men ingen av hans venner. Min venn har en venninne som nylig mistet sin mann som også min kjærste var god venn med. Han har nå tilbudt seg å hjelpe denne veninnen med diverse ting. Jeg reagerte og fortalte ham at jeg ikke føler det helt greit at han gjør dette. Han virket uforstående til min reaksjon og lurte på om jeg var sjalu, noe som absolutt ikke liker. Jeg opplever meg ikke som en sjalu person, men føler at situasjonen hadde vært anderledes om vi bodde sammen, eller jeg kjente denne kvinnen og min kjæreste hadde forhørt med meg hva jeg tenkte om dette. Jeg forstår min kjærestes lyst til å hjelpe til og ser det som en fin og omsorgsfull tanke, men opplever at han er lite reflektert rundt hvordan dette kan påvirke vårt forhold siden jeg bor så langt borte og ikke har tryggheten i den daglige kontakten med partneren min. Han er en god mann som elsker meg. jeg tror ikke han er en type som er utro, men han er ofte usikker og litt vinglete. Savnet eksen sin en del begynnelsen av vårt forhold. Jeg er da redd for at han skal lett la seg påvirke av det å være så tett sammen med en kvinne som trenger både en å snakke med og hjelpe seg i hverdagen.

I særboerskap - også på engelsk kalt Living Apart Together (LAT) er det mye som er forskjellig fra parforhold hvor partene er fysisk nærmere hverandre. En av de åpenbare er nettopp mangelen på fysisk nærhet og spontan kontakt som vi alle er avhengig av i større eller mindre grad.

Jeg og kjæresten min har vært sammen i snart to år. Vi bor i to forskjellige byer så vi treffes bare i helgene, da begge reiser til Oslo(hans leilighet) over helgen. Det fører til at forholdet vårt er veldig avhengig av at vi har tillit til hverandre. Jeg har flere ganger i løpet av disse to årene funnet ut at kjæresten min har løyet til meg. Det er oftest om hans kontakt med andre jenter. Det hele begynte med at han først hadde skjult så løyet om at han har vært sammen med en kollega som han jobbet veldig nært med. Jeg konfronterte han med det og han sa at det var et forhold som varte i et halvt år og at det ikke betyr noe for ham nå fordi det er 1-2 år siden de var sammen. Jeg sa til ham at jeg ikke liker at han skjuler ting for meg og ihvertfall om slikt som ikke betyr så mye. Han beklagde det og sa han ikke skulle gjøre det igjen. Siden har dette skjedd flere ganger. Han skjuler at han har kontakt med jente-venner via sms, chat og avtaler om å møtes. De fleste gangene har jeg ikke konfrontert ham for å se om han til slutt kommer til meg og forteller det. Noe han ikke har gjort og jeg bare har lagt det ligge, for å gi ham litt tid på å bli trygg på meg. Men det sårer veldig at han føler han må skjule slikt for meg. Jeg selv er en veldig ærlig person og forteller kjæresten min absolutt alt. Selv om jeg noen ganger synes det er vanskelig. Det er for eksempel en gutte-venn av meg som jeg har kjent siden barndomstiden som sender meg mye meldinger og og ofte kontakter meg på chat og slikt. En gang sa kjæresten min "er det han igjen som sender deg melding" med litt irritert stemme. Etter det har jeg alltid vist ham meldinger han sender meg og alle samtaler og slikt til han nå ikke føler noe på at vi har kontakt. Og jeg fortelle kjæresten min hvis noen legger an på meg, hvis jeg har danset med en gutt på en fest(noe som forøvrig ikke har skjedd mer enn 1-2 ganger). Dette har ført til at han stoler 100% på meg som han sier selv. Men min ærlighet og åpenhet er ikke gjensidig. jeg forventer ikke at han skal være like åpen som meg, men at han ikke skal lyve til meg om fille ting/ubetydelige ting som han ikke trenger å lyve om. Vi har hatt utallige diskusjoner om dette. Og jeg har etter den første løgnen han sa til meg hatt problemer med å stole på om det han sier er sant eller ikke. Hittil har jeg aldri mistenkt ham for utroskap eller at han gjør noe slikt bak min rygg. Jeg tror ikke han er den typen som gjør noe slikt, bare at han ikke vil fortelle meg at han for eksempel avtaler å møte jenter på kaffe og slikt. De få gangene han har vært ærlig, har jeg vist hvor takknemlig jeg er og sagt at det hjelper meg med å stole på ham igjen. Men likevel driver han å skjuler ting for meg. For noen dager siden oppdaget jeg at han gjorde det igjen. Han har en gammel jente-kollega som han fortsatt har kontakt med og som han ivrig prøver å få tilbake som kollega og jobber for å få det til. Her om dagen lurte vi på en ting og han skulle tekste en kollega for å få svar på noe vi lurte på. Da han stod med mobilen og skrev skjønte jeg på kroppsspråket hans at han skjulte noe. Jeg sa ingenting. Da han fikk svar sa han hva svaret var. Jeg spurte hvem denne kollegane var og han sa "nei bare en som jobbet i oslo". Så spurte jeg om hva kollegaen het og han sa det var den jentekollegaen. Senere på kvelden snakket vi om dette. Jeg sa at jeg ikke likte at han følte han måtte skjule hvem han tekster til og hvem han har kontakt med. Han svarte at det bare var for å skåne meg så jeg ikke ble lei meg og begynte å lure på om det var noe på gang. Jeg svarte at jeg ikke blir lei meg hvis han er ærlig og at det bare hjalp på tilliten min til ham om han var ærlig. Vi snakket ut en stund og ble enig om at vi begge skulle jobbe med dette. Han skulle bli mer ærlig og jeg skulle jobbe med reaksjonen min. Dagen etter skulle han på arbeidsplassen til denne jente-kollegaen for å jobbe. Dette visste jeg og jeg spurte ham på morgenen om han kom til å møte henne eller om de hadde noen avtale om å treffes. Han svarte nei og det ble ikke noe mer diskusjon om dette. Midt på dagen fikk jeg en sms av han om at han nettopp hadde tatt en kaffe med henne og var på vei hjem. Da vi kom hjem spurte jeg ham om hvordan det var og om det var koselig samtidig som jeg spurte om arbeidsdagen ellers. Han svarte men jeg så med en gang på kroppsspråket hans at han skjulte noe. Jeg sa at jeg var veldig glad for at han følte han kunne være ærlig med meg og si at de hadde tatt kaffe. Men inni meg var jeg skikkelig såret for at han skjulte noe og jeg spurte "visste hun at du kom idag?" Han sa nei ikke idag. Hun visste jeg kom en annen dag men da var hun ikke på jobb men idag hadde hun ikke anelse. Så hun visste ikke at du kom, spurte jeg. Og han stirret i øynene mine og sa nei. Senere kom det frem at hun visste det og at han selv hadde sagt det til henne kvelden før. Jeg konfronterte han med det og han løy fortsatt og nektet. Til han helt til slutt beklagde seg og innrømmet det. Han sa at han var redd for reaksjonen min og ikke ville at jeg skulle bli såret. Og da ville han heller la være å fortelle det. Vi snakket om det og kom igjen frem til at vi må være ærlige uansett reaksjon og at det var bedre å bli såret for noe slikt enn såret for at han er uærlig. Og jeg sa at reaksjonen min var på løgnene ikke på at han treffer andre jenter. Så skulle vi prøve å begynne på nytt igjen. Men nå føler jeg at jeg ikke kan stole på ham lenger. Hittil har han aldri sett meg inn i øynene og løyet. Det får meg til å tenke at hvis han løy om dette, hva mer har han løyet om. Jeg føler meg såret og det er veldig vondt å gå rundt å ikke kunne stole på ham. spesielt når vi har et avstands forhold. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Kan du vær så snill å gi meg tips?

Jeg får veldig kontakt med en håpløshet når jeg leser historien du forteller. Det er jammen ikke lett å bygge et tillitsfult og intimt parforhold når dere ser hverandre så sjelden som kun i helgene.

Hvor mye forteller en til ektefellen sin? Forteller alle alt, eller er det mange som holder igjen ting til siste slutt, idag- som jeg tror folk gjorde mer av før? Skjulte følelser f.eks. Hvor mye sier folk til den de er gift med, når den andre ikke forstår, eller spør...Anyone?

Det er et kort men godt spørsmål du har, og som går veldig inn i kjernen på hva et parforhold handler om og hva intimitet kanskje også handler om?

Hvor mye vi velger å fortelle til vår partner er veldig forskjellig. Det handler om hvor trygg vi er på partneren og på forholdet vårt. Det kan se ut som om vi tør å komme ut med mer av oss når parforholdet er tryggere - herunder også våre innerste hemmeligheter.

Min samboer og meg gikk nettopp fra hverandre, ikke fordi vi hadde mistet følelser får hverandre men fordi han er en veldig sjalu person. Jeg for eks ikke lov å gå ut med mine venniner, enkelte venniner får jeg ikke snakke med. pluss mye mer. han vil prøve å forandre seg, får han sier han får vondt inni seg når jeg eks går ut med venniner. kan du gi noen tips eller noen metoder som kan hjelpe han. Vi vil så gjerne finne tilbake til hverandre.

Selv om du sannsynligvis allerede vet det kan vi ha det slått fast med en gang: Dette er først og fremst hans problem - ikke ditt, men selv om dette er åpenbart blir jo du også rammet av hans sjalusi.

Vi tror sjalusi først og fremst handler om troen på at han selv fortjener deg. Det paradoksale er at den smerten han føler er så stor at det nesten er bedre for ham å skille lag enn å fortsette å kjenne på sjalusien. Han oppfyller altså sin egen verste frykt med disse følelsene.

Hei, jeg har lett og lett på nettet , men finner ingen sider som tar opp dette temaet. Jeg er separert fra min mann som jeg har bodd sammen med i noen år, men vi var gift kun de siste to årene. Pga hans kultur, samt at han har en spilleavhengighet og at situasjonen hjemme pga avhengigheten har vært uholdbar, valgte jeg å søke separasjon for kort tid siden. Han ønsket ikke det, men jeg følte meg mer og mer som moren hans,da han ikke klarte å ordne opp noe selv og alltid måtte ha meg til å ringe , kontakte offentlige kontorer, styre økonomien os.v. for han. Han fikk familiegjenforening med sine to barn like etter at vi giftet oss. Disse hadde han ikke bodd sammen med på mange år, så det ble endel problemer og det ene barnet endte like etter i barnevernets omsorg pga utagering og ulike psykiske problemer som gjorde det umulig for han og oss å bo sammen. Mannen min har hatt spilleproblemer før han traff meg, men sa ingenting om dette før etter at vi giftet oss. Jeg anser meg selv som ganske ressurssterk og en som 'tar tak i ting'. Poenget er at selv om vi er enige om at vi ikke kan bo sammen, så er vi fremdeles glade i hverandre. Han er nå til behandling for avhengigheten og det går veldig bra. Jeg vet at pga kulturforskjeller og enten mangel på vilje eller mangel på refleksjon, så klarer han ikke å se min side av mange ulike ting. Og han klarer ikke å styre økonomi. Men jeg tenker at vi kunne fortsatt være kjærester, reise på turer sammen og gjort morsomme og hyggelige ting sammen. Bare ikke dele det daglige. Jeg trives jo godt som aleneboer og tenker ikke på at jeg ønsker å bo sammen med noen mer.(jeg har endel dårlige erfaringer fra tidligere også)Han ønsker heller ikke å bo sammen med noen mer. Hva tenker du/dere om det? At man er separert, men etterhvert går tilbake til å være kjærester istedet? Er det unormalt å ønske dette?

Når jeg leser brevet ditt blir jeg veldig usikker på hva du egentlig har behov for. Jeg forstår at du lurer på om det er normalt å ha lyst til å gå tilbake til å være kjærester når man er separert, siden "normen" antyder at man da ikke lenger skal være et par, men jeg forstår ikke helt hvorfor det er så viktig for deg om det er normalt eller ikke?

Jeg tenker vel at om det fungerer for dere, så hvorfor ikke? Det er vel ingen som sier at dette er for evig og alltid - aldri/alltid er fryktelig lang tid etter min mening. Ting kan endre seg.

Hei, jeg er en mann på 44 år, min samboer er 35 år, vi har bodd sammen i snart 13 år og har 2 nydelige jenter på 3 og 6 år. Vi har siden sistejenta kom til verden hatt problemer i forholdet. Min samboer har siden den gang følt seg utslitt både mentalt og fysisk, vi har hatt for lite og for dårlig kommunikasjon om hvordan følelser og tilstand har vært. Dette har blitt er mer og mer fraverænde fenomen. Hverdagen har styrt oss og intimfølelser har ikke vært dyrket og hun føler seg trøtt og sliten og det går ut over både meg og barna. I 2009 tok jeg intitivet til en terapautsamtale, hvor viktigeten av å finne tilbake til noe postivt fra tidligere i forholdet var hovedfokus. vi hadde 2 seanser, uten egentlig å konkludere noe, vi bestemte oss for å fortsette med forholdet. Nå i begynnelesen på 2011 vil hun ut av forholdet, det er dødt for hennes del, hun må ut av dette huset, føler seg total utslitt. Mener at ting har vært dødt i flere år. Hun sier at alt håp er ute. Vet at hun har en "samtale" venn på jobben som er i samme situasjon som henne. Jeg er i håpløs situasjon og håper på et svar fra dere

Noe av det positive med spørsmålet ditt er at dere har sett behovet for hjelp og tatt skrittet ut til noen som kan tilby hjelp til det dere sliter med, selv om 2 sesjoner høres veldig lite ut.

Det å få et parforhold til å fungere er svært sjelden noe "quick-fix". Det tar tid, det tar målrettet arbeid og det krever tålmodighet og styrke. Du sier ingenting om hva som kom ut av de to sesjonene dere hadde, annet enn at dere ikke kunne konkludere noe men på tross av det bestemte dere for å fortsette sammen. Hva var det som ble endret? Var det i tilfelle en varig endring?

Jeg hører ofte folk som snakker om det å være skapt for hverandre, men hva vil det egentlig si? Når vet man at det er rett? Er det rett når en partene gjør en feil og klarer å bygge tilbake det de hadde eller skal forholdet gå feilfritt uten krangling? Jeg var nylig utro, jeg angrer og har gjort det helt siden det skjedde. Jeg anser det som den største feilen jeg noen gang har gjort. Eksen min vet ingenting om det, men burde jeg fortelle han det? Jeg vet jeg klarer å bære det på samvittigheten min, det eneste jeg er redd for er at han skal få høre om det. Hva gjør jeg nå? Har jeg brutt alt av tillit eller kan det bygges opp igjen? Han er i militæret, og alt av tillit mellom oss er egentlig allerede ødelagt ettersom han er sykelig sjalu og ikke helt klarer å innse at han er det eneste jeg faktisk vil ha. Men på en eller annen måte så klarer ingen av oss å gi slipp. Jeg vil ikke gi slipp heller. Jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å være utro noen gang igjen. Jeg var full, ensom og det var aldri noe følelser inn i bildet. Jeg vet også at hvis jeg forteller han det, så vil han aldri noen gang se meg mer, og det er tvert i mot det jeg vil. Egoistisk, ikke sant? Men jeg føler det er bedre jeg må bære det på samvittigheta mi enn at jeg skal legge all elendigheten over på han i tillegg. Så når vet man når det er rett? Og hva vil det si å være skapt for hverandre? Er det virkelig sånn at når tillitsbåndet er blitt brutt en gang, så er det egentlig ingen sjanse for at det skal lykkes mellom oss senere? Vil det aldri kunne bli det samme mellom oss?

Jeg blir rørt av spørsmålet ditt, og vet også at det er et veldig vanskelig spørsmål å svare på.

Jeg tror ikke det er noen enkle svar på det du spør om. Du spør også om flere ting, og jeg skal forsøke å adressere hvert enkelt av spørsmålene dine så godt jeg kan.

Jeg og samboeren min har vært sammen i snart 5år. Ifra starten og helt fram til i fjor kan man si så er det han som har vært mer forelsket i meg enn det jeg har vært i han, men har vært med han pga jeg liker han godt er bettat av og kan ikke tenke meg noen andre å tilbringe livet med enn han og dette har jeg fortalt han ufattelig mange ganger.Men det som er at jeg har alltid hatt problemer med å stole på han av en eller annen grunn, selv om han viser meg mye kjærlighet og er veldig rommantisk og verte meg opp og vil gi meg det beste. Men allikevel, han er sjalu og anklager meg ofte hvis en gutt gir meg oppmersomhet eller treffer en eks så blir det krangling pga han tror jeg vil ha den personen osv.

Feb.09 var vi på vorspiel hos bror min, etter en stund sitter vi ved side av hverandre og hører han får sms, han forsatte å snakke, men jeg sa til han at han fikk sms, dette nektet han på men jeg ga meg ikke og ba han se på mobilen sin, han tok det fram og trykket veldig fort gjennom og skulle vise meg en sang han ville jeg skulle høre, men ba han å gå inn på innboksen noe han gjorde til slutt og der stod det lise som hadde sendt han sms og det lød sånn: natti "kjære, lov u smask".

Dette reagerte jeg sterk på og lurte på hva dette var, han sa at det var bare ei fra jobben som tøyset bare og ikke noe å bry seg om... Men dette klarte jeg ikke å svelge og ble en del styr ang dette noen dager etterpå, jeg fikk snakke med Lise som ville fortelle at det var ikke noe i det sms og at hun beklaget men trodde ikke jeg skulle bli sjalu, hun er forlovet og har det veldig bra med han og ønsket ikke å ødelegge forholdet våres, etter en del fram og tilbake fant jeg ut at det hadde foregått en stund der hun sendte han uppasende sms, han fortalte at han hadde gitt beskjed til henne at hun måtte gi seg men hun hørte ikke siden hun har et åpen forhold med sin kjæreste..

Etter dette fikk jeg mer følelse at jeg ikke kunne stole på han og masset en del ift Lise.. Og han etter mye mas i fra min side ble han mer mer lei og gjemte mobilen og tok den med seg uansett hvor han gikk hen, bare han skulle på kjøkkenet og finne seg noe tok han den med seg og la det aldri fra seg og jeg begynte å lure ennå mer og spurte han hva han skjulte siden han gjemmer mobilen tom om natten... Han var bare lei meg og masset mitt.. Så ble ting ikke bedre, han gikk ut og kom seint hjem uten at han fortelle hvor han gikk hen eller med hvem han vær med, etter mye fram og tilbake ble vi enig at hvis vi skulle få det bedre var det gjerne lurt å bor fra hverandre noen dager for å se og gjerne for å styrke forholdet, og så innså jeg at jeg hadde gått for langt og brukte mye energi ift det som skjedde og dette fortalte jeg til han og ville jobbe med og være flinkere å vise han jeg at jeg elsket han osv.

Så jeg flytter ut til søsteren min og i mellom tiden har han fortalt han meg at han elske meg høyt og jeg er den beste som har hendt han osv.. Sammen dagen jeg flytte ut, seg jeg han melder seg på en date nettside og lager profill uten bilde så klart, og der skriver han ønsker flørt som kan utvikle seg med kvinner fra 16-40år.. Søstre min lager seg en profill på samme nettsider og ser at han er pålogget et par ganger..

I mellomtiden tar vi ikke kontakt med hverandre før slutten av uken der jeg skulle bare kjøre innom for å hente noe hjemma, men så han var hjemme så kjørte jeg ut igjen, han ringer meg og lurte på hvorfor jeg kjørte ut igjen, etter mye fram og tilbake så forteller jeg han at jeg vet om date siden han har meldt seg på... Dette nektet han på og viste ikke hva jeg snakket om, sa til han at det var lite vits å lyve nå når jeg har bevis og vet hva han kaller seg og sa ordrett hva det som stod på proffilen hans.. Det ble med det..

Samme dagen så sletter han proffilen sin.. På søndag ønsket han at jeg skulle komma hjem for å snakke. Gjorde det og vi hadde en fantastisk og lang samtale da han innrømmet dette osv men var kun for nysgjerrighet ikke noe annet.. han foreslo selv at vi kunne gå på parterapi sammen hvis jeg kunne gi han en sjans og sa han skulle hørt på meg før når jeg hadde foreslått dette før.. Jeg gikk igjen tross han ikke ville det men det måtte jeg og ble boende hos min søster ei uke til.

Nå eg jeg hjemme igjen for han mente at vi ikke kunne jobbe sammen med forholdet hvis vi var i fra hverandre og så savnet vi hverandre at jeg gjorde det.. Men det som jeg reagerer på at han fremdeles gjemmer mobilen sin og når jeg konfrontere han med dette får jeg beskjed at det er prinsipp sak, for det om vi skal prøve igjen så trenger han ikke bli overvåket og dessuten så har jeg ikke noe med hans mobil å gjøre.. Men jeg prøver å få han til å forstå at hvis jeg skal klare å ha tillit til han så bør han være mer åpen om sin mobil for det har jeg dårlig erfaring med.

Hva kan dere råde meg? :)

For å starte med slutten, du skriver at for å klare å ha tillit til han så bør han være mer åpen om sin mobil. Du sier med andre ord at din tillit er betinget av at han gir slipp på sitt behov for å beskytte noe av sin private sfære.

Kanskje er det rimelig, jeg vet ikke helt. Det som i alle fall blir tydelig er at du til en viss grad legger i hans hender hva som skal skje med forholdet deres. Det er også sant at han bidrar like mye til parforholdets vilkår som du og derfor kanskje bør ta tak i det fra sin side.

Hei! Jeg og kjæresten min har vært sammen no i et halvt år. Forholdet begynte svært godt med god kjemi, humor, forelskelse og alle dei gode tingene. Så skjedde da at ho ble gravid. Dette ble jeg fortalt rett etter at hun fortalte meg at seperasjonspapirenehennes ikke var i orden likevel, og at hun fremdeles var gift (teknisk sett). Jeg tenkte jo ikke så mye over da at papirene ikke var i orden likevel, men tenkte at det kunne ordnest fra hennes side. Tiden gikk og jeg begynte å glede meg til å bli far. Det skulle faktisk bli tvillinger, og det gjorde det ekstra spennende. Jeg hadde ennå ikke vært med på ultralyd eller sett noe som helst bevis for dette, men hun oppdaterte meg stadig vekk om hvordan utviklingen var. Forklaringene var veldig detaljerte og jeg hadde i grunn ingen tvil om at det var noe i gjerdet. Jeg fortelte nyheten til foreldre, venner og kollegaer, og hun spilte med. Jeg følte at farsinstinktet kom tydelig fram, med påfølgende omsorgfølese for mor og barn. For å gjøre en lang historie kort, så var hele graviditeten hennes en løgn. Hun sa først at hun hadde mistet barna ved spontanabort, men siden hun ikke kunne referere til noen lege, og jeg selv tok kontakt med sykehuset hun skulle ha gått på og fann ut at hun andri hadde vært der, kom det tilslutt fram at hun hadde løyet om hele greia. Hun sa at hun hadde løyet om dette for at hun var redd for å miste meg den dagen hun sa at seperasjonen ikke var i orden. I tillegg har hun også løyet om mangen andre ting som egentlig er helt uvesentlig for meg og mine følelser for henne, men i realiteten har mine følelser blitt veldig forstyrret av dette. Løgnene om graviditeten holdt på i gode 2 måneder, og de andre løgnene helt fra starten. Hun sa også at hun følte seg gravid selv om graviditetstestene var negative. No seier hun at hun vil gjøre alt for å redde forholdet, og at det var hennes eks som hadde fått hun til å gegynne med løgner. Hun sier hun lyver i pressede situajoner, men nå vil hun altså gjøre alt sammen for å få orden på livet sitt, gå til psykolog og parterapi og alt som står hennes i makt. Men, her sitter jeg igjen, etter å først ha gledet meg over å bli pappa til to, også få slengt i trynet at det hele er en løgn. Følelsene mine er også veldig ambivalente, der jeg i ene øyeblikket er positiv for at dette vil gå bra (for jeg liker veldig godt jenta siden hun har så veldig mange positive sider som jeg liker), for så i det andre øyeblikket tenker at jeg må kunne stole på en kjæreste, at jeg har blitt utrolig såret og fortjener noe bedre, og at jeg har tenkt litt på tanken om hvordan jeg kommer til å reagere dersom hun faktisk skulle bli gravid engang. Vil jeg bli like glad da? Føler også litt at hun har løyet for å kontrollere meg og har spilt endel på følelsene mine. I tillegg har vi begynt å krangle masse, og jeg har heller aldri blitt så sint ved krangler. Familien min har også begynt å tvile på hun. Så jeg ber vel egentlig om et råd og to fra Dere. Føler egentleg at jeg har lyst å få en pause, kanskje treffe andre og komme meg vekk fra denne tåkeheimen av følelser og tvil, men så tenker jeg på at jeg da vil kanskje miste henne for alltid, noe som ville vært synd siden kjemi og andre forventninger jeg hadde til en kjæreste er der. Men så er som sagt tilliten forsvunnet endel. I tillegg vet jeg ikke hvor sundt et forhold er når jeg hele tiden må be hun om beviser of bekreftelser for ting som hun gjør som jeg tviler på. Føler at det blir litt kontrollerende, og faktisk slitsomt.

Det du forteller bærer preg av skuffelse og tillitssvikt som du også har sagt noe om i overskriften her.

Det er mange grunner til at vi mennesker gjør det vi gjør, og noen ganger sårer det mer enn andre ganger. Det er vanskelig å si noe sikkert om hvorfor kjæresten din har valgt å lyve til deg, men mange ganger dreier dette seg om en manglende tillit til at hun selv er god nok for deg og for parforholdet. Kanskje gjør hun det altså fordi hun rett og slett ikke tror hun selv og hele henne er nok for deg.

Hei! Jeg sliter med å bli sjalu uten å egentlig ville det. Hun er veldig utadvent og sosial og jeg føler at hun gir alt for mye av seg selv i møte med enkelte andre menn. Det er vel noe med at hun er utadvent og jeg innovervent ? Hun sier at hun ikke vil la min reaksjon få begrense henne og det ønsker jeg heller ikke å gjøre. Jeg sliter med dette og trenger råd, jeg blir såret og lukker meg det er svært vondt. Jeg ber om gode råd for å klare å takle slike situasjoner.

Det er langt fra lett det du beskriver her. Jeg vet ikke hvor mye din venninne gir av seg selv til andre, men det høres virkelig ut som om det er for mye for deg. 

På den ene siden kan du kanskje forvente at hun viser litt respekt for deg og dine følelser, men på den andre siden har hun rett i at dette er handler først og fremst om deg og din tillit til at hun vil bli hos deg selv om hun gir mye av seg selv til andre som du sier. 

Jeg blir alltid så redd etter vi har hatt en diskusjon/krangel, eller de gangene han bare ikke er i godt humør. Han er ikke glad i krangler,jeg er vel mer en "diskusjons-type". Iallefall.. sitter igjen med så vonde følelser etterpå, blir en ond sirkel og jeg må stadig søke bekreftelse på at alt er ok. Han blir sliten av det. Jeg føler på en måte at hver gang jeg oppfører meg dumt, eller vi ikke har det helt topp,så er det minus til meg... og sjangsene er større for at han skal gå lei meg og forholdet. Jeg ser jo at det er noe tvangsmessig over det, at jeg må forsikre meg om at alt er bra etterpå -og når han blir sliten eller er irritert og knapp blir jeg enda mer redd. Ble rotete, men jeg lurer på: hvordan kan jeg greie å slappe av i forholdet selv om vi har perioder som ikke er så gode? Jeg stoler på han, og jeg vet jo egentlig at han vil dette forholdet. Men i hodet mitt blir jeg så usikker når det har vært krangeler e.l. og finner mange grunner til at dette ikke kommer til å gå - at han snart ikke vil dette mer. Og jeg føler jeg bruker altfor mye tid på å "tolke" han, og når han f.eks ikke gir meg nok oppmerksomhet, eller han er litt "off" får jeg katastrofe-tanker med en gang. Jeg er redd for å miste han, men jeg lurer også på om dette grenser til helt feil tankemønster fra min side? Vi har vært sammen i to år.

Som du sier er det kanskje noe "Tvangsmessig" over det. For oss betyr det at du ikke har noen erfaring med at krangler eller irritasjon har ført til noe godt. 

Det kan det.

Jeg skjønner ikke hva som er galt. Ettter mye vanskeligheter med å bli gravide, har vi nå to skjønne barn. Jeg har en fantastisk mann og burde være kjempe lykkelig og takknemlig nå. Skjønner ikke hvorfor jeg har tanker og tvil om forholdet vårt. Det meste stemmer både intimitet, kommunikasjon og interesser. Skjønner derfor ikke de negative tankene mine og tvilen. Disse tankene gjør meg deperimert. hva er årsaken tror dere? Må legge til at jeg har hatt mye problemer med tvangstanker, og redsel for ting som kan skje fram i tid. Kanskje dette kun er et personlig problem som jeg relaterer til forholdet?

Det er dessverre svært vanskelig å si noe sikkert om hva som kan være galt. Det er som alltid mange faktorer som spiller inn, alt fra din egen personlige psykiske helse til omgivelsene dine.

Det er dog ikke så uvanlig å oppleve at noe mangler i et parforhold som ellers, i alle fall på overflaten, virker til å være helt som det skal. Mange av oss har blitt veldig flinke til å undertrykke egne behov for at alt skal være bra på overflaten. Om vi kjenner etter kan det hende vi får en følelse av at vi må sitte stille i båten nå når alt går så bra.

Vi har hatt et intenst forhold siden vi startet, med mye krangling og jeg har gjort det slutt når jeg ikke har holdt ut lenger. Føler at han ikke forstår meg. Han snakker lite om seg og sine opplevelser rundt dette, men om oss og våre problemer. Jeg prøver å fortelle hvordan jeg har det og hva jeg strever med, men ikke han.

Dette kommer nok lit an på hvor lenge parforholdet har vart, hvor modne dere er og ikke minst hva det var som tiltrakk dere til hverandre.

Hei, jeg er samboer med en utrolig fin fyr, vi har vært sammen ett år. Jeg var noe usikker da jeg gikk inn i relasjonen, og denne usikkerheten er vedvarende. Enkelte ganger elsker jeg ham over alt på jord, andre ganger føler jeg at vi er så forskjellige at jeg vil bryte ut. Likevel er det noe som får med til å bli. Kjærlighet kanskje? Mine tidligere forhold har vært preget av veldig mye "frem og tilbake". Nå har jeg funnet en kjekk gutt som virkelig vil satse, og jeg blir så redd! Jeg er redd for å bli værende, og redd for å bryte ut. Jeg føler at det kommer til å ta slutt før eller senere fordi vi er så ulike, men orker likevel ikke tanken på at jeg ikke skal ha ham i livet mitt. Jeg har jo lyst til å bli, men hans mindre sterke sider begynner å irritere meg, og jeg har begynt å tvile på om disse trekkene er noe jeg kan leve med. Det er ikke noe han gjør, men mer genrelle trekk ved hans personlighet som plager meg. Er dette tegn på at jeg bør bryte? Aller helst vil jeg ha noen tips om hvordan la være å fokusere på de negatvie trekkene med ham, for det er så mye bra der. Tror kanskje det er forpliktelsesangsten min som slår inn?

Det du beskriver er for oss helt normalt og forventet. Etter den opprinnelige forelskelsen kommer hverdagen og vi begynner å legge merke til de mindre tiltalende sidene ved vår partner. Mest sannsynlig er det slik for partneren også - om enn kanskje i en annen grad.

Han tar aldri iniativ til det .. skal det bli noe må jeg engasjere meg .. blir litt lei meg ... syns det er lite med sex 1 gang i uka liksom!!

Vel, hvor stor er en ost?

Dette er et spørsmål det ikke finnes noe klart svar på. Noen mennesker har større behov for sex enn andre, og det er langt fra uvanlig at forskjellene i behov er et vanskelig tema i intime parforhold.

Tradisjonelt har vi sett at menn gjerne ønsker sex oftere enn kvinner, men dette opplever i allefall jeg er i en gradvis endring. Det kan virke som om det er litt vanskeligere for kvinner å ta opp at de savner sex med sin partner enn det er for menn. Kan dette ha noe med at det "normale" er at det er mannen som er missfornøyd med sexfrekvensen?

Hvordan finner jeg lysten til å finne tilbake til mannen jeg har vært gift med i 15 år og har to små barn med. Fornuften forteller meg hva som er riktig og best men det er som om jeg ikke får følelsene med, at jeg ikke vil det som er rett. Jeg lengter meg langt bort, men blir i forholdet uten å slippe mannen min innpå meg. Jeg har ingen tro på at det skal bli annerledes. Har på en måte allerede fordømt forholdet. Familieterapi har ikke hjulpet på mine holdninger selv om det har hjulpet oss til å snakke om ting i trygge omgivelser. Det jeg ser er at vi begge må jobbe hardt for å forandre oss for å kunne være det den andre trenger - dette blir vi helt utslitt av, og det får oss til å glemme oss selv eller gjøre oss til en annen enn den vi egentlig er.

Vi tror ikke det er meningen at vi skal forandre oss for å tekkes partneren eller som i et slags kompromiss når man har forskjellig syn eller meninger og holdninger om ting. Vi tror imidlertid at personlig utvikling er sentralt og veldig viktig i et parforhold - ja vi tror faktisk parforholdet er en svært viktig rammebetingelse og motivator for dette.

Hei. Jeg er en mann på 35, i sommer møtte jeg en jente jeg ble svært forelsket i. Hun er en alenemor på 28, med ansvaret for en sønn. Vi datet i tre måneder før hun trakk seg unna.

Hun mente det manglet gnist og passion. Hun fortalte meg også at hun ønsket et eventyr (noe jeg tydeligvis ikke kune gi henne) Jeg vet hun har vankelig for å etablere seg i et forhold, det er flere år siden det ble slutt mellomm henne og barefaren, etter det har hun kun hatt korte forhold.

I løpet av tiden vi hadde sammen, var jeg kanskje i overkant hensynsfull og kankje ettergivende men samtidig følte jeg det som vanskelig å vite hvordan jeg skulle forholde meg til situasjonen mht barnet osv, selv om jeg gikk svært godt overens med ham.

Jeg ønsker henne veldig tilbake, men er helt rådvill mht om og evt hvordan jeg kan kjempe for henne. Må jeg rett og slett bare respektere hennes valg og la henne gå? vi har ikke hatt kontakt på 2 mnd nå.

 Hennes valg må respekteres, men det betyr ikke at du er helt låst. Det er langt fra sikkert at hun er klar for din kjærlighet - og det handler om henne. Mennesker som har vært gjennom et opprivende brudd har ofte store motforestillinger mot å binde seg igjen - noen ganger i frykt for at det skal skje igjen. 

Jeg og min mann har vært gift i 7 år. Vi har 2 barn, 5 og 10 år. Det er en del ting jeg synes er vanskelig. Jeg elsker min mann, og det siste i verden jeg vil er at vi skal gå fra hverandre. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, begynner å innse at vi trenger hjelp.

Når vi krangler, prøver jeg å løse problemet med å snakke om det etterpå, få ting ut av verden. Problemet er at dette er ikke min mann interessert i. Han mener som regel at det er jeg som er problemet, og det ender som regel med at jeg må beklage et eller annet for å få satt en strek og komme videre. Når jeg prøver å snakke til han og fortelle hva jeg opplever som problematisk, kan han prestere å bli sittende foran pc'en, og (som jeg opplever det) svare usaklig og gjenta hvor "idiot" jeg er som har gjort sånn og sånn. Han er veldig sta, og har vondt for å innrømme feil.

Dette sliter veldig på mitt forhold til han, fordi jeg så ofte må "svelge kameler" for å få en slutt på kranglingen. Det har derfor over tid bygd seg opp mer og mer irritasjon og frustrasjon, og jeg kommer med små irritasjonsutbrudd over ting som kan oppleves som småting. Så blir han irritert, og så har vi det gående. Jeg har ofte lyst til å klemme han eller fortelle han noe fint fordi jeg elsker han, men all min innebygde irritasjon og frustrasjon gjør at jeg som regel lar være. Jeg ville på en måte følt at jeg belønnet han når jeg egentlig er kjempeirritert fordi han f.eks. har sittet 3 timer foran pc'en mens jeg har ryddet og prøvd å tilfredsstille barna.

Jeg er ikke feilfri, og gjør/sier ofte dumme ting, ofte fordi jeg er irritert og frustrert. Jeg føler ikke at jeg når inn, nå vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. I går var det en episode hvor han ble sint og kjeftet, og jeg opplevde dette som uberettiget og ble såret og lei meg. I frustrasjon og sinne forlater jeg huset og går til en venninne, uten å gi beskjed (dumt gjort). Han reagerer med å gå over til naboen, og lar vår 10 år gamle sønn sitte alene i huset. Kl 24 kommer han hjem og legger seg, sønnen vår sitter fremdeles oppe alene. Jeg prøver å sette meg ned i dag og få en samtale om alt som skjedde i går, men det blir gjentatt gang på gang hvor idiot jeg er som stakk av.

Ja, det var dumt gjort, men det er så mye annet her som jeg ikke kommer noen vei med! Vet ikke hva jeg skal gjøre nå, av og til tenker jeg at om en tredje person hadde vært"flue på veggen" og gitt oss begge tilbakemeldinger på vår atferd, så kanskje han også hadde innsett at han må forandre på en del ting. Jeg er veldig mottakelig for kritikk, men forventer saklighet og ikke "drittslenging". Mye dette her, og komplisert.

Har søkt på familieterapi lokalt, men fikk ingen treff. Blir veldig takknemlig for noen tips fra dere:) Hilsen en frustrert frue.

 Nei, dette er ikke så enkelt. Det brutale svaret er kanskje at du må begynne å sette grenser for hva du aksepterer og ikke. På mange måter er det en slags misfortstått snillisme at vi til stadighet skal bøye av for å spare familien for alle mulige problemer. Saken er vel den at hele familien lider allerede når dere ikke har det bra sammen, han signaliserer så tydelig at han ikke vil la seg dirigere og du like tydelig at du aksepterer en slik adferd.

Gift på 11 året og føler at vi har mistet hverandre, hans hovedfokus er barna, og jeg føler jeg bare er der! føler vi ikke snakker godt sammen og han virker upåvirket på situasjonen, jeg sliter da jeg trenger næring og føler vi ikke klarer å snakke sammen! det er barn i bildet så jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å finne ut av hvor livet mitt går.

Det du beskriver her virker til å være det vi kaller å relatere via et tredje objekt - i dette tilfelle barna. I stede for å forholde seg til hverandre, forholder man seg til noe som er felles men mellom partene.

Resultatet er som oftest at ingen av partene føler seg sett og uten næring.

Hvordan skal jeg redde vårt familieforhold?! vi har opplevde masse negtift de siste tiden ,har flytte 3 gang inn og ut ... vi har et nydelig barne sammen . vi elsker hverandre... eg øsker at vi skal vare som familien dame syns det er vanskelig hu må tenker mer... sammetiden som hu sier at hu øsker det ...

Det enkle svaret er: Sørg for å beholde interessen for din partner.

Når vi opplever mye motgang er det helt naturlig at vi blir veldig fokusert på hva vi selv trenger. Vi blir gjerne skuffet over at partneren ikke stiller opp når vi har det som verst og ser ikke så lett at partneren kanskje har det like tungt - om enn på en annen måte eller på andre områder.

Hei.Typen min og jeg krangler nesten aldri, men når vi gjør det blir vi så sinte begge to, sånn at vi skriker til hverandre, hva kan vi gjøre for å kunne prate normalt til hverandere... ellers er vi forelsket og har det bra sammen. Nå skal det sies at vi blir venner igjen ganske fort. men vi har da blitt lei oss og skjønner ikke hvorfor vi blir så sinte på hverandre, vi krangler bare om bagateller. Håper på et svar

Dette henger nok nært sammen, men det er ikke lett å svare på uten at vi undersøker nærmere bakgrunnen dere har hver for dere, hvilke erfaringer dere har med konflikter og hvorde de ble løst, men det kan virke som om dere går og holder på mye som ellers ikke får lov til å komme fram.

Hei. 

Har funnet mange mld på min manns mobil fra en annen dame som gir et ganske godt inntrykk av utroskap i en eller annen form. Usikker på hvor langt det er gått. Er det noen ide å prate med den andre,høre om hun kan fortelle sannheten siden han ikke gjør det?

For å gå rett på anbefalingen her: Det beste er å snakke med ham direkte om dette. Alt annet vil sansynligvis ikke bidra til å bedre på noe - i verste fall gjøre det enda værre.

Hei, jeg er kvinne på 41 som er gift med en mann på 49. Vi har vært sammen i 15 år og har hatt et fantastisk sexliv for inntil 6 år siden. Min mann fikk da etter en forkjølelse en forferdelig dårlig ånde og slimdannelse i munn/svelg. Det lukter på en halv meters avstand råtten ånde. Han har vært til lege med dette problemet en gang, fikk en kur og det ble bedre en liten stund. Jeg har oppfordret han til å bruke tanntråd, tungeskrape og sinktabletter hver dag men det velger han bort. Har også bedt han om å få legen til å søke han til en spesialist men det vil han ikke.  Jeg har forklart at jeg ikke klarer å ha bare sex men ønsker nærhet som kyss osv men det eneste han sier er at han ikke skjønner at det lukter av han og det er bare opp til meg når vi skal ha sex da. For meg er nærhet og sex veldig viktig i ett par forhold og jeg føler vi lever sammen som 2 venner og det gjør meg skikkelig frustrert fordi jeg ønsker nærhet og sex. Har dere noen råd å gi?

 Det beste rådet vi kan gi er å snakke med din mann om hva du virkelig har behov for. Vær tydelig på at du trenger nærhet og sex, at du setter stor pris på det og at det er veldig vanskelig - om ikke nesten umulig for deg å nyte det når dette problemet står i veien. 

Jeg er en jente på 22 år som har vært sammen med en fantastisk gutt i litt over 3 år. De siste 1,5 årene har vi også bodd sammen. Det har vært få utfordringer knyttet til dette. Vi krangler så godt som aldri, men tar en utblåsning og blir venner igjen når det er nødvendig. Forholdet vårt har selvfølgelig vært gjennom både gode og mer utfordrende perioder, men jeg synes det totalt sett har fungert overraskende bra.

Problemet mitt har oppstått de siste 6 månedene. (Det bør kanskje nevnes at jeg i disse månedene også har blitt ferdig med en bachelorgrad og begynt i en spennende og utfordrende jobb). Jeg har alltid vært veldig stolt av kjæresten min. Han er intelligent, pliktoppfyllende og fullfører de mål han setter seg. Han er flink med barn, god mot familien sin og utadvent. Det har aldri vært en problem for meg å introdusere ham for nye mennesker, for jeg har enda til gode å møte noen han ikke kommer overens med etter 5 minutter. Jeg har alltid satt større pris på å tilbringe tid hjemme med kjæresten min enn ute på byen med vennene mine.

Den siste tiden derimot har jeg begynt å irritere meg mer over ham og sammen med vennene våre kan jeg til og med bli litt flau. Jeg merker at jeg kritiserer ham og jeg føler meg i etterkant som en tyrann. Ting jeg blir irritert/flau over, kan for eksempel være nøling, usikkerhet, misforståelser, hans sans for humor. Helt uskyldige ting som han selvsagt ikke kan noe for. De gode samtalene våre er vanskeligere å få i gang og jeg føler også at vår "identitet" som par er veldig knyttet til hjemmet vårt og hverdagslige rutiner. Jeg merker at jeg i hodet mitt danner meg et bilde av hvordan jeg skulle ønske han var og det involverer selvfølgelig det motsatte av hans "negative egenskaper" om man skal kunne kalle det det. - Selvsikker, verdensvant, utilgjengelig, billedvakker, sjarmerende og underholdende.

Jeg har ikke tidligere ønsket at kjæresten min skal være noe han ikke er. Jeg har syntes han har vært flott akkurat som han er og jeg har i mange år følt meg sikker på at det ikke kan være noen der ute som er mer riktig for meg. Nå føler jeg meg ikke lenger sikker på at han er den rette - at det er ham jeg ønsker å gifte meg med og oppdra barn sammen med. Gnisten mangler i forholdet vårt og jeg føler meg ikke lenger fysisk tiltrukket av ham. Dette synes jeg er utrolig vanskelig og jeg ønsker svært gjerne å komme forbi det. Jeg sitter med en del ledetråder som jeg vet er av betydning for utfordringene, men jeg klarer ikke riktig å sette de sammen.

1. Vennene til kjæresten min bor et stykke utenfor byen, så han er mye hjemme på hverdagene. Jeg jobber turnus og har alle mine venner i byen, så min hverdag er mer variert. Skulle ønske min tid med ham var litt mer dyrbar og ikke alltid like tilgjengelig for meg.

2. Vi begynte begge med utdanning/jobb rett etter videregående og gikk inn i et veldig etablert forhold. Vi har opplevd/gjort lite "for oss selv" og aldri likt å være noe særlig fra hevrandre.

3. Jeg innser at livet mitt er i veldig forandring, mens han fortsetter i sin vanlige jobb. Jeg vokser på mine utfordringer og søker nye. Tempoet og kravene i min hverdag er forandret og jeg føler at jeg vokser og utvikler meg i rasende fart uten å klare å få med meg kjæresten min i løpet.

Er det håp for meg/oss? Og i såfall hvordan?

Selv om ikke alle par nødvendigvis skal holde sammen, har alle par potensiale.

Hei, jeg er en mann på 27 år, er gift. min kone er 24 år og vi har vert sammen i 9 år (5år gift) har to nydelige gutter på 2 og 4 år.

Vi er akkurat ferdig med å bygge drømmehuset vårt for ca 1 år siden. vi har frådelt en tomt fra den gården jeg har vokst opp på. der mi far bor enda. jeg har visst en stund at hun ikke har hatt det så bra i det siste og at hun har følt seg veldig ulykkelig men jeg trodde det ville gå seg til.

For tre uker siden kom hun til meg og sa at hun følte at forholdet var døtt og at hun ikke elsket meg lenger hun følte vi var bare venner. jeg ble helt knust selfølgelig og har prøvd å snakke med hon men hon er interessert i å ta ut seppersion og ha litt tid for seg selv for å finne ut ka hun vill med livet sitt. Hon sier ikke at det er over for godt men at hon kan ikke love noe lenger.

vi må nok selle huset og flytte i hver våres leilighet og dele ungene 50/50.

Er det noe jeg kan gjøre for at hun skal se kor glad jeg er i hun. og få hun til å se ka det erhun mister ved å gjøre dette med failien ? håper inderlig på eit svar på forhond tusen takk.

Du er dessverre i samme båt som svært mange andre, og har gjort den samme kardinaltabben som vi som oftest gjør i slike situasjoner: Vi håper det går over og gjør ingenting med det - på tross av at vi vet at noe er galt. Dette er som å la være å åpne regninger som kommer i posten. De blir ikke borte av seg selv, og ekstrakostnaden kan være fryktelig store.

Vi går ut fra at du her mener følelser for partneren din og det enkle svaret på det er interesse og nyskjerrighet.

Dette trenger selvsagt litt utdyping. Hva mener vi med interesse og nyskjerrighet? Jo, at du selv begynner å interessere deg for hva som foregår i livet til den andre. Hvilke begymringer og gleder har han eller hun? Hva er det partneren din setter størst pris på at du gjør? Hva er det tyngste han eller hun er i berøring med og hvordan kan du selv støtte han eller henne i det?

Hei på dere, 

Jeg skriver et brev til dere for å se om jeg kan hjelpe min kjære venninne som sliter i ekteskapet. De har vært sammen i snart 16 år og passer veldig godt sammen.

For ca. 2 år siden så fortalte hennes mann at han var utro mot henne for ca. 15 år siden og at han ikke lenger orket å gå å bære på denne hemmemligheten, det ble for tøft. Det vil si at han var utro mot henne etter ca 1.år i lag. Dette har skapt store problemer for henne i etterkant, da hun ikke klarer å glemme at han har gjort dette tiltross for at dette er mange år siden.

Saken er at etter at dette kom frem i lyste, så har hun mistet litt av respekten for ham og hun er nedlatende og pirker på ham så fort noe ikke er etter hennes mening. Hun har det helt forferdelig, for hun ser jo at dette ikke er en bra utvikling.

Han sliter og sier snart at han ikke orker å fortsette hvis hun skal fortsette å straffe ham på den måten. De er et par som har vært gjennom mange tøffe tak og de er et par som jeg anser å være veldig riktig for hverandre.

Jeg skriver til dere for å få noen råd for hvordan de bør gå frem. Jeg vet at de har vært i samtaleterapi sammen, dette har det pt avsluttet, men min venninne føler at hun burde fortsette å prate med noen, slik at hun får jobbet mer med det.

Hva tenker dere? Hva kan jeg råde henne til å gjøre? Takknemlig for svar. 

Mvh Gro

 

Dersom den ene part aldri var riktig forelsket men håpet å bli det over tid, men har ikke oppnådd dette etter 3 år. Er det noen vits å fortsette, ser dere noen mulighet til at vedkommende fortsatt kan få følelser for den andre parten? Hva kan man gjøre for å redde ekteskapet?

Forelskelse har aldri vært en forutsetning for et lykkelig ekteskap. Mange har funnet fram til hverandre og utviklet dyp og nærende kjærlighet uten at det hele staret med den heftige forelskelsen.

Er det mulig å redde et forhold når den ene ikke elsker den andre lengre og det ikke har noen konkret problemstilling?

Det er ikke noe enkelt svar på dette. Dersom partneren ikke er villig til å forsøke, er det lite håp, men ut over det burde det være muligheter.

Det kommer også litt an på om den som ikke lenger elsker den andre virkelig har sluttet med det eller om han/hun er utsatt for noe vi vil kalle en "solformørkelse". Noen ganger kan smerte og mistro komme i veien for kjærligheten. Noen ganger er vi blitt så såret at vi ikke lenger tør å beholde kjærligheten til den andre og den kommer dermed i skyggen av den smerten som er så åpenbar.

Leser her og er at den som har vært utro må være villig til å legge seg helt flat for å rette opp og skape tillit igjen.. men hjelp..blir det ballanse av slikt?

Husk at relasjonen er sterkt ut av balanse når en av partene har et sidesprang på samvittigheten. Dette oppleves som oftest som et grovt brudd på tillit og respekt av den andre part og da skal det ofte litt til før man er villig til å "snakke sammen" igjen.

Poenget er selvsagt ikke at du for evig og alltid skal måtte "betale" for det som har skjedd - det er ikke et balansert forhold.

Det som alltid skjer i et fra før barnløst parforhold er at et tredje element innføres i relasjonen. I parforhold med ett eller flere tidligere barn vil dette ha mindre effekt, men allikevel ikke ubetydelig.

Dette tredje og viktige elementet er tendensen til at fokus dreier seg bort fra parforholdet og mot dette nye vidunderlige mennesket som også er et produkt av de to. En nødvendig ulempe med små babyer er at de krever mye oppmerksomhet - oppmerksomhet som går på bekostning av parforholdet.

utroskap (13)

<p><img style="float: right; border: 1px solid black; margin-left: 5px; margin-right: 5px;" src="/filer/utroskap400x200.jpg" alt="" width="400" height="200">Det er mange par som opplever utroskap og det er ofte en veldig smertefull prosess som rokker selve fundamentet for parforholdet. Det finnes flere former for utroskap, som emosjonell utroskap, fysisk utroskap og utroskap mot deg selv. Her vil vi snakke om hva skjer. Hvorfor. Forskjellige stadier og forskjellige behov til forskjellige tider. Hvordan kan en møte det når det skjer og hva er viktig å tenkte over. Som for eksempel vil hvordan en finner ut av det ofte ha en stor betydning for muligheten for å reparere den følelsesmessige forbindelsen.</p>

Hei jeg er en jente på 17 år som snart har vært sammen med kjæresten min i ett år. Han er en herlig gutt og jeg har blitt veldig glad i. Første måneden var han sekuelt utro med en vennine av meg, jeg tilga han selvom fordi jeg hadde troa på at han hadde endret seg. etter det slo vi opp etter 6 måneder og vi begge gjorde dumme ting som vi tilga, men han hadde ett hemmelig forhold med en på skolen bak ryggen min mens vi holdt på å bli sammen, han sier at det bare var for han ville prøve å komme over meg og at han ikke hadde følelser for henne. Jeg ble jo da sammen med han igjen, så ser jeg at han legger til jenter på snapchat som han jobber med og jeg har hele tiden den tanken om at han kanskje har ett hemmelig forhold bak ryggen min igjen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for jeg stoler på han, men hvordan skal jeg få bort tanken om at han er utro hele tiden? Hvordan kan jeg vite sikkert at han ikke skjoler noe? Han tørr ikke legge ut bilder av meg eller vise på noen sosiale medja at vi er sammen? Han sier det er for familien, men alle i familien han vet at vi er sammen så ser ikke problemet? Kan noen plis hjelPR meg for jeg vil ha han men samtidig tenker jeg for mye 

Hei,

Jeg er 22 år og kjæresten min 19 år.

Jeg gjorde noe fryktelig dumt. Jeg avtalte å møte ei jente for å ha sex. Dette skjedde via Tinder. Jeg kontaktet flere jenter på tinder, og fant ei jente å møte. Kjæresten min skulle på hyttetur den helgen, så vi avtalte å møtes da. Men heldigvis før hun dro, fant kjæresten min ut av dette. Hun ble knust, og holdt på å gjøre det slutt med meg. Jeg la meg totalt flat. Beklaget alt. Og sa jeg ville gjøre alt for å gjøre opp for meg. Og har gjort alt mulig siden da. Men selvom forholdet fortsatt er bra. Så har hun ingen tillit til meg, hun stoler ikke på meg i det hele tatt. Jeg ønsker å vite hva som kreves for å vinne tilbake tilliten.

Vi har vært sammen i 2 år. Forholdet har gått veldig smertefritt frem til dette. Vi krangler lite. Og er enige om fremtiden. vi elsker å være sammen. Jeg er den hun tenker på hele tiden. Den hun vil være med hele tiden. Og hun det samme for meg. Hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde, kan jeg ikke svare rett på. Det var en dum uke. Som heldigvis ikke endte slik det kunne endt. Jeg kan ikke garantere at jeg hverken ville, eller ikke ville gjort noe med hun jenta. Men ingen ting fysisk skjedde. Jeg har aldri kysset eller gjort fysisk med ei annen jente enn kjæresten siden vi ble sammen. Men jeg tror jeg kanskje trengte bekreftelse. Eller ville ha spenningen av en ny jente. Ingen logisk eller god grunn. Jeg tenkte ikke konsekvenser. Når jeg så hva jeg hadde gjort, og hva jeg holdt på å miste ble jeg helt knust. Hun så hvordan tungt det var for meg å kunne miste hun. Vi har kommet forbi det meste med hva jeg har gjort. Men problemet som ligger igjen er at hun ikøke føler hun kan stole på meg. Og det er ingen ting jeg kan gjøre for å få henne til å stole på meg igjen. Hvordan skal vi få tillit tilbake i forholdet. På utsiden har vi et perfekt forhold. Og det er det når vi er sammen, 99% av tiden. Men så kommer den siste 1% som ligger inne hos henne, og gnager på, med tanken av at hun kan ikke stole på meg, og vi kan ikke være sammen På grunn av det. Hva kan jeg gjøre for å hjelpe henne stole på meg. For vi kan ikke være i et forhold uten tillit, samme hvor mye vi elsker hverandre.

Tilitt er noe som må bygges opp over tid igjen. Din kjæreste trenger å se at du er til å stole på og hun trenger at du ser hvordan dette kan ødelegge for hennes selvtilitt ved å stille seg spørsmålet "er jeg god nok for deg". Derfor er det viktig at du sier noe om dette, hvis du mener hun er god nok. Mener du at hun er den du vil ha er det viktig å selvfølgelig beklage at du såret henne og at du gjorde noe dumt. Samtidig med at du sier hvor viktig hun er for deg.

Hei! Jeg starter rett på sak.

Jeg er i et forhold med en gutt jeg har vært sammen med tidligere da jeg var en ung og dum 14 åring. Første gang vi var sammen, kysset jeg en annen gutt, og gjorde det slutt dagen derpå siden samvittigheten min var så dårlig.

To år senere, fikk vi kontakt igjen, og ble kjærester. Jeg fortalte ham aldri om utroskapen første gang vi var sammen, og fortalte heller ikke noe da vi ble sammen denne gangen. Jeg valgte å ikke si noe, fordi jeg visste selv at jeg aldri kom til å gjøre noe slikt igjen, og at jeg virkelig hadde lært av den feilen jeg gjorde.

Etter noen måneder, fikk jeg en tekstmelding av han jeg hadde kysset da jeg var 14 år, og han skrev at han er på en fest og har fortalt alle sammen om hva som skjedde den gangen. Han hadde gitt dem fullt navn og alt. Etter å ha lest denne tekstmeldingen, valgte jeg å fortelle kjæresten min det med en gang. Han ble kjempeskuffet og sint, og var veldig nær å gjøre det slutt med meg. Hans tidligere eks, hadde hatt sex med en annen, og dette såret han dypt.

Vi er i dag fortsatt sammen, og det har gått over 1 år siden jeg fortalte ham at jeg hadde kysset en annen første gang vi ble sammen. Han har sagt at han ikke har noe tillit til meg. Han sier "en gang utro, alltid utro". Grunnen til at han fortsatt er sammen med meg, er fordi han elsker meg så høyt, sier han.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre for at han skal forstå at jeg har lært av feilen jeg gjorde. Jeg har fortalt ham så uendelig mange ganger at jeg angrer og at det som skjedde, det var et engangstilfelle. Jeg forteller ham alltid hvor glad jeg er i han, slik at han skal føle seg trygg. Jeg viser han kjempemasse kjærlighet hele tiden. Vi har det bra sammen generelt, men han sier han ikke stoler på meg og ikke klarer å åpne seg for meg pga. jeg fortalte om utroskapen så sent i forholdet og fordi utroskapen skjedde i det hele tatt.

Jeg trenger virkelig råd og tips til hva jeg kan gjøre. Dette er en person jeg virkelig er glad i, og som jeg absolutt ikke har lyst til å miste. Jeg kan nevne at vi har avstandsforhold, det hadde vi forrige gang også, men da var det en slags "tenårings forelskelse", så det forholdet føltes ikke ut som et ekte forhold. Planen vår er å flytte sammen i mai/juni, om ting bedrer seg i forholdet.

Takk på forhånd, og beklager for en lang tekst!

Hilsen en fortvilet 18åring

Kjære fortvilet 18-åring, Jeg skjønner at du er fortvilet.

Du sier i ditt spørsmål at ”Jeg forteller ham alltid hvor glad jeg er i han, slik at han skal føle seg trygg.” Det kan virke som om han er mer utrygg på deg enn hva situasjonen skulle tilsi. Jeg vet ikke nok om ham til å uttale meg med sikkerhet, derfor må jeg nøye meg med å skissere noen mulige årsaker.

Oppdaget for et halvt år siden at min mann var utro. Vi har vært sammen i 20 år og gift i 10, vi har også to skjønne barn på 11 og 14 år.

Årsaken til hans utroskap er vårt sexliv som har vært labert over lengre tid. Jeg er delaktig i at det ikke har fungert. Jeg har gradvis trekt meg unna min mann, og hverken jeg eller han har klart å kommunisere til hverandre vår misnøye. Jeg trenger omsorg, nærhet og oppmerksomhet for å vekke lystsenteret, mens han er fornøyd med å ha sex.

Hans utroskap er derfor ikke knyttet til en bestemt kvinne. Han har funnet jenter på datingsider og truffet disse. Ettersom han jobber mye i utlandet er det jenter han har datet når han har vært på jobb. Etter en selvransaking av vårt forhold gjennom mange år ser jeg at vi har hatt fokus på familielivet og ikke parforholdet. Jeg kan ikke huske sist vi gjorde noe sammen som par. Vi har alltid hatt et godt familieliv men det har gått på bekostning av oss som par. Min mann er enig i dette.

Vi har hatt en oppvekst og barndom som er veldig forskjellig. Jeg fikk mye oppmerskomhet og kjærlighet fra mine foreldre og det var mye klemming og fysisk kontakt. Min mann har en helt annen opplevelse hvor nærhet og en klem var fraværende. Han bragte dette selv på banen nå som en refleksjon av hvorfor han er blitt den han er. For som han sier hvis han hadde vært like god på nærhet som meg hadde vi aldri kommet i den situasjonen vi er i nå. I forhold til sine barn har han også vanskelig for å være en kjærlig far, han gjør det ut fra forventning og rituale og at jeg (og vår datter) påpeker at han må bli flinkere til å kose. Som for han ikke er noe behov men mer en "plikt! Til tross for dette har han et godt forhold til sine barn og han koser med dem.

Når en blir utsatt for utroskap er det et stort tillitsbrudd, og ettersom han fortsatte etter at jeg oppdaget det innså jeg mer og mer at han ikke hadde vilje og interesse for å reparere vårt forhold. For selv og overleve oppi dette ga jeg han klar beskjed om hvis utroskapen fortsatte var det over og ut. Jeg fikk da en umiddelbar reaksjon hvor han sa at han hadde avbrutt all kontakt med de andre jentene. Jeg ga også klar beskjed om at han aldri kunne gjøre dette mot meg igjen. Får han "lyst" på andre jenter skal vår historie være avsluttet først. Han har bragt mye utrygghet inn i vårt forhold og for meg er dette en forutsetning for at jeg skal få tilliten og tryggheten tilbake.

Jeg om min mann har en lang historie sammen og jeg er fortsatt glad i han selv om følelsene er satt på prøve, han sier han også er glad i meg. Men han sier også at han ikke lenger har behov for seksuell kontakt med meg etter at han gav meg opp for snart et år siden. Pr. idag er det for han mer forbundet med ulyst enn lyst som han sier, og han er usikker på om det lar seg reparere. Videre sier han at jeg og ungene er de eneste som holder han fra å drive helt løs som en satelitt som har kommet ut av bane og driver helt tilfeldig rundt uten betyning for noe eller noen, og som tilslutt kræsjer ett eller annet bortgjemt sted ingen andre vet om. Han sier også at de andre jentene ikke er interessante for han lenger. Han har gitt tydelige tilbakemeldinger på sitt ståsted pr. i dag, så spørsmålet mitt er hvordan skal vi få til en fortsettelse?

Jeg ser foreløpig ingen umiddelbar løsning og tips mottas med takk!

Det du beskriver er fryktelig vanskelig å stå i - og det skjer dessverre oftere enn vi liker å tro.

Når parforholdet ikke lenger er et sted hvor vi kan være åpne, ærlige og bli møtt med hjertet, har mange av oss en tendens til å lete andre steder for å få våre behov møtt. Det er ofte lettere å forholde seg til andre enn partneren når det gjelder våre innerste behov, ønsker og håp siden en avvisning ikke er så smertefull der sammenlignet med en avvisning fra partneren vår.

Jeg har vært sammen med kjæresten min i noen år. For litt siden var jeg utro etter en fest, og det er det verste jeg har gjort noen sinne. Dagen etter festen spydde jeg og gråt om hverandre. Jeg fortalte henne det dagen etter dette, selv om jeg ville vente til jeg så henne ansikt til ansikt. Jeg fortalte alt, og hun tok det svært voksent. Hun fortalte meg at vi fremdeles skulle være sammen, at hun elsket meg, og at hun kunne høre hvor mye jeg angret. Det eneste jeg fikk ut på telefon var høylytt gråt. Nå har vi snakket sammen, og vi er enige om at vi skal klare å komme oss gjennom dette, og at vi skal være sammen. Mitt problem nå er at jeg fremdeles noen dager etterpå føler meg helt forferdelig. Jeg har måttet skulke å jobbe, selv om det har vært svært viktige ting som har foregått på jobb. Jeg klarer ikke spise, jeg kaster opp og jeg gråter. Jeg har snakket med en god venn, som gir meg råd - og jeg snakker med kjæresten min, men jeg vil ikke belaste henne med at jeg ikke klarer å leve med meg selv. Jeg tror foreløpig det er det som er problemet, at jeg ikke klarer å leve med meg selv etter det som har hendt. Hvilke grep kan jeg ta, eller hvordan bør jeg tenke for å komme tilbake til normalen, slik at jeg kan være den som stiller opp for henne - og ikke motsatt? Det føles helt feil at hun skal føle seg dårlig fordi jeg sliter, og jeg vil være den som stiller opp etter det dumme jeg gjorde. Hva kan jeg gjøre for å bli bedre, og for å komme meg? Er det vanlig å ha en slik reaksjon, selv om alle problemene tilsynelatende ser ut til å løse seg, og at livet går videre? Jeg håper dere kan hjelpe meg, og kanskje gi meg noen tips.

Det du beskriver er en sterk reaksjon på å selv være den "skyldige" i utroskap. Det er vanskelig å si noe sikkert om hva dette kan komme av og om det er noen enkle grep du kan gjøre for å bedre situasjonen - uten at vi har gått dypere inn i ditt forhold til nettopp tillit, troskap, lojalitet og intim relasjon. Spørsmål som dukker opp hos meg er hvilke følelser som vekkes hos deg omkring dette? Er det noen av disse du drar kjensel på fra tidligere? Hva "gjør" dette deg til i dine egne øyne?

Hei. Jeg er veldig forelsket i en jente. Vi har hatt et forhold i ca. 1år. Hun, og jeg, har mange venner. Mine er mannevenner, mens hun i tillegg til jentevenner også har noen mannlige venner. Jeg kjenner ikke de mennene og jeg har skjønt at hun har fortrolige forhold til de aktuelle mennene. Hun svarer unnvikende når jeg spør om hva dialogen mellom dem i et møte har gått ut på. Noen møter hun ute, andre er ofte innom på besøk hos henne. Jeg har grunn til å tro at de er svært opptatt av henne, og til og med legger opp til å skape et forhold til henne. Når jeg ikke får vite om dialogen mellom dem, gjør det meg fryktelig usikker. Og jeg føler meg ikke eksklusiv for henne. Jeg mener i alle fall selv at jeg ikke er utpreget sjalu. Jeg føler at dette handler om noe annet enn det. Og det verste er at jeg føler nå at det er i ferd med å gå ut over relasjonen vår. Jeg plages så av sårhet og usikkerhet om dette at jeg har begynt å tenke negative tanker om henne som jeg elsker så høyt. Kan dere være så snill å gi meg noen råd? Er det jeg som må forandre meg eller er det rimelig f. eks. å forlange at de relasjonene vi skal ha mennesker av motsatt kjønn skal vi ha felles, for å øke tryggheten og redusere usikkerheten. Jeg har forsøkt med en av mennene å etablere en relasjon til han. Det var uten noen nytte. Han gjør ikke noe for å gjengjelde mine forsøk.Jeg ser at han bare er opptatt av henne.På forhånd takk for svar.

Utrygghet er noe man på mange måter må leve med i et parforhold. For dere som enda ikke har vært sammen så lenge vil det være naturlig å begynne å se om dette er et forhold av mer alvorlig - forpliktende karakter. Noe av prosessen er her å starte å kommunisere hva som oppleves og se om det er en måte å møte problemet på.

For din kjæreste som er unnvikende som du sier, kan dette handle om en forventning om at dette ikke er ok og derfor er hun unnvikende. Og hun er nok ikke bevisst selv at denne unnvikelsen er med på å gjøre usikkerheten større.

Jeg og kjæresten min har vært sammen i snart to år. Vi bor i to forskjellige byer så vi treffes bare i helgene, da begge reiser til Oslo(hans leilighet) over helgen. Det fører til at forholdet vårt er veldig avhengig av at vi har tillit til hverandre. Jeg har flere ganger i løpet av disse to årene funnet ut at kjæresten min har løyet til meg. Det er oftest om hans kontakt med andre jenter. Det hele begynte med at han først hadde skjult så løyet om at han har vært sammen med en kollega som han jobbet veldig nært med. Jeg konfronterte han med det og han sa at det var et forhold som varte i et halvt år og at det ikke betyr noe for ham nå fordi det er 1-2 år siden de var sammen. Jeg sa til ham at jeg ikke liker at han skjuler ting for meg og ihvertfall om slikt som ikke betyr så mye. Han beklagde det og sa han ikke skulle gjøre det igjen. Siden har dette skjedd flere ganger. Han skjuler at han har kontakt med jente-venner via sms, chat og avtaler om å møtes. De fleste gangene har jeg ikke konfrontert ham for å se om han til slutt kommer til meg og forteller det. Noe han ikke har gjort og jeg bare har lagt det ligge, for å gi ham litt tid på å bli trygg på meg. Men det sårer veldig at han føler han må skjule slikt for meg. Jeg selv er en veldig ærlig person og forteller kjæresten min absolutt alt. Selv om jeg noen ganger synes det er vanskelig. Det er for eksempel en gutte-venn av meg som jeg har kjent siden barndomstiden som sender meg mye meldinger og og ofte kontakter meg på chat og slikt. En gang sa kjæresten min "er det han igjen som sender deg melding" med litt irritert stemme. Etter det har jeg alltid vist ham meldinger han sender meg og alle samtaler og slikt til han nå ikke føler noe på at vi har kontakt. Og jeg fortelle kjæresten min hvis noen legger an på meg, hvis jeg har danset med en gutt på en fest(noe som forøvrig ikke har skjedd mer enn 1-2 ganger). Dette har ført til at han stoler 100% på meg som han sier selv. Men min ærlighet og åpenhet er ikke gjensidig. jeg forventer ikke at han skal være like åpen som meg, men at han ikke skal lyve til meg om fille ting/ubetydelige ting som han ikke trenger å lyve om. Vi har hatt utallige diskusjoner om dette. Og jeg har etter den første løgnen han sa til meg hatt problemer med å stole på om det han sier er sant eller ikke. Hittil har jeg aldri mistenkt ham for utroskap eller at han gjør noe slikt bak min rygg. Jeg tror ikke han er den typen som gjør noe slikt, bare at han ikke vil fortelle meg at han for eksempel avtaler å møte jenter på kaffe og slikt. De få gangene han har vært ærlig, har jeg vist hvor takknemlig jeg er og sagt at det hjelper meg med å stole på ham igjen. Men likevel driver han å skjuler ting for meg. For noen dager siden oppdaget jeg at han gjorde det igjen. Han har en gammel jente-kollega som han fortsatt har kontakt med og som han ivrig prøver å få tilbake som kollega og jobber for å få det til. Her om dagen lurte vi på en ting og han skulle tekste en kollega for å få svar på noe vi lurte på. Da han stod med mobilen og skrev skjønte jeg på kroppsspråket hans at han skjulte noe. Jeg sa ingenting. Da han fikk svar sa han hva svaret var. Jeg spurte hvem denne kollegane var og han sa "nei bare en som jobbet i oslo". Så spurte jeg om hva kollegaen het og han sa det var den jentekollegaen. Senere på kvelden snakket vi om dette. Jeg sa at jeg ikke likte at han følte han måtte skjule hvem han tekster til og hvem han har kontakt med. Han svarte at det bare var for å skåne meg så jeg ikke ble lei meg og begynte å lure på om det var noe på gang. Jeg svarte at jeg ikke blir lei meg hvis han er ærlig og at det bare hjalp på tilliten min til ham om han var ærlig. Vi snakket ut en stund og ble enig om at vi begge skulle jobbe med dette. Han skulle bli mer ærlig og jeg skulle jobbe med reaksjonen min. Dagen etter skulle han på arbeidsplassen til denne jente-kollegaen for å jobbe. Dette visste jeg og jeg spurte ham på morgenen om han kom til å møte henne eller om de hadde noen avtale om å treffes. Han svarte nei og det ble ikke noe mer diskusjon om dette. Midt på dagen fikk jeg en sms av han om at han nettopp hadde tatt en kaffe med henne og var på vei hjem. Da vi kom hjem spurte jeg ham om hvordan det var og om det var koselig samtidig som jeg spurte om arbeidsdagen ellers. Han svarte men jeg så med en gang på kroppsspråket hans at han skjulte noe. Jeg sa at jeg var veldig glad for at han følte han kunne være ærlig med meg og si at de hadde tatt kaffe. Men inni meg var jeg skikkelig såret for at han skjulte noe og jeg spurte "visste hun at du kom idag?" Han sa nei ikke idag. Hun visste jeg kom en annen dag men da var hun ikke på jobb men idag hadde hun ikke anelse. Så hun visste ikke at du kom, spurte jeg. Og han stirret i øynene mine og sa nei. Senere kom det frem at hun visste det og at han selv hadde sagt det til henne kvelden før. Jeg konfronterte han med det og han løy fortsatt og nektet. Til han helt til slutt beklagde seg og innrømmet det. Han sa at han var redd for reaksjonen min og ikke ville at jeg skulle bli såret. Og da ville han heller la være å fortelle det. Vi snakket om det og kom igjen frem til at vi må være ærlige uansett reaksjon og at det var bedre å bli såret for noe slikt enn såret for at han er uærlig. Og jeg sa at reaksjonen min var på løgnene ikke på at han treffer andre jenter. Så skulle vi prøve å begynne på nytt igjen. Men nå føler jeg at jeg ikke kan stole på ham lenger. Hittil har han aldri sett meg inn i øynene og løyet. Det får meg til å tenke at hvis han løy om dette, hva mer har han løyet om. Jeg føler meg såret og det er veldig vondt å gå rundt å ikke kunne stole på ham. spesielt når vi har et avstands forhold. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Kan du vær så snill å gi meg tips?

Jeg får veldig kontakt med en håpløshet når jeg leser historien du forteller. Det er jammen ikke lett å bygge et tillitsfult og intimt parforhold når dere ser hverandre så sjelden som kun i helgene.

Jeg hører ofte folk som snakker om det å være skapt for hverandre, men hva vil det egentlig si? Når vet man at det er rett? Er det rett når en partene gjør en feil og klarer å bygge tilbake det de hadde eller skal forholdet gå feilfritt uten krangling? Jeg var nylig utro, jeg angrer og har gjort det helt siden det skjedde. Jeg anser det som den største feilen jeg noen gang har gjort. Eksen min vet ingenting om det, men burde jeg fortelle han det? Jeg vet jeg klarer å bære det på samvittigheten min, det eneste jeg er redd for er at han skal få høre om det. Hva gjør jeg nå? Har jeg brutt alt av tillit eller kan det bygges opp igjen? Han er i militæret, og alt av tillit mellom oss er egentlig allerede ødelagt ettersom han er sykelig sjalu og ikke helt klarer å innse at han er det eneste jeg faktisk vil ha. Men på en eller annen måte så klarer ingen av oss å gi slipp. Jeg vil ikke gi slipp heller. Jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å være utro noen gang igjen. Jeg var full, ensom og det var aldri noe følelser inn i bildet. Jeg vet også at hvis jeg forteller han det, så vil han aldri noen gang se meg mer, og det er tvert i mot det jeg vil. Egoistisk, ikke sant? Men jeg føler det er bedre jeg må bære det på samvittigheta mi enn at jeg skal legge all elendigheten over på han i tillegg. Så når vet man når det er rett? Og hva vil det si å være skapt for hverandre? Er det virkelig sånn at når tillitsbåndet er blitt brutt en gang, så er det egentlig ingen sjanse for at det skal lykkes mellom oss senere? Vil det aldri kunne bli det samme mellom oss?

Jeg blir rørt av spørsmålet ditt, og vet også at det er et veldig vanskelig spørsmål å svare på.

Jeg tror ikke det er noen enkle svar på det du spør om. Du spør også om flere ting, og jeg skal forsøke å adressere hvert enkelt av spørsmålene dine så godt jeg kan.

Jeg og samboeren min har vært sammen i snart 5år. Ifra starten og helt fram til i fjor kan man si så er det han som har vært mer forelsket i meg enn det jeg har vært i han, men har vært med han pga jeg liker han godt er bettat av og kan ikke tenke meg noen andre å tilbringe livet med enn han og dette har jeg fortalt han ufattelig mange ganger.Men det som er at jeg har alltid hatt problemer med å stole på han av en eller annen grunn, selv om han viser meg mye kjærlighet og er veldig rommantisk og verte meg opp og vil gi meg det beste. Men allikevel, han er sjalu og anklager meg ofte hvis en gutt gir meg oppmersomhet eller treffer en eks så blir det krangling pga han tror jeg vil ha den personen osv.

Feb.09 var vi på vorspiel hos bror min, etter en stund sitter vi ved side av hverandre og hører han får sms, han forsatte å snakke, men jeg sa til han at han fikk sms, dette nektet han på men jeg ga meg ikke og ba han se på mobilen sin, han tok det fram og trykket veldig fort gjennom og skulle vise meg en sang han ville jeg skulle høre, men ba han å gå inn på innboksen noe han gjorde til slutt og der stod det lise som hadde sendt han sms og det lød sånn: natti "kjære, lov u smask".

Dette reagerte jeg sterk på og lurte på hva dette var, han sa at det var bare ei fra jobben som tøyset bare og ikke noe å bry seg om... Men dette klarte jeg ikke å svelge og ble en del styr ang dette noen dager etterpå, jeg fikk snakke med Lise som ville fortelle at det var ikke noe i det sms og at hun beklaget men trodde ikke jeg skulle bli sjalu, hun er forlovet og har det veldig bra med han og ønsket ikke å ødelegge forholdet våres, etter en del fram og tilbake fant jeg ut at det hadde foregått en stund der hun sendte han uppasende sms, han fortalte at han hadde gitt beskjed til henne at hun måtte gi seg men hun hørte ikke siden hun har et åpen forhold med sin kjæreste..

Etter dette fikk jeg mer følelse at jeg ikke kunne stole på han og masset en del ift Lise.. Og han etter mye mas i fra min side ble han mer mer lei og gjemte mobilen og tok den med seg uansett hvor han gikk hen, bare han skulle på kjøkkenet og finne seg noe tok han den med seg og la det aldri fra seg og jeg begynte å lure ennå mer og spurte han hva han skjulte siden han gjemmer mobilen tom om natten... Han var bare lei meg og masset mitt.. Så ble ting ikke bedre, han gikk ut og kom seint hjem uten at han fortelle hvor han gikk hen eller med hvem han vær med, etter mye fram og tilbake ble vi enig at hvis vi skulle få det bedre var det gjerne lurt å bor fra hverandre noen dager for å se og gjerne for å styrke forholdet, og så innså jeg at jeg hadde gått for langt og brukte mye energi ift det som skjedde og dette fortalte jeg til han og ville jobbe med og være flinkere å vise han jeg at jeg elsket han osv.

Så jeg flytter ut til søsteren min og i mellom tiden har han fortalt han meg at han elske meg høyt og jeg er den beste som har hendt han osv.. Sammen dagen jeg flytte ut, seg jeg han melder seg på en date nettside og lager profill uten bilde så klart, og der skriver han ønsker flørt som kan utvikle seg med kvinner fra 16-40år.. Søstre min lager seg en profill på samme nettsider og ser at han er pålogget et par ganger..

I mellomtiden tar vi ikke kontakt med hverandre før slutten av uken der jeg skulle bare kjøre innom for å hente noe hjemma, men så han var hjemme så kjørte jeg ut igjen, han ringer meg og lurte på hvorfor jeg kjørte ut igjen, etter mye fram og tilbake så forteller jeg han at jeg vet om date siden han har meldt seg på... Dette nektet han på og viste ikke hva jeg snakket om, sa til han at det var lite vits å lyve nå når jeg har bevis og vet hva han kaller seg og sa ordrett hva det som stod på proffilen hans.. Det ble med det..

Samme dagen så sletter han proffilen sin.. På søndag ønsket han at jeg skulle komma hjem for å snakke. Gjorde det og vi hadde en fantastisk og lang samtale da han innrømmet dette osv men var kun for nysgjerrighet ikke noe annet.. han foreslo selv at vi kunne gå på parterapi sammen hvis jeg kunne gi han en sjans og sa han skulle hørt på meg før når jeg hadde foreslått dette før.. Jeg gikk igjen tross han ikke ville det men det måtte jeg og ble boende hos min søster ei uke til.

Nå eg jeg hjemme igjen for han mente at vi ikke kunne jobbe sammen med forholdet hvis vi var i fra hverandre og så savnet vi hverandre at jeg gjorde det.. Men det som jeg reagerer på at han fremdeles gjemmer mobilen sin og når jeg konfrontere han med dette får jeg beskjed at det er prinsipp sak, for det om vi skal prøve igjen så trenger han ikke bli overvåket og dessuten så har jeg ikke noe med hans mobil å gjøre.. Men jeg prøver å få han til å forstå at hvis jeg skal klare å ha tillit til han så bør han være mer åpen om sin mobil for det har jeg dårlig erfaring med.

Hva kan dere råde meg? :)

For å starte med slutten, du skriver at for å klare å ha tillit til han så bør han være mer åpen om sin mobil. Du sier med andre ord at din tillit er betinget av at han gir slipp på sitt behov for å beskytte noe av sin private sfære.

Kanskje er det rimelig, jeg vet ikke helt. Det som i alle fall blir tydelig er at du til en viss grad legger i hans hender hva som skal skje med forholdet deres. Det er også sant at han bidrar like mye til parforholdets vilkår som du og derfor kanskje bør ta tak i det fra sin side.

Vi er begge to totalt utslitt etter flere års krangling. Stort sett all krangling har dreid seg om mine mistanker om han er utro. Det eneste vi er enig om er at vi elsker hverandre. Alt dette har ødelagt familien vår totalt. Vi har holdt sammen i 15 år. For litt over et år siden fant jeg ut at han var utro. Han benektet fortsatt, men i løpet av det siste året har han innrømt flere korte eller lengre forhold, helt fra starten av. Jeg har hele tiden bare hatt en magefølelse av at han har vært utro, og det var godt på en måte å få visshet. Vi har det siste året både, grått, kranglet og kjempet for forholdet og jeg vet at han angrer på det han har gjort. Helt til han kommer til et punkt når raseriet tar overhånd. Det er i disse periodene jeg sliter og stiller spørsmål som hvorfor og hvordan kunne du gjøre dette mot meg. Han når til slutt et punkt hvor han stenger alt ute og jeg ser han blir en helt annen person. For en uke siden var han igjen utro på grunn av et voldsomt sinne mot meg, omstendighetene rundt siste utroskapen har fått både han og meg til å innse at han har fryktelig store problemer, han er nå utslitt. Vi har snudd opp ned på alt det siste året for å prøve å redde forholdet, men nå greier jeg ikke å bo sammen med han lenger. Han har i alle år jobbet på sjøen, men for 7 måneder siden skaffet han meg jobb på samme båt og vi har hatt det helt fantastisk, jobbet godt i lag, lange perioder med fri, god økonomi, reist mye osv. I det hele tatt konsentrert oss helt og holdent om hverandre. Vi har to barn på 17 og 22 år. Den yngste er hans sønn fra et tidligere forhold, der mor døde i 2006. Gutten har bodd hos oss siden 2002 og jeg har fungert som mor for han. Vi har nå innsett at vi trenger profesjonell hjelp skal vi greie å komme videre om vi enten bor sammen eller hver for oss. Det mest vanskelige for han er fortvilelsen han kjenner når han kommer til seg selv og ser ødeleggelsene han har gjort i sinne overfor meg. Han når et punkt der kritikken fra meg synes ham uberettiget, men det kan gå lenge mellom hver gang jeg kommer med kritikk, men av og til blir min fortvilelse for stor og jeg må bare få det ut. Må legge til at sexlivet fungerer godt, vi har hatt sex nesten hver dag det siste året, men kanskje det heller ikke er normalt? Føler at vi bruker sex for å klamre oss til hverandre i fortvilelse. Han sier nå at de fleste ganger han har vært utro er det i sinne overfor meg, vil straffe meg på en måte, men han blir så usigelig lei seg og fortvilet når han etterpå ser hva han har gjort, nesten i affekt. Jeg har flere ganger lurt på om han har psykopatiske trekk. Nå i helga har han for første gang innsett at han trenger hjelp og tok skrittet og ringte Mental Helse. De ga ham flere råd, men det viktigste var å søke seg profesjonell hjelp fort. Han har et voldsomt sinne som er rettet mot meg og barna. Men har aldri vært voldelig. Utad er det ingen som kan tro det om han. Han er omgjengelig og trivelig, han er godt likt av alle. Han er heller ikke i jobbsammenheng mottagelig for kritikk, reagerer da også med sinne, men ikke så mye som her hjemme. Vi er helt utkjørt og fortvilt hele familien og trenger hjelp, og da gjerne i form av et behandlingsopplegg kanskje i privat sammenheng. Dette kan ikke ordnes poliklinisk. Min sønn (fra et tidligere forhold)har nå gitt meg valget mellom han eller min mann. Han greier ikke å se på lenger hvor ødeleggende det er for meg. Jeg eier snart ikke krefter. Har dere noen råd å gi oss på veien videre? Hilsen fortvilt

Kjære fortvilt. Hva skal man si?

Det er på mange måter en veldig turbulent historie du forteller, og jeg sitter klart igjen med et inntrykk av at dette er en stor belastning for dere begge. Vanskelig å si hva som er hva ut fra hva du skriver, men dersom din mann har blitt oppfordret av Mental Helse til å søke hjelp, vil jeg sterkt anbefale å følge den oppfordringen. Ta kontakt med ditt lokale familievernkontor og forklar situasjonen dere begge er i. 

Hei. 

Har funnet mange mld på min manns mobil fra en annen dame som gir et ganske godt inntrykk av utroskap i en eller annen form. Usikker på hvor langt det er gått. Er det noen ide å prate med den andre,høre om hun kan fortelle sannheten siden han ikke gjør det?

For å gå rett på anbefalingen her: Det beste er å snakke med ham direkte om dette. Alt annet vil sansynligvis ikke bidra til å bedre på noe - i verste fall gjøre det enda værre.

Hei på dere, 

Jeg skriver et brev til dere for å se om jeg kan hjelpe min kjære venninne som sliter i ekteskapet. De har vært sammen i snart 16 år og passer veldig godt sammen.

For ca. 2 år siden så fortalte hennes mann at han var utro mot henne for ca. 15 år siden og at han ikke lenger orket å gå å bære på denne hemmemligheten, det ble for tøft. Det vil si at han var utro mot henne etter ca 1.år i lag. Dette har skapt store problemer for henne i etterkant, da hun ikke klarer å glemme at han har gjort dette tiltross for at dette er mange år siden.

Saken er at etter at dette kom frem i lyste, så har hun mistet litt av respekten for ham og hun er nedlatende og pirker på ham så fort noe ikke er etter hennes mening. Hun har det helt forferdelig, for hun ser jo at dette ikke er en bra utvikling.

Han sliter og sier snart at han ikke orker å fortsette hvis hun skal fortsette å straffe ham på den måten. De er et par som har vært gjennom mange tøffe tak og de er et par som jeg anser å være veldig riktig for hverandre.

Jeg skriver til dere for å få noen råd for hvordan de bør gå frem. Jeg vet at de har vært i samtaleterapi sammen, dette har det pt avsluttet, men min venninne føler at hun burde fortsette å prate med noen, slik at hun får jobbet mer med det.

Hva tenker dere? Hva kan jeg råde henne til å gjøre? Takknemlig for svar. 

Mvh Gro

 

Leser her og er at den som har vært utro må være villig til å legge seg helt flat for å rette opp og skape tillit igjen.. men hjelp..blir det ballanse av slikt?

Husk at relasjonen er sterkt ut av balanse når en av partene har et sidesprang på samvittigheten. Dette oppleves som oftest som et grovt brudd på tillit og respekt av den andre part og da skal det ofte litt til før man er villig til å "snakke sammen" igjen.

Poenget er selvsagt ikke at du for evig og alltid skal måtte "betale" for det som har skjedd - det er ikke et balansert forhold.

kommunikasjon (57)

<p><img style="float: right; border: 1px solid black; margin-left: 5px; margin-right: 5px;" src="/filer/kommunikasjon400x200.jpg" alt="" width="400" height="200">Mange par opplever at kommunikasjonen i parforhold er vanskelig. Ofte er det problemet parene kommer inn med til terapirommet. Her er det mange likhetstrekk i hva som er vanskelig og derfor vil det være mye materiale om dette. Informasjonen vil bli presentert i form av lydfiler, blogger, kurs og vidoer. Dette kan handle om enkelte ord, hvordan de påvirker, hvordan de kan byttes ut. For eksempel vil ofte ordet <em><strong>hvorfor</strong></em> gi assosiasjoner til "nå må jeg forklare meg" eller "nå har jeg gjort noe galt". Ofte kan det enkelt byttes ut med ting som "Kan du si noe om hvordan du tenkte når du gjorde det?" Eller "jeg vil gjerne forstå mer om hvorfor du gjorde det på den måten, si litt om hvordan det ble sånn".</p><p>Vi kommer til å ta opp generelle ting som sier noe om hva som egentlig sker under overflaten. Det vil bli presentert vanlige eksempeler, slik at du kan gjenkjenne elementer i ditt eget parforhold, samtidig vil det komme kurs og konkrete tips for hvordan si det samme, på en bedre måte.</p>

Jeg har de siste tre årene vært sammen med en mann jeg har blitt veldig glad i. Problemet er at han sliter med en del demoner og har en tendens med å gå fra meg når vi møter motgang. Vi er veldig forskjellig. men samtidig veldig like på personlige interesser som hva vi liker å gjøre når vi skal slappe av sammen. Jeg har den siste tiden opplevd enorm mistillit fra han og han er veldig opptatt av at jeg har andre menn når han bryter forholdet med meg. Uansett hva jeg gjør klarer jeg ikke få han til å stole på meg og vi ender opp i en stor krangel. Han sliter en del med alkohol og jeg tror nok ikke han føler seg "egnet" i et voksent forhold. 
Nå har jeg fått tips om å ta et brudd for et brudd og komme meg videre. Problemet er bare at jeg vil ikke bort fra han fordi jeg elsker han så, og dette vet han at jeg gjør. Men likevel opplever jeg at selv om han sier at det er slutt og over så er det kort vei til kontakt og han svarer meg med en eneste gang. Jeg kunne så gjerne ønske å vite hva det er jeg skal gjøre for å få oss på rett kjøl. Om jeg skal holde meg unna han i lang tid så han kanskje innser at han må slutte å drikke og satse på forholdet i stede. Han benekter å ha møtt noen andre og sier til meg at jeg vet at det er ingen andre for han. Likevel har han gjort det slutt med meg ca 20 ganger, men han kommer alltid tilbake. Mange mener om at man ikke skal utsette seg for den slags oppførsel men han er en bra fyr, og vi har noe eget sammen. Men hvorfor blir han ikke hos meg når vi har det tøft og? Det skaper en del uttrygghet hos meg

Det du skriver om er mye usikkerthet. Å gjøre det slutt 20 ganger i løpet av 3 år handler om

Hei jeg er en jente på 17 år som snart har vært sammen med kjæresten min i ett år. Han er en herlig gutt og jeg har blitt veldig glad i. Første måneden var han sekuelt utro med en vennine av meg, jeg tilga han selvom fordi jeg hadde troa på at han hadde endret seg. etter det slo vi opp etter 6 måneder og vi begge gjorde dumme ting som vi tilga, men han hadde ett hemmelig forhold med en på skolen bak ryggen min mens vi holdt på å bli sammen, han sier at det bare var for han ville prøve å komme over meg og at han ikke hadde følelser for henne. Jeg ble jo da sammen med han igjen, så ser jeg at han legger til jenter på snapchat som han jobber med og jeg har hele tiden den tanken om at han kanskje har ett hemmelig forhold bak ryggen min igjen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for jeg stoler på han, men hvordan skal jeg få bort tanken om at han er utro hele tiden? Hvordan kan jeg vite sikkert at han ikke skjoler noe? Han tørr ikke legge ut bilder av meg eller vise på noen sosiale medja at vi er sammen? Han sier det er for familien, men alle i familien han vet at vi er sammen så ser ikke problemet? Kan noen plis hjelPR meg for jeg vil ha han men samtidig tenker jeg for mye 

Hei,

Jeg og min samboer har vært sammen i snart to år. Siste året har vi kranglet mye mest fordi vi er to ulike mennesker - jeg er kortsint og tar opp problemer med en gang mens han er langsint og liker å holde på ting i lang tid før han plutselig eksploderer. Når jeg tar opp ting som plager meg gidder han ikke å høre på. Eller hvis jeg ser at han blir sur og jeg spør han hvorfor - nekter han å svare "tenkt litt selv, hvis ikke du forstår det selv så har vi ett stort problem". Jeg fortsetter å spørre og da klikker han enda mer og stormer ut av huset uten å fortelle hva problemet er.

Jeg må sitte og gruble over det uten å bli noe særlig klokere. Det eneste jeg har fått tilbakemelding på er at jeg bruker feil stemmeleie og er frekk i måten jeg snakker på - alt annet er ok. Jeg er veldig direkte og jeg liker ikke å pakke ting inn samt at jeg kan ha en autoritær stemme av og til. Jeg har prøvd å snakke med han på en mer "pusete" måte når jeg er sint, men det hjelper heller ikke da han klarer å vrenge alt over på meg uansett. EKS. Når han kommer hjem fra byen kl 8 på morran og jeg sier fra at slik oppførsel er uakseptabel, klikker han fordi jeg bruker feil stemmeleie og at jeg er en "dritfrekk kjerrig".

Når alt roer seg ned så innrømmer han at det er dårlig gjort å komme hjem fra byen på det tidspunktet og at han skal prøve å komme hjem i anstendig tid neste gang. Når det samme skjer igjen er jeg påpasselig til å bruke mer ydmyk stemme i min misnøye - men så svarer han at jeg må slutte å være beskymret for han og at han allerede har en mor og trenger ikke en til. (selv om vi ble enig om at slik oppførsel hører ikke hjemme hos oss). Annet eksempel er når jeg var syk og skulle hjelpe han med å bære en tung pakke av treverk på over 50kg ned i kjelleren. Når jeg da flere ganger ba han om å stoppe litt opp siden jeg måtte ta en liten pause og siden jeg fikk flis i fingeren ga han meg flere stygge blikk. Da sa jeg i fra med en gang at jeg setter ikke pris på slike blikk. Svaret jeg fikk var "Slutt å sutre da og bare bær, la oss gjøre oss ferdig nå". Det virker som han setter null pris på min hjelp og har null medfølelse eller forståelse for at jeg er syk og ikke i like god fysisk form som han.

Spørsmålet mitt er da om vi er såpass forskjellig personer at vi bør bare skille lag? Eller finnes det noen teknikker på hvordan man kan få en inneslutta mann til å åpne seg mer opp og begynne å diskturere om ting som plager han? Det blir for vanskelig å måtte "tenke seg frem til" hvorfor er han sint? hva har han reagert på nå? hva har jeg sagt feil nå da? var det feil stemmeleie? var det noe frekt? var jeg for direkte? Jeg føler at jeg går på nåler hele tiden.

Bortsett fra det har vi det veldig godt sammen, det er kun småting som ender opp i store krangler. Utroskap er også utelukket da jeg stoler 100% på han. Det at han er ute på byen så sent plager meg kun fordi jeg blir lett beskymret og jeg vet at han han finne på å gjøre dumme ting når han er full (som f.eks bråk ute, sette seg ved rattet i full tilstand etc. ) Dette gjør at jeg våkner opp 10 ganger i løpet av natta og prøver å få tak i han på tlf - men den tar han selvfølgelig aldri da han hører ikke telefonen eller at den er på lydløs.

Det er ikke alltid lett å møte noen snakker hele tiden og da kan det være lettere å ikke forholde seg til det som blir sagt.  Om dette gjelder din samboer vet jeg ikke, og mange ganger kan det være bra å slutte å komme med argumenter når den andre har stengt av. Da er det bedre å spør NÅR det passer å ta opp ting. 

Hei! Jeg starter rett på sak.

Jeg er i et forhold med en gutt jeg har vært sammen med tidligere da jeg var en ung og dum 14 åring. Første gang vi var sammen, kysset jeg en annen gutt, og gjorde det slutt dagen derpå siden samvittigheten min var så dårlig.

To år senere, fikk vi kontakt igjen, og ble kjærester. Jeg fortalte ham aldri om utroskapen første gang vi var sammen, og fortalte heller ikke noe da vi ble sammen denne gangen. Jeg valgte å ikke si noe, fordi jeg visste selv at jeg aldri kom til å gjøre noe slikt igjen, og at jeg virkelig hadde lært av den feilen jeg gjorde.

Etter noen måneder, fikk jeg en tekstmelding av han jeg hadde kysset da jeg var 14 år, og han skrev at han er på en fest og har fortalt alle sammen om hva som skjedde den gangen. Han hadde gitt dem fullt navn og alt. Etter å ha lest denne tekstmeldingen, valgte jeg å fortelle kjæresten min det med en gang. Han ble kjempeskuffet og sint, og var veldig nær å gjøre det slutt med meg. Hans tidligere eks, hadde hatt sex med en annen, og dette såret han dypt.

Vi er i dag fortsatt sammen, og det har gått over 1 år siden jeg fortalte ham at jeg hadde kysset en annen første gang vi ble sammen. Han har sagt at han ikke har noe tillit til meg. Han sier "en gang utro, alltid utro". Grunnen til at han fortsatt er sammen med meg, er fordi han elsker meg så høyt, sier han.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre for at han skal forstå at jeg har lært av feilen jeg gjorde. Jeg har fortalt ham så uendelig mange ganger at jeg angrer og at det som skjedde, det var et engangstilfelle. Jeg forteller ham alltid hvor glad jeg er i han, slik at han skal føle seg trygg. Jeg viser han kjempemasse kjærlighet hele tiden. Vi har det bra sammen generelt, men han sier han ikke stoler på meg og ikke klarer å åpne seg for meg pga. jeg fortalte om utroskapen så sent i forholdet og fordi utroskapen skjedde i det hele tatt.

Jeg trenger virkelig råd og tips til hva jeg kan gjøre. Dette er en person jeg virkelig er glad i, og som jeg absolutt ikke har lyst til å miste. Jeg kan nevne at vi har avstandsforhold, det hadde vi forrige gang også, men da var det en slags "tenårings forelskelse", så det forholdet føltes ikke ut som et ekte forhold. Planen vår er å flytte sammen i mai/juni, om ting bedrer seg i forholdet.

Takk på forhånd, og beklager for en lang tekst!

Hilsen en fortvilet 18åring

Kjære fortvilet 18-åring, Jeg skjønner at du er fortvilet.

Du sier i ditt spørsmål at ”Jeg forteller ham alltid hvor glad jeg er i han, slik at han skal føle seg trygg.” Det kan virke som om han er mer utrygg på deg enn hva situasjonen skulle tilsi. Jeg vet ikke nok om ham til å uttale meg med sikkerhet, derfor må jeg nøye meg med å skissere noen mulige årsaker.

Jeg og min kone har vært gift i 4 år, kjærester tilsammen i 9 år. Hun fridde til meg på skuddårsdagen. Jeg var svært heldig og vi var svært lykkelige! Vi har en datter på to år.

De siste årene har imidlertid vært svært hektiske, jeg med en krevende jobb og krevende arbeidsgiver-samt at jeg er ambisiøs. Vi har samtidig hatt ulike prosjekter hjemme for å skaffe oss hjem/fritidsbolig som vi sammen ønsket oss.

Alt i alt synes min kone at vi har hatt for lite tid isammen, jeg på min side har ikke vært god nok til å lytte til dette, men har "jobbet i vei" og strekt meg laangt for at våre praktiske prosjekter skulle fullføres. Jeg har også forsøkt å tilfredstille arbeidsgiver og høye krav derifra.

Jeg har imidlertid trodd vi har hatt god dialog på disse områdene, men som vi tydeligvis ikke har hatt. Hun opplever jeg ikke har lyttet til henne og respektert henne. Jeg er praktisk flink, i huset og utedørs med våre prosjekter, men har således følt hun ikke har gjort nok. Dette har fra min side igjen ført til negativ kritikk, desverre.

Det hele toppet seg for noen måneder siden, jeg forsto det først etterpå, beklaget meg og har forsøkt å vise henne at jeg ønsker alt skal bli annerledes. Hun hadde da imidlertid bestemt seg for at vi skulle flytte fra hverandre. Vi bor nå hver for oss, og samarbeider forsåvidt godt om vår strålende datter som bor halvparten hos hver.

Jeg ser nå at jeg har gjort mange "feil" i vårt samliv. Jeg vet det har vært travelt, men det er sikkert riktig at jeg ikke er har vært lydhør nok og heller ikke handlet ut fra samtalene vi har hatt hvor vi har følt vi har snakket godt sammen, om for lite tid sammen i perioder de siste årene. På min side har jeg jobbet mye praktisk for "oss" for at vi skal få det bra imorgen, samtidig som jeg får tilbakemelding på at jeg er flink med rosende ord. Hun derimot har savnet tid sammen... Jeg ønsker at vi skal kunne finne tilbake til hverandre, men hun er ikke der nå, iallefall.

Hun tror ikke på at vi kan få til endringene som hun ønsker i vårt parforhold, da hun mener vi har snakket om dette mange ganger og at alt faller tilbake til det samme mønsteret etter noe tid. Vi har imidlertid ikke forsøkt parterapi, da jeg ikke mente vi trengte det tidligere og hun mener det nå er for seint...

Hun er en strålende kvinne, men vi er nå separert. Hvordan kan vi finne sammen igjen?

Hva med en date? Be partneren ut på date som om du ikke kjenner henne men er litt fascinert. Bruk daten til å utforske sider av partneren du ikke kjenner så godt. Lytt til håp, drømmer, smerte og tanker den andre måtte bære på. Bruk anledningen til å holde de andre daglige tingene unna et par timer. Kjenn etter hva som skjer med deg når du føler deg provosert for noe, legg merke til det og sett ord på det som om det er en nøytral person som observerer dine følelser. Det er veldig fort gjort å fokusere på alt som gikk galt.

Jeg og min mann har hvert gift i 8 år og sammen i 12 år,har to jenter sammen på 9 og 6 år. Han buste plutselig ut i fullt sinne en mandag at han ikke ville mere pga at han ikke fikk sex på lørdagen når han kom hjem etter firmatur, skal sies at sexlivet ikke har hvert det beste men ikke helt håpløst heller. Dagene gikk og han kom med mere negative ting om vårt forhold som kjefting, klaging osv.

En dag sa han at følelsene var borte og at de har hvert borte i 2mnd, uten at noe er blitt sagt til meg til tross for at jeg flere ganger har spurt om noe er galt. Vi har valgt og bo annen hver uke hjemme inntil jeg finner en leilighet, de ukene jeg har hvert borte har jeg holdt meg borte siden han trenger tid til å kjenne på om det er no savn der.

Når jeg har hvert hjemme er han innom og skal ordne ting og drive med feks ved eller hente noe. Jeg synes jo ikke han får kjent på savnet da. Har hvert noen tøffe uker og han sier at det er slik han pr dags dato vil ha det. Han har også sagt at om han hadde fått sex den lørdagen han kom hjem hadde vi ikke hvert i denne situasjonen nå, hva med følelsene da?

Jeg har fortalt at jeg er villig til å gjøre mye for at vi kan finne ut av dette på en annen måte enn å måtte flytte fra hverandre. Vi har også hatt sex etter at han sa han hadde mistet følelsene sine,og han er ofte bort på og tar på meg når han kan. Samtidig har jeg spurt om han har følelser for en annen og da tenker jeg spesielt på en kollega av han som er i samme situasjon og de prater mye sammen, han sier det ikke er det, og det samme sier hun.

Jeg blir usikker på hvor jeg har han.

Spørsmålene blir mange, men er det mulig å finne tilbake til hverandre ved å bo litt fra hverandre?

Vi har lite eller ingen tro på at det å flytte fra hverandre i seg selv vil rette eller forbedre parforholdet som sådan. Snarere er det starten på slutten enn omvendt, selv om historien også kan vise til eksempler på at en "pause" i parforholdet har gitt partene avstand og fred nok til å komme tilbake til parforholdet på en annen og kanskje bedre måte. En pause gir deg dessverre ikke noen verktøy for å ta tak i de problemene som i utgangspunktet skapte avstanden.

Min mann sier han ikke har hatt det bra de siste 6 årene grunnet lite sex, kjefting og andre små irritasjoner som har bygget seg opp over tid og sier at følelsene har blitt svekket av den grunn. Jeg har sterke følelser for min mann men innrømmer at det har hvert mye problemer,har foreslått parterapi men det har han ikke tro på. Vi har hvert sammen i 12 år og gift i 8 og har to jenter sammen på 6 og 9 år.Har spurt om det er en annen men noe han sier det ikke er? Jeg har innsett at jeg må og vil gjøre mange endringer med meg selv for å få det til å fungere men han er redd det glir tilbake til det gamle. Han ønsker at vi skal flytte fra hverandre for å få tid til å tenke, jeg mener vi ikke kan finne ut av ting i hvert vårt hjem. Barna reagerer sterkt på at far ikke vil være en familie lenger. Ønsker hjelp til å finne ut hvordan vi kan løse dette på en fornuftig måte? Vi bor nå annenhver uke i hjemmet med barna for å prøve litt tid fra hverandre, har ikke levert separasjonspapirer enda da han synes det er å forhaste seg, jeg blir forvirret og vet ikke hvor jeg har han.

Det er vår erfaring at det å flytte fra hverandre som oftest er starten på slutten. Vi opplever at de parene som greier å finne fram til hverandre igjen, gjør det mens de stadig står i det vanskelige og gjerne søker hjelp til å få "løst flokene". Å flytte fra hverandre virker fristende fordi smerten av de relasjonelle problemene vi står i ikke blir så vonde lenger - vi slipper ganske enkelt å kjenne på dem.

Hei! Kjæresten min er fra et annet land. Jeg møtte han på ferie i sommer så det er forholdsvis ganske nytt, men vi har besøkt hverandre jevnlig. Han kommer på besøk til meg nå og skal være over en uke, og to av hans kompiser (som jeg kjenner fra ferien) kommer siste helgen han er her. Meningen var at vi skulle på tur med ei venninne av meg. Bestekompisen hans var interessert i å møte henne etter at de hadde chattet litt, og hun i han. Men nå etter de har bestilt virker hun ikke interessert lenger og lar være å svare han på meldinger. Det vil si at jeg nå sitter igjen med hele ansvaret alene. Jeg synes dette er dårlig gjort av henne da det faktisk var hun som kom opp med alt vi kunne finne på sammen. Vil ikke at det skal bli noen klein stemning, så tenker jeg bare må ta dem med på noe helt annet enn planlagt. Mange av vennene mine er opptatt den helgen, men har noen som er ledige. Burde jeg se vekk ifra denne planlagte turen? Hva kan jeg gjøre for at de skal få det kjekt?

Ut fra det du skriver virker det ikke som om koblingen mellom din venninne og din kjærestes bestekamerat egentlig er ditt ansvar. Din venninne må ta ansvar for hva hun gjør og det må kompisen til kjæreste din også. Alt du og din kjære kan gjøre er invitere venner med på det dere har lyst til å ha dem med på. Noe annet er vel ikke ditt ansvar?

La venninna di ta ansvar for seg selv, og gjør det som er planlagt om det er det du og kjæresten kan tenke dere å gjøre sammen med hans kamerat om han fremdeles har lyst til å komme på besøk.

Hei! Jeg er en mann på 28 år og er gift. Vi har vært gift i litt over 3 år og er fortiden i en stor krise.

Litt bakgrunn: For noen år siden(før vi ble sammen) var min kone misjonær i Colombia. Da hun var der nede fikk hun seg en kjæreste som var derifra. Da hun jobbet som misjonær bodde hun sammen med ei annen jente fra Norge. Hun fikk også kjæreste der nede. De begge hadde kjærestene på overnatting, noe som var i stid med reglene for misjonærene. Jenta som min kone bodde sammen med brøt forholdet med kjæresten og i den tiden gikk hun til ledelsen og sa at min kone hadde hatt hennes kjæreste på overnatting. Min kone ble taus og sa ikke at hun hadde gjort det samme.

Resultatet av dette var at min kone ble totalt overkjørt fra ledelsen og ble satt på første fly hjem uten å si hadet til de prosjektene som hun jobbet med. (Hun var der nede totalt i 1.5 år) Dette har i ettertid skapt et STORT sår i hennes hjerte.

Nå i dag er min kone tilbake i Colombia. Hun dro for 3 uker tilbake for å jobbe med de sårene hun fikk etter det hun opplevde.

Men så begynner det. Når hun er der nede finner jeg ut at hun fortsatt har følelser for hennes tidligere kjæreste og at hun har gitt dette næring i den tiden vi har vært gift, og spesielt de de tidene forholdene vårt har vært vanskelig. De har hatt kontakt via mail, telefon og facebook. Dette har skjedd bak min rygg. Jeg har snakket med min kone over telefon hva dette er og hva hun legger i det. Det hun sier er at hun vil ha meg, og hun vil kjempe for vårt ekteskap. Hun er veldig lei seg og fortvilet over hvorfor hun er den hun er og over hva hun har gjort. Hun sier hun er ei jente som lett kan bli betatt av andre gutter og desverre få følelser. Hun har sagt at det er andre gutter også som hun har vært "betatt" av i tiden vi har vært gift.

Jeg ser på ekteskapt som noe "hellig". Jeg lovet min kone at jeg skulle holde ut i gode men også i de onde dagene. Nå har jeg ikke noe tilitt til min kone lingre, men jeg har bestemt meg for å kjempe med nebb og klør for at dette ekteskapt skal vare. Den samme innstilling har hun. Hun sier hun har kuttet all kontakt med hennes tidligere kjærete. (Han bor nå i Kristiansand, så han er ikke i Colombia nå sammen med henne). Jeg har valgt (ettersom at vi er lagt borte fra hverandre nå) at jeg ikke vil vite i detalje hva og hvem dette er. Men jeg har sagt at når hun kommer hjem må hun si alt slik at jeg kan begynne en prosess med å tilgi og få tilitt til min kone igjen.

Jeg mener det er viktig å ha noen som er profesjonelle på dette å være tilstede under denne/disse samtalene. Da jeg fikk vite om det hun hadde gjort ba jeg henne om å komme hjem med en gang, slik at vi kunne begynne å jobbe med forholdet med en gang. Hun sa med en gang at hun ville ikke komme hjem før, fordi det var så viktig for henne å være der nede for å bearbeide de sårene fra tidligere. Hun ville først bli ferdig med dette, for så å jobbe med ekteskapet når hun kommer hjem.

Jeg har nå ventet i 2 uker på at hun skal komme hjem, men jeg er så redd for at hun ikke skjønner hvor sårt dette er for meg. Jeg er til vanlig ingen sjalu mann, men nå kjenner jeg at sjalusien brer seg i hele kroppen og har nesten et behov for å overvåke henne.

Altså; Jeg har et problem! Er det vanlig å bli sjalu og kan den sjalusien gi seg med tiden??

Jeg har tatt kontakt med fam.vernkontoret og vi har fått time der om 3 dager. Kan de hjelpe oss? Hvor skal vi starte? Er det håp for vårt ekteskap?? Kan hun faktisk endre seg til å ikke få følelser for andre gutter når vi har de tunge tidene i fremtiden??

Det er en vond historie du forteller. Det gjør det heller ikke lettere at din kone er så langt unna og så lite tilgjengelig i en tid hvor nærhet er av stor betydning.

Oppdaget for et halvt år siden at min mann var utro. Vi har vært sammen i 20 år og gift i 10, vi har også to skjønne barn på 11 og 14 år.

Årsaken til hans utroskap er vårt sexliv som har vært labert over lengre tid. Jeg er delaktig i at det ikke har fungert. Jeg har gradvis trekt meg unna min mann, og hverken jeg eller han har klart å kommunisere til hverandre vår misnøye. Jeg trenger omsorg, nærhet og oppmerksomhet for å vekke lystsenteret, mens han er fornøyd med å ha sex.

Hans utroskap er derfor ikke knyttet til en bestemt kvinne. Han har funnet jenter på datingsider og truffet disse. Ettersom han jobber mye i utlandet er det jenter han har datet når han har vært på jobb. Etter en selvransaking av vårt forhold gjennom mange år ser jeg at vi har hatt fokus på familielivet og ikke parforholdet. Jeg kan ikke huske sist vi gjorde noe sammen som par. Vi har alltid hatt et godt familieliv men det har gått på bekostning av oss som par. Min mann er enig i dette.

Vi har hatt en oppvekst og barndom som er veldig forskjellig. Jeg fikk mye oppmerskomhet og kjærlighet fra mine foreldre og det var mye klemming og fysisk kontakt. Min mann har en helt annen opplevelse hvor nærhet og en klem var fraværende. Han bragte dette selv på banen nå som en refleksjon av hvorfor han er blitt den han er. For som han sier hvis han hadde vært like god på nærhet som meg hadde vi aldri kommet i den situasjonen vi er i nå. I forhold til sine barn har han også vanskelig for å være en kjærlig far, han gjør det ut fra forventning og rituale og at jeg (og vår datter) påpeker at han må bli flinkere til å kose. Som for han ikke er noe behov men mer en "plikt! Til tross for dette har han et godt forhold til sine barn og han koser med dem.

Når en blir utsatt for utroskap er det et stort tillitsbrudd, og ettersom han fortsatte etter at jeg oppdaget det innså jeg mer og mer at han ikke hadde vilje og interesse for å reparere vårt forhold. For selv og overleve oppi dette ga jeg han klar beskjed om hvis utroskapen fortsatte var det over og ut. Jeg fikk da en umiddelbar reaksjon hvor han sa at han hadde avbrutt all kontakt med de andre jentene. Jeg ga også klar beskjed om at han aldri kunne gjøre dette mot meg igjen. Får han "lyst" på andre jenter skal vår historie være avsluttet først. Han har bragt mye utrygghet inn i vårt forhold og for meg er dette en forutsetning for at jeg skal få tilliten og tryggheten tilbake.

Jeg om min mann har en lang historie sammen og jeg er fortsatt glad i han selv om følelsene er satt på prøve, han sier han også er glad i meg. Men han sier også at han ikke lenger har behov for seksuell kontakt med meg etter at han gav meg opp for snart et år siden. Pr. idag er det for han mer forbundet med ulyst enn lyst som han sier, og han er usikker på om det lar seg reparere. Videre sier han at jeg og ungene er de eneste som holder han fra å drive helt løs som en satelitt som har kommet ut av bane og driver helt tilfeldig rundt uten betyning for noe eller noen, og som tilslutt kræsjer ett eller annet bortgjemt sted ingen andre vet om. Han sier også at de andre jentene ikke er interessante for han lenger. Han har gitt tydelige tilbakemeldinger på sitt ståsted pr. i dag, så spørsmålet mitt er hvordan skal vi få til en fortsettelse?

Jeg ser foreløpig ingen umiddelbar løsning og tips mottas med takk!

Det du beskriver er fryktelig vanskelig å stå i - og det skjer dessverre oftere enn vi liker å tro.

Når parforholdet ikke lenger er et sted hvor vi kan være åpne, ærlige og bli møtt med hjertet, har mange av oss en tendens til å lete andre steder for å få våre behov møtt. Det er ofte lettere å forholde seg til andre enn partneren når det gjelder våre innerste behov, ønsker og håp siden en avvisning ikke er så smertefull der sammenlignet med en avvisning fra partneren vår.

Hvorfor vil ikke min samboer dele seng eller økonomi med meg? Når han drar på besøk, så drar han alltid alene og inviterer ikke meg med. Det føles som at han forsøker å stenge meg ute. Har forsøkt å snakke med ham, men han sier at han er glad i meg og 'det er ikke nokka'. Jeg tviler, men hvordan går jeg frem for å få ham til å snakke åpent om disse tingene. Han bagatelliserer mine følelser og jeg har forstått at det er nytteløst å ta opp temaer med ham. Det er tydelig ingen problem..

Det er selvsagt veldig vanskelig å svare på spørsmålet ditt på bakgrunn av noen linjer beskrivelse av situasjonen, men det kan jo hende det er vanskelig for ham å bli for intim. I parterapien snakker vi om en "safe distance of intimacy" som sier noe om hvor nært tør du være partneren din og hvor sårbar kan du være?

Vi har vært samboer i snart 1 år jeg flyttet inn til han ganske tidlig i forholdet, sammen med min 7 år gamle datter. Etter 5 mnd ble jeg gravid med tvillinger og vi var begge enig om at dette var noe vi ville sammen. Jeg hadde noen tøffe startmåneder av svangerskapet hvor jeg var ekstremt dårlig, og han klarte eller ville ikke akseptere dette. Sa jeg måtte bare ta meg sammen og komme meg opp av sofaen og gjøre noe.

Det var tøft da jeg måtte samle energi for min 7 åring også. Og jeg var sårbar og ble fort sint. Det var nok starten på nedoverveien i forholdet. Han har en fortid på kostskole i England og ble mobbet i flere år. Har ikke fått hjelp med dette i ettertid, noe jeg tror han hadde behøvd. For han er en svak mann som ikke klarer komplikasjoner og rømmer hver gang jeg vil kommunisere.

Det har vært noen slitsomme mnd med krangel, uvisshet og nærmest ingen samtaler for å få orden på problemene våre. Han klarer som sagt ikke snakke sammen. Jeg er en jente som har bein i nesa og klarer å snakke for meg, og hater konflikter og vil helst rydde opp med en gang. Oppe i alt dette har det vært gode perioder, hvor han bla kjøper større bolig for oss som venter 2 babyer og vi da blir fem. Har ikke overtatt der ennå, men er bare 4 uker unna.

Han har også pakket saker uten at jeg visste om dette, og flyttet hjem til sin mor. Han tok ikke tlf og ikke svarte på sms. Men kom med et brev om at forholdet var over og at jeg hadde en mnd på meg til å flytte ut av hans leil. Jeg har ikke jobb og har litt økonomiske problemer, så har vanskeligheter med å skaffe bosted. Men jeg følte verden raste sammen, da han kunne være så onskapsfull å kaste meg på gaten som tvilling gravid med hans barn og en datter på 7. Men etter en uke kom han tilbake og han sa han skulle bli flinkere til å snakke med meg og vi skulle ha samtaler oftere så problemene ikke ble til store saker.

Jeg har også ting jeg måtte bli flinkere på, og jeg skulle ikke være den som ikke gav alt for oss og barna våre. Så vet jeg ikke hva som skjedde og hvordan, men han har snudd om igjen og nå elsker han meg ikke lenger og mener vi har forskjellige mål i livet og verdier. Hva hans er vet jeg ikke, for han orker ikke å fortelle meg alt. Han har rett og slett gitt opp og mener vi ikke kan bo sammen og ikke passer sammen. Han snakker ikke med meg og når jeg forsøker å finne ut av dette, setter han seg i angrepspossisjon og vil ikke snakke.

Så her står jeg da, 6 mnd gravid, 4 uker til vi evt skal flytte og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Det er ingen tvil om at situasjonen du beskriver er svært vanskelig. At han ikke vil snakke om det gjør det selvfølgelig ikke bedre. Det er vanskelig å utforske noe som helst så lenge dialogen uteblir.

Det er også vanskelig å gi noen gode råd til deg, uten at vi kjenner mer til dynamikken mellom dere. Det kan virke som om det har vært bevegelse og dialog tidligere ut fra det du skriver, og jeg får en følelse av at det har blitt for mye for ham. 

Hei, Kjæresten min gjorde det slutt med meg etter vi hadde vært på vår første ferie sammen. Vi har vært kjærester et år. I løpet av ferien hadde vi en samtale som dreide seg om åpenhet og trygghet i forholdet. Han er ikke interessert i å snakke om følelser etc fordi det ødlegger spenningen i forholdet. Jeg mener jo at trygghet er det viktigste. Jeg skal møte han på café til helgen og har jo selvsagt lyst å bli sammen igjen med han. Hvordan kan jeg stille han gode spørsmål uten at han føler seg presset og trekker seg unna? Bør jeg bare snakke om dagligdagse ting, eller ta opp ting som har vært problematiske?

Det er tydeligvis noe i han som reagerer og trekker seg unna hvis du blir for "nærgående". Jeg vet ikke om det er slik men det kan være en mulighet for at du indirekte gir han ansvaret for følelsene dine ved å "stille spørsmål" til han om problematiske ting. Prøv om du i samtale med han kan gi uttrykk for hvordan du har det, og prøv samtidig å bli bevisst om det er noe i deg som forsøker å legge ansvaret over på han. Hvis du stiller han spørsmål som for han høres ut som "hvorfor gjør du ting problematisk for meg", så blir det umulig for han å svare på det.

Samboeren min kaller de for venniner, drar på grill/fisketur med dem og prøver å skjule det. Hva gjør jeg?

Sjansen er stor for at han skjuler det for å unngå å såre deg. Det kan selvsagt være at han er på jakt etter noe annet, men det finner du ikke ut uten at du tar kontakt og sier noe om hvordan det er for deg at han gjør dette. Vær ærlig og forsøk så godt du kan å si noe om hva det gjør med deg uten å være anklagende.

Kanskje kan du også etter hvert finne ut hva det er som gjør at han til tider heller vil være sammen med dem enn deg?

Hei! Jeg er 23 år og har vært sammen med min samboer i to år. Da vi møttes var både jeg og han i en sårbar situasjon som førte til at ting gikk fortere enn planlagt. Det endte med at vi ble sammen og nå er vi her vi er idag -- Han er kjempe forelsket og gjør alt han kan for å ivareta forholdet og jeg kjenner på mine følelser, da har jeg ikke like mye å gi. Jeg kjenner at jeg har blitt sliten av å ha det sånn. Jeg orker ikke lenger å være med venner og jeg har fått et dårligere forhold til de rundt meg med tanke på humør og tålmodighet. Jeg er blitt tregere i alt jeg skal gjøre og jeg orker ikke ta initiativ lenger. Jeg klarer likevel ikke gå fra han, med tanke på at han kommer til å bli knust. Jeg forstår hva jeg bør gjøre. Men hvordan kan jeg endre tankegang på dette stedet? Jeg er så redd for hvordan han skal ta det.. Han tenker på barn og fremtid. Er så glad hver dag og det gjør VONDT å se han slik når jeg vet hva jeg tenker.. Takk for svar...

Det vi opplever og erfarer selv er at det nesten alltid er det beste å tørre å snakke om hva som skjer. Alt for ofte sitter vi alene og konkluderer med det ene og det andre uten at partneren er involvert i det. Du kan være sikker på at når du på ett eller annet tidspunkt ikke klarer det lenger og bryter av, er det en enda større skuffelse og sjokk enn det er nå - spesielt fordi du holdt dine tanker for deg selv.

Vi har vært sammen i over 20år, og nå føler jeg at vi har nådd bunnen av forholdet vårt for å si det slik. Jeg klarer ikke å få til en samtale med han om ting som ikke gjelder" Oppusing, hus og hjem" eller hans jobb... Forholdet vårt for tiden er kjempevanskelig, ingen kommunikasjon, ingen sex, korte avvisende svar (dette gjelder oss begge) Jeg prøver å forstå, men klarer ikke å skjønne hvorfor han ikke kan snakke om ting osm er vanskelige! Eks. Vi skulle i et møte på skolen ang. vår datter, og han sa kvelden i forveien at han skulle komme, men 10 min. før ringer jeg for å høre hvor han er, og da sier han at han ikke kommer allikevel. Et annet eksempel var da vi skulle i konfirmasjon. Alt virket normalt både kvelden før og på morgenen, men en halv time før vi måtte dra og jeg spurte om han ikke skulle gå i dusjen, så sa han: Må jeg være med? Han hadde sagt til de som stod for konfirmasjonen at han gjerne ville komme og takket for invitasjonen... Jeg ble kjempesint, lei meg og frustrert, og det endte med at han i drittsinne ble med. Det jeg mener er at jeg ikke føler at han stiller opp for meg når det er noe som er viktig for meg... ikke vil han snakke om det heller: " Gidder ikke krangle om dette nå!" Vel, det har ikke jeg kjempelyst til heller for å si det sånn, men det må jo kunne gå an å snakkke om problemer uten at det er krangling? Hans definisjon på krangel er (føler jeg da)at dersom vi ikke er enige og jeg spør hvorfor er det krangling, og meg osm lager helvete... Hjelp! Er virkelig glad i mannen min, men orker ikke stort mer, føler at jeg er "alene sammen"

De fleste som har vært i et lengre parforhold vet at det å sette ord på hva en føler og være sårbar, ikke er enkelt. Det å ikke sette ord på tanker, refelksjoner, følelser - kort sagt noe av det som er inni oss og ikke bare praktiske ting, samtidig med at en tror at en kjenner sin partner gjør ofte at vi det ikke lenger er en relasjon, men beholder dialog i hode uten å bli testet ut. Vi reagerer da, på det scenariet som utspilte seg i hode, og stenger sin partner ute. Dette kan best sammenlignes med brakkvann som ikke får frisk tilførsel av vann.

Jeg og min mann har vært sammen i nærmere 7 år (gift 3 år) og har tre barn. Vi er veldig glad i hverandre og trivs godt i selkap med hverandre.

Min mening om ekteskap er at det ikke skal være et fengsel. Det er viktig å gjør ting vi har lyst til og kose oss mens vi lever. Derfor har min mann ''lov'' til å dra på gutteturer når det dukker opp noe som frister. Jeg ønsker han god tur. Min mann kan dra ut på fest ofte fordi jeg vil han skal kose seg. Det verste jeg ser er kvinnfolk som bestemmer over hva mannen skal gjøre. Jeg vil at min mann skal ha det gøy.

Grunnen til at jeg er lite ute på fest og turer er pga små barn. Jeg har mye hobby jeg kan kose meg med og liker å vær litt alene. Så det er ingen problem at han tar seg en tur ut. Min manns kompisser sier at han har verdens snilleste kone, de skulle ønske de var i hans sko. Men vi er også flinke til å kose oss sammen. Jeg liker å legge alt til rette for at min mann skal ha det godt. Jeg liker mannen min. Han er en fin type. Han er godt likt av andre folk.

Men... Han er ikke like gavmild tilbake. Kan vær veldig egoist. Han bryr seg lite om mine ønsker at han skal bli med på familie aktiviteter. Han blir bare sur og sier han ikke er intrisert. Han velger ofte fotball og kompisser fremfor mine behov. Det sårer meg. Jeg er veldig opptatt av familie. Han blir plutselig dritt sur eller forbanna sint av ingenting. Han kan også svare meg veldig frekt. Jeg kan få kjeft pga de minste småting.

I begynnelsen lukket jeg ørene. Jeg vet det ikke er meg han er sint på. Det er stress eller en sår knute inni han fra gammalt av. Men i lengda klarer jeg ikke å høre på det. Jeg går hele dagene med en vond klump i magen fordi jeg gruer meg til neste utbrydd. Jeg går lett på tå og tenker meg nøye om før jeg snakker ford jeg er redd han plutselig skal bli sur. Og når han blir sint og sur og kjefter på meg. Så får jeg kjempe vondt i brystet og blir lei meg. Tenk at han skal kjefte på meg fordi pomesfriten hans ikke låg helt fint oppi takeaway - boksen...!

Jeg har tatt det opp med han flere ganger. Han har forsikret meg om at jeg gjør ingenting galt. Han har ingen grunn til å ære sint på meg. Av og til nekter han for at han har vært sint en dag. Han ser det ikke selv. Når han innrømmer at han har vært sint så sier han at han ikke vet hvorfor han ble sint. Og så sier han at jeg må tåle å få kjeft av og til. NEI, det skal ikke være nødvendig med kjeft i et parforhold!! Jeg selv tror at han har en knute inni seg som trenger å bli løst opp.

Jeg tror det er noe som stammer fra foreldrene, eller bare moren hans. Etter som jeg har forstått så har ikke hun vært en super mor. Og jeg hører likhets trekk fra min mann og min svigermor angående sinne og lett irritasjon. Han liker ikke å snakke om henne og barndommen. Jeg elsker min mann. Jeg vet han elsker meg. Vi har det fint sammen. Men jeg klarer ikke mer av de unødvendige utbrydda hans. Jeg blir helt ødelagt inni meg. Av og til skulle jeg ønske at det var lettere å bare dra fra han. Men det er ikke det jeg vil. Vi er et bra team. Han trenger en psykolog mener jeg.

Er jeg helt på bærtur? Har jeg noe i dette forholdet å gjøre? Dette går også utover barna.

Jeg håper og tror at en psykolog kan hjelpe han. Vi har det jo ellers så veldig fint. Og jeg vil ikke miste han.

Dette er et spennende tema og Monica og Sten har tatt en diskusjon på dette på video.

Vi er et ektepar som sliter for tiden. Vi har vært gift i over 8 år. Giftet oss etter et par måneder, jeg er utenlandsk. Vi har ei datter sammen. Jeg har hatt flere forhold bak meg, han hadde ett. Vi flyttet sammen veldig kjapt, og vi har hatt masse bra sammen, og samtidig noen mørke stunder også. Ting gikk opp og ned, og vi holdte ut tross alt, vi var glad i hverandre, elsket hverandre. Han jobbet, jeg studerte. Han var stille, innestengt, mens jeg er den som prater og prater. Ting tobbet seg i fjor når jeg ble kjent med en gift mann på et utested, og han har gitt meg masse oppmerksomhet. I fjor sommeren jeg og mannen følte vi holder ikke ute lenger sammen, så bestemte vi oss å skilles. Par dager senere fikk vi tonen igjen ved å snakke sammen. Kun ved å snakke. Og fortelle hverandre at vi var begge såret. Han ville så gjerne ta meg på telttur, 2 uker, i Sverige, men jeg ville ikke. Men dro til Oslo sammen, men barn. Tok ikke lang tid før vi gjorde samme feil igjen. Nå står vi her, etter 4 måneder, og han sier han vil skilles. Han vil ikke prøve noe nå lenger. Og han lurte seg når han trodde han elsket meg. Jeg er skikkelig lei meg, skjønte at det siste ett og halv året han har prøvd og prøvd og jeg ville ingenting. Vi bor sammen ennå,han vil ikke flytte ut ennå, sover i samme seng, men han er iskald mot meg. Gjør husarbeid, fantastisk pappa og omtenksom, men han er tom i blikket sitt. På tirsdagen skal vi til parterapi. På onsdagen skal han reise på jobb igjen, og er vekke 4 uker. Jeg er ikke desperat. Men skulle ønsket å få en sjanse til å rose ham, å støtte ham, å vise ham at jeg ser hvem han er, hva hans interesser er. Han sier det er kun hans skyld at han føler sånn, og at han prøvd. Men jeg innså at det var meg som ikke tok imot det han ville gi. Hverdagene er tunge. Det var en slags trøst når jeg skjønte at han elsket meg en gang, men jeg er så selvopptatt at jeg klarte ikke se hvor langt har jeg strekket grensene. Jeg orker ikke å snakke mer med han om mine følelser, føler det ikke hjelper. Tror du at parterapi kan gjøre noe med oss?

Det er ikke lett når en ikke snakker. Da bygges ting opp og våre forventninger og usagte skuffelser får dominere oss og våre tanker, uten at vår partner er involvert. Det å snakke med en tredje part kan ofte hjelpe oss å finne ut av ting. Som igjen gir et bedre grunnlag for en mer moden beslutning, uavhengig av hva den blir. Derfor kan det hjelpe. I et partnerbrudd med barn skylder vi dem å gjøre et forsøk på å finne ut av det. Den dagen de spør og trenger råd selv er det greit å ha gjort et forsøk. Ønsker dere lykke til!

For snart 2 mnd siden reiste min mann plutselig fra meg og barna ( vi har ingen felles barn men han har en sønn på 7 og minste min er ei jente på 8) uten å gi noen spesiell grunn. Han sa noen dager i forveien(etter at jeg ba om svar på om han var glad i meg) at han ikke har følelser for meg. Jeg oppdaget noen dager senere at han hadde stor gjeld som han har tatt opp bak ryggen min og at han var i en vanskelig økonomisk situasjon. Han sier de gangene vi møtes at han nå er veldig usikker på skilsmisse(vi har ikke skrevet under separasjon)men trenger å bo for seg selv. Han sier også nå at han har følelser for meg men at det overskygges av at han har så mange andre problemer. Vi har vært på familievernkontoret der jeg fikk beskjed om å la han få nyte friheten sin til å gjøre hva han ville. Han kommer fra en familie der hans mor er veldig dominerende og bestemmer mye over min mann (han blir nå 40 år) og har aldri akseptert meg og mine barn. Hun gjør stor forskjelle på hans sønn og min yngste datter. Hun har selv sagt til min mann at hun ikke liker at min datter kaller han for pappa og at det må det bli en slutt på. Han er vant til at man ikke skal snakke om følelser mens jeg er fra en familie der åpenhet har vært viktig. Han bruker å komme hit annenhver uke for å overnatte en gang den uken. Jeg føler meg utnyttet og brukt når han drar og har sagt dette til han. Jeg har direkte spurt: Hvorfor er jeg bra nok til å ha sex med men ikke å bo sammen og være gift med? Jeg får aldri svar.... Nå spurte jeg han om han er glad i meg eller ikke og da klarte han ikke å gi noe svar. Jeg føler jeg har forsøkt aly disse ukene å få han i tale og kommme hjem uten å lykkes. Jeg har spurt han om han er redd for morens skuffelse og sinne om han velger å flytte hjem og det svarer han heller ikke på. Jeg har snakket med han om økonomien hans når jeg oppdaget hvor ille det var og han synes det er lettere å snakke med meg om det nå når jeg vet. Jeg spurte hvorfor han ikke sa noe når det begynte å bære utfor og da sa han at han var flau og følte skam. Dette skjeddde også ved forrige samboreforhold før han møtte meg. Så hva gjør jeg nå????

Det er en vanskelig situasjon du beskriver. Jeg vil tro at alt du gjør for å få ham tilbake kan virke mot sin hensikt. Han sier selv at noe av dette ligger i skam han føler, og det tror jeg på. Det er vanskelig å vite noe eksakt om hva som ligger under, men det kan være skammen som gjør at han trekker seg unna. Kanskje er det også, paradoksalt nok, det som gjør at han er i ferd med å ødelegge det ekteskapet han er så redd for å ødelegge om det skamfulle blir så synlig.

Jeg(38) og min kone(26) har vært gift i 6 år nå å har 2 barn på 2 og 4 år, I den siste tiden har jeg slitt med sjalusi, jeg føler at det er noe berettiget men vet innerst inne at jeg burde stole på min kone selv om hun for 3 år siden hadde en forelskelse på si. Jeg har alltid slitt med dårlig selvbilde og gjør forsåvidt det ennå selv om jeg egentlig har klart meg ganske bra. Forholdet vårt er nå i en ganske stor krise hvor vi begge er usikre på om dette er noe og fortsette på. Men vi har begge en visjon om at barna våre har det best med begge foreldre. Min sjalusi går ut på at jeg opplever det vanskelig at min kone har oppdaget at hun ønsker å være sosial som hun kaller det, hun vil ha friheten til å møte nye mennesker og lære dem å kjenne (Dra på cafe eller hjem til de) uten at jeg skal reagere på det, noe jeg finner litt underlig og spesielt noen nye mannlige bekjennskaper hun har fått. Hun sier at det kun er vennskap noe han også bekrefter men jeg synes det er fryktelig vanskelig og godta. hva kan jeg gjøre med dette vil jo prøve alt for forholdet og barna.. Jeg sliter såpass med dette nå at jeg har problemer med å jobbe og tenker kontinuelig på dette..

Det er viktig at dere snakker åpent om dette. Det kan nok være lettere sagt enn gjort, for ingen av dere vil sannsynligvis være til belastning for den andre, og da føles det vanskelig å ta opp temaet. Tror du er inne på noe når du sier at selvbilde kan være medvirkende til dette. Ønsker du å forbedre dette kan det være en god idé å finne en samtaleterapeut eller en god coach som kan hjelpe deg.

Min manns løsning på forspill er å sette på erotisk film eller gi meg noe å lese på. Han legger seg sent og er da klar for en omgang. Oppmerksomhet og komplimanger er fraværende hvis ikke jeg gir ham hint. Han kunne med fordel tatt bedre vare på seg selv, også for min skyld. Jeg har tatt opp mine utfordringer og hvordan jeg ønsker det mange ganger og er lei av at det alltid er jeg som må være den som tar initiativ til bedre sexliv. Nå har jeg "streiket" på dette siden februar og han sier ingenting bare hinter med utstyret at han vil ha sex etter vi har lagt oss. Vi har vært gift i 20 år og jeg har vært seksuelt frustrert i alt for mange år. Har meldt oss på prep kurs og tilogmed betalt uten å ha fått han med for han har ikke noe problem. For et år siden sa han at hvis han ikke fikk seg noe hjemme måtte han finne det andre steder. Ikke akkurat "turn on" av sånt. Hva skal jeg gjøre.

Kanskje streik ikke er så dumt. Det lureste er nok allikevel å snakke om hvordan det egentlig er for deg. Ulempen med streik er at det er to tapere - og ikke nødvendigvis en vinner på en lang stund. I mellomtiden er det i alle fall to tapere. Dere begge. Vi ser ofte en stor motstand mot å søke hjelp. Dette handler kanskje om at vi da må innrømme å ha feilet på ett eller annet nivå. Vi mennesker er noen ganger skremmende gode til å ignorere problemene så lenge vi greier å unngå å kjenne på skammen over å ikke få det til. Sex er ofte en temperaturmåler på hvordan parforholdet har det.

Min samboer og jeg har vært sammen i over 5 år. Vi har hatt mange problemer. Han har hatt vanskeligheter med å kommunisere med meg. Han har vært usikker på forholdet vårt en stund. Han sa at han skulle på ferie til familien sin en tur, for så å komme tilbake og forsøke forholdet på nytt. Da han dro, kunne han plutselig ikke ha kontakt med meg mere og har skrevet e-post om at han ønsker at det er slutt og at jeg skal gi slipp på han. Han skrev at han ønsker å selge vår felles leilighet fort. Før han dro, behandlet han meg som om alt var veldig bra mellom oss. Han har også sagt at han aldri har elsket noen så høyt som han har elsket meg. Hvordan skal jeg få han til å prate med meg? Hvordan kan jeg vinne hjertet hans tilbake? Jeg vet at han fortsatt er glad i meg. Jeg elsker han og vil ikke miste han. Han har dratt en gang tidligere på samme vis, plutselig ikke ønsket noe kontakt. Men han kom tilbake og ønsket å forsøke forholdet på nytt. Jeg følte ikke da at han gjorde et godt nok forsøk.

Noe av den mulige årsaken til utfordringene dine kommer fram i selve spørsmålet "Hvordan kan jeg få samboeren til å ombestemme seg?". Det enkle svaret er at det kan du ikke. Skuffende? kanskje, men følg meg litt videre:

Hei. Jeg er veldig forelsket i en jente. Vi har hatt et forhold i ca. 1år. Hun, og jeg, har mange venner. Mine er mannevenner, mens hun i tillegg til jentevenner også har noen mannlige venner. Jeg kjenner ikke de mennene og jeg har skjønt at hun har fortrolige forhold til de aktuelle mennene. Hun svarer unnvikende når jeg spør om hva dialogen mellom dem i et møte har gått ut på. Noen møter hun ute, andre er ofte innom på besøk hos henne. Jeg har grunn til å tro at de er svært opptatt av henne, og til og med legger opp til å skape et forhold til henne. Når jeg ikke får vite om dialogen mellom dem, gjør det meg fryktelig usikker. Og jeg føler meg ikke eksklusiv for henne. Jeg mener i alle fall selv at jeg ikke er utpreget sjalu. Jeg føler at dette handler om noe annet enn det. Og det verste er at jeg føler nå at det er i ferd med å gå ut over relasjonen vår. Jeg plages så av sårhet og usikkerhet om dette at jeg har begynt å tenke negative tanker om henne som jeg elsker så høyt. Kan dere være så snill å gi meg noen råd? Er det jeg som må forandre meg eller er det rimelig f. eks. å forlange at de relasjonene vi skal ha mennesker av motsatt kjønn skal vi ha felles, for å øke tryggheten og redusere usikkerheten. Jeg har forsøkt med en av mennene å etablere en relasjon til han. Det var uten noen nytte. Han gjør ikke noe for å gjengjelde mine forsøk.Jeg ser at han bare er opptatt av henne.På forhånd takk for svar.

Utrygghet er noe man på mange måter må leve med i et parforhold. For dere som enda ikke har vært sammen så lenge vil det være naturlig å begynne å se om dette er et forhold av mer alvorlig - forpliktende karakter. Noe av prosessen er her å starte å kommunisere hva som oppleves og se om det er en måte å møte problemet på.

For din kjæreste som er unnvikende som du sier, kan dette handle om en forventning om at dette ikke er ok og derfor er hun unnvikende. Og hun er nok ikke bevisst selv at denne unnvikelsen er med på å gjøre usikkerheten større.

Hei, jeg har en samboer som jeg har bodd med i ca 6 år. Vi har et barn sammen som er under 1 år. Et problem vi har hatt en stund er at min samboer blir så sint for ingenting. Enkle spørsmål som "har du sluttet å spise brød?" kan få han til å smelle med dørene og bli kjempe sur. Jeg skjønner ikke hvor dette temperamentet kommer fra og hvorfor det kommer. Jeg har prøvd å spørre han og snakke med han, men han nekter å snakke om følelser og slikt, og blir bare ennå surere hvis man spør hvorfor han oppfører seg slikt. Jeg har aldri vært annet en god mot han, men får ikke det samme igjen. Har aldri fått det og tror aldri jeg får det. Hvordan bør jeg gå fram for å få han til å snakke? Hver gang jeg prøver å ta opp noe som kanskje er vanskelig for han, gjør han det bare slutt for å så angre og komme tilbake. Jeg er ganske lei av å leve i usikkerhet om hva som skjer hvis jeg prøver å spørre han om noe, være redd for om han klikker og begynner å smelle med ting osv. Han har aldri vært fysisk slem mot meg, men alt han gjør er vondt psykisk for meg. Jeg skjønner ikke lenger hva jeg skal gjøre for å få han til å kunne snakke med meg istedet for å bli sint og håper at dere kan komme med noen tips?

Jeg er litt usikker på hvordan hans sinnesutbrudd berører deg? Blir du redd, eller savner du nærheten og hjertekontakten? Det kan være mange årsaker til at han reagerer på den måten han gjør. Det beste du kan gjøre er å snakke om hvordan det treffer deg. Si noe om du blir redd eller om du savner den kjærlige kontakten eller om det er noe annet som er riktig for deg. Snakk fra deg selv - om deg selv og de følelsene du kjenner på.

Hei. Meg og kjæresten har vært sammen i 1 år og 9 måneder. I det siste har han vært veldig deprimert og ustabil, han har sluttet å trene noe som han gjorde hele tiden før, han holder på å pusse opp leilighet og, jeg selv har ikke noe jobb for tiden og har ringt han mye i det siste. noe jeg vet jeg har gjot, kan dette ha noe med at han har mistet følelser for meg? I tilegg så sier han at vi ikke har de samme interressene,jeg vet at han har følelser for meg, men har ikke sankket med han face to face enda, men vet ikke hva jeg skal si? Jeg elsker han så utrolig mye og vill absolutt ikke miste han :( håper på svar ;)

Det virker som om du føler du plager ham med å kontakte ham hele tiden, stemmer det? Jeg tror ikke utfordringene ligger der, med mindre du kontakter ham og han føler han må være der for deg når du ringer. 

Du sier noe om at du tror han er deprimert og ustabil. Kanskje er det noe som skjer for ham som er vanskelgi. Kanskje handler det til og med om dere to, og kanskje er det noe helt annet?

Følelser forsvinner når vi mister interessen for hverandre eller overskuddet til å beholde interessen overskygges av våre egne behov for å bli sett og hørt. 

Vi har vært sammen i 19 år, gift i 9 av dem. Vi har tre barn sammen. Vi har vel egentlig aldri vært god på de dype samtalene. Når vi har tatt opp ting, har det ofte vært av bebreidende karakter. Jeg er ikke flink til å takle negativ kritikk, og har ofte reagert med å komme i forsvar og bli sint. Han reagerer mer med stillhet. Det hører med til historien at jeg har vært sykmeldt de to siste årene pga kroppslige plager. Jeg har i ettertid skjønt at jeg har vært deprimert pga dette. Jeg har i denne tiden vært passiv, negativ, irritert og tiltaksløs. Da han i februar fortalte meg at han ikke lenger hadde følelser for meg, var det et hardt slag, selv om mine følelser for han har dalt de siste årene. Men det våknet en kampånd i meg. Jeg begynte å ta tak i livet mitt,-jeg begynte å trene på treningssenter, begynte hos en flink fysioterapeut, slanket meg 15 kilo, fått i gang planer om omskolering. Jeg har et stort fokus på å være mer positiv, og har tillegg begynt hos psykiater for å få hjelp med tunge tanker og sinnemestring. Jeg føler jeg er på god vei til å endre mine holdninger (ikke personlighet) i forhold til mye. Vi har vært på familievernkontoret, men jeg tror han på forhånd hadde bestemt seg for at det måtte bli brudd. Det hadde gått for lang tid, sier han. Han klarer ikke å finne motivasjonen til å finne tilbake kjærligheten for meg. Jeg har vært svært lei meg for at han ikke er villig til å prøve å redde forholdet, særlig med tanke på at vi har tre barn sammen. Han har vinglet fram og tilbake, han vet ikke helt hva han vil, tror jeg. Han sier han hadde ønsket at han hadde motivasjon nok til å prøve. Jeg har nå foreslått at han kan prøve å få hjelp til å finne denne motivasjonen ved å dra alene på samtale på familevernkontoret. Dette Har han nå tatt initiativ til og venter på time der. Jeg føler at jeg har gjort alt som står i min makt for å redde forholdet. Så nå får det vel være opp til han. Vi er utrolig slitne begge to av mange tanker, følelser og søvnløse netter. Tror du det kan være et håp for at han skal finne motivasjonen til finne tilbake til meg? Jeg vet det ikke finnes noen fasitsvar, men...kanskje det er mulig å få noen refleksjoner og meninger fra dere? Takknemlig for svar!

Det høres ut som om du virkelig har forsøkt alt du kan komme på og er frustrert og oppgitt over at det tilsynelatende ikke er mer du kan gjøre. Kanskje er det slik også. Kanskje er det ikke mer du kan gjøre for å overbevise ham om at forholdet er verdt å samle på?

Vi liker å se på parforholdet som et system. Det vil si at alt henger sammen med alt. Du starter spørsmålet ditt med at dere kanskje ikke er best på de dype samtalene. Hvor gode vil du si at dere er til å sette ord på følelsene deres?

Har avvist mor fra tidlig tenår, deretter avvist kjærester, takler ikke når ting blir for intimet, alt fra stryke over hånda, ktaftig kyss og sex, avviser raskt, blir sint, lei meg, kan slå, gråte. HVORFOR?

Hvorfor er helt umulig å svare sikkert på ut fra det du skriver. Det kan være flere forskjellige ting - sansynligvis sår du har med deg fra din egen oppvekst.

Jeg vil sterkt anbefale at du tar kontakt med en psykoterapeut/psykolog/psykiater - enten at du får henvisning via din fastlege eller at du selv oppsøker en privatpraktiserende psykoterapeut om du ikke vil eller har tid til å gå via din fastlege.

Jeg anbefaler ikke dette fordi jeg nødvendigvis tror du er syk, men fordi jeg tror psykoterapi kan hjelpe deg å finne svar på spørsmålene dine. 

Hei, jeg er ei jente på 20 år, har vært samboer i tre måneder og forholdet er egentlig bra på alle punkter. Men jeg sliter med en del ting, Jeg får helt panikk med tanken på å møte foreldrene hans og sier derfor nei gjentatte ganger. Presterte å si ja til en middag med dem, men da han stod klar til å dra fikk jeg panikk og ramset opp unnskyldninger for at jeg ikke kunne og ble fysisk dårlig og kvalm. (noe jeg fikk ufattelig dårlig samvittighet for) Jeg har ingen problemer med å møte venner av han e.l. I min egen familie har vi ikke noe typisk Familieforhold. Vi treffer hverandre relativt sjeldent og jeg har ikke noe behov for at han i det hele tatt møter foreldrene mine. Men hans familie har ufattelig mye familiemiddager o.l. og dette begynner det å bli pinlig å si nei til! men jeg klarer rett og slett ikke å gå, jeg føler nesten jeg har en slags prestasjonsangst ovenfor dem, og er livredd for å ta skrittet videre. Har virkelig ikke noe behov for å møte dem, men ettersom dette er noe han setter pris på og gjerne vil! så MÅ jeg få noe orden på dette, jeg kan ikke drive og finne på unnskyldninger gang på gang. Har tidligere hatt store problemer med å vise følelser ovenfor Familie/venner/o.l. og har ikke villet hatt noe seriøst forhold før. Hva kan årsaken til alt dette være? har jeg forpliktelsesangst? og hvordan får jeg orden på dette? takker på forhånd for svar! Mvh. Jente med dårlig samvittighet

Årsaken til det du beskriver kan være veldig mye forskjellig. Det er ikke mulig tror jeg å peke på noe sannsynlig årsakssammenheng uten at dette er utforsket dypere.

- og det er vel deg jeg vil anbefale deg å gjøre. Ta kontakt med en psykoterapeut som kan hjelpe deg å utforske disse tingene. Kanskje blir det klart for deg hvorfor det er slik og hvorfor det må være slik akkurat nå?

Jeg er gift med far til mine 2 barn. Han har en krevende jobb. Jeg er selvstendig næringsdrivende, der det i perioder er veldig hektisk, og i andre perioder rolig. Når mine barn er syke eller der er planleggingsdager i barnehagen, er det jeg som har tatt fri for å være hjemme. Min mann mener at siden jeg kan styre min egen dag, og siden jeg tjener mindre enn han, er det jeg som bør ta fri hver gang. Vi har en jente på 1,5 år og en gutt på 4, han har ennå aldri tatt fri fra jobben for å være hjemme med dem. Selv om han får betalt selv om han må være hjemme, og jeg ikke gjør det. Jeg vil jo for alt i verden prioritere mine barn når de er syke, men er det ikke feil fordeling at den ene skal være hjemme hver gang?

Hva som er riktig og feil fordeling vet jeg ikke, men det høres i alle fall ikke ut som om dette er et tema dere har blitt enige om.

Slike ting har lett for å bli en kamp og kanskje også en krig etter hvert. På overflaten burde dette være et enkelt spørsmål å besvare, men når man så ikke blir enige på tross av tilsynelatende svært så logiske argumenter kan det jo hende det ligger noe annet eller mer under overflaten.

Jeg og min mann har vært gift i snart seks år, og vi har to barn (3 og 4,5år) sammen. Vi er i parterapi for andre gang nå, men fortsatt føles det som det er jeg som "drar lasset". Han har vondt for å innrømme at vi har et felles problem, og har mange ganger sagt han er med fordi jeg har problemer...at jeg gjerne leter etter feil og overdriver. Jeg sliter veldig med å få til samtaler med han, som har noe personlig ved seg. Vår terapeut foreslo at vi skulle snakke konkret om våre ulikheter som personer, hva vi liker og hvordan vi vil være. Jeg prøvde ta dette opp med han, om han ville synes det kunne vært greit å snakke om. Svaret var vel noe sånt som et tja, og litt rynking på nesa. Selv om jeg sliter med motivasjonen for å jobbe med dette etterhvert, bestemte jeg meg for å prøve igjen, og tok initiativ til en samtale om dette. Og etter en halvtime der jeg må dra ordene ut av han, spørre, og prøve forstå hvorfor han synes det er så vanskelig å snakke om, så orket jeg ikke mer og gav opp.Jeg sa helt klart at jeg vet det er tøft for han å snakke personlig, men at jeg håpet det kunne være verdt det, for han også. Han var enig i det. Og den ene tingen han hele veien har vært klar på, er at han vil være gift med meg. Men likevel..det føles som jeg torturerer han med denne typer samtaler, og det blir bare så ubehagelig for oss begge. Jeg får lyst å skrike til han, riste han....så sterkt blir behovet for kontakt. Men han sitter bare der. Hva gjør jeg når jeg har vridd hjernen om og om igjen, men fortsatt ikke klarer snakke med han på en måte som kan hjelpe han til å åpne litt opp? Og hva gjør jeg når han ikke tør/ikke vil/ikke orker (jeg vet ikke hva som er rett) ta initiativ til ting vi kan gjøre sammen? På meg virker det som han er helt fornøyd, så lenge jeg ikke tar opp noen problemer. Da kunne vi levd sammen som elskere og foreldre, med minst mulig kommunikasjon utover det. Jeg merker at det begynner å skrante på både kjærlighet og respekt fra min side, jeg føler meg helt tom. Hvordan kan jeg gjøre noe konstruktivt her?

Det høres virkelig ut som om du er ved et vendepunkt. Du er i ferd med å gi opp, og kjenner antagelig veldig mye frustrasjon og kanskje også håpløshet?

Det du beskriver glir nok på mange måter inn i et stereotypt mønster over hvordan mange parforhold er: Kvinner trekker og dytter i parforholdet for å få til en relasjon og mannen henger etter og er fornøyd med mat på bordet og tippekampen - for å sette det litt på spissen.

Når skal det bli vanlig at folk forstår at vi ALLE kanskje har det bedre hvis vi får dele kjærligheten vår rundt med alle vi kjenner? På ulike nivåer og av ulike måter å vise den på, være seg ren sex eller samtaler... Hvilket forhold en har til folk rundt seg er jo alltid ulikt, jeg lurer på hvordan en kommuniserer at en hver lever best i ekteskapet sitt, hvis en vil beholde det fordi det er NOE der, men ikke alle behov blir tilfredsstilt hos ektefellen. Det er jo ikke automatisk lykke ALLTID og i ALLE områder, i et ekteskap, sjøl om det er det i starten, ting endrer seg og vi forandrer hva vi har behov for. Synes parterapeutene det er "tillatt" å gå utenfor rammen i dagens ekteskapsnormer snart, og å "tillate" gifte mennesker å være intim med andre enn ektefellen fordi det rett og slett er nødvendig for livslykken?

Spennende spørsmål du tar opp her. Vi er (heldigvis) ikke i en posisjon hvor vi kan stille oss til doms over hva som er riktig og ikke. Våre erfaringer tilsier at mange gjør mye forskjellig med varierende resultat og konsekvenser for å si det veldig generelt.

Min kjæreste og jeg bor på hver vår kant av landet. Vi er begge godt voksne og har tidligere langvarige forhold bak oss. Vi treffes ca. en helg i mnd. og i ferier. Vi har holdt sammen i vel to år. Jeg har møtt hans familie, men ingen av hans venner. Min venn har en venninne som nylig mistet sin mann som også min kjærste var god venn med. Han har nå tilbudt seg å hjelpe denne veninnen med diverse ting. Jeg reagerte og fortalte ham at jeg ikke føler det helt greit at han gjør dette. Han virket uforstående til min reaksjon og lurte på om jeg var sjalu, noe som absolutt ikke liker. Jeg opplever meg ikke som en sjalu person, men føler at situasjonen hadde vært anderledes om vi bodde sammen, eller jeg kjente denne kvinnen og min kjæreste hadde forhørt med meg hva jeg tenkte om dette. Jeg forstår min kjærestes lyst til å hjelpe til og ser det som en fin og omsorgsfull tanke, men opplever at han er lite reflektert rundt hvordan dette kan påvirke vårt forhold siden jeg bor så langt borte og ikke har tryggheten i den daglige kontakten med partneren min. Han er en god mann som elsker meg. jeg tror ikke han er en type som er utro, men han er ofte usikker og litt vinglete. Savnet eksen sin en del begynnelsen av vårt forhold. Jeg er da redd for at han skal lett la seg påvirke av det å være så tett sammen med en kvinne som trenger både en å snakke med og hjelpe seg i hverdagen.

I særboerskap - også på engelsk kalt Living Apart Together (LAT) er det mye som er forskjellig fra parforhold hvor partene er fysisk nærmere hverandre. En av de åpenbare er nettopp mangelen på fysisk nærhet og spontan kontakt som vi alle er avhengig av i større eller mindre grad.

Jeg og kjæresten min har vært sammen i snart to år. Vi bor i to forskjellige byer så vi treffes bare i helgene, da begge reiser til Oslo(hans leilighet) over helgen. Det fører til at forholdet vårt er veldig avhengig av at vi har tillit til hverandre. Jeg har flere ganger i løpet av disse to årene funnet ut at kjæresten min har løyet til meg. Det er oftest om hans kontakt med andre jenter. Det hele begynte med at han først hadde skjult så løyet om at han har vært sammen med en kollega som han jobbet veldig nært med. Jeg konfronterte han med det og han sa at det var et forhold som varte i et halvt år og at det ikke betyr noe for ham nå fordi det er 1-2 år siden de var sammen. Jeg sa til ham at jeg ikke liker at han skjuler ting for meg og ihvertfall om slikt som ikke betyr så mye. Han beklagde det og sa han ikke skulle gjøre det igjen. Siden har dette skjedd flere ganger. Han skjuler at han har kontakt med jente-venner via sms, chat og avtaler om å møtes. De fleste gangene har jeg ikke konfrontert ham for å se om han til slutt kommer til meg og forteller det. Noe han ikke har gjort og jeg bare har lagt det ligge, for å gi ham litt tid på å bli trygg på meg. Men det sårer veldig at han føler han må skjule slikt for meg. Jeg selv er en veldig ærlig person og forteller kjæresten min absolutt alt. Selv om jeg noen ganger synes det er vanskelig. Det er for eksempel en gutte-venn av meg som jeg har kjent siden barndomstiden som sender meg mye meldinger og og ofte kontakter meg på chat og slikt. En gang sa kjæresten min "er det han igjen som sender deg melding" med litt irritert stemme. Etter det har jeg alltid vist ham meldinger han sender meg og alle samtaler og slikt til han nå ikke føler noe på at vi har kontakt. Og jeg fortelle kjæresten min hvis noen legger an på meg, hvis jeg har danset med en gutt på en fest(noe som forøvrig ikke har skjedd mer enn 1-2 ganger). Dette har ført til at han stoler 100% på meg som han sier selv. Men min ærlighet og åpenhet er ikke gjensidig. jeg forventer ikke at han skal være like åpen som meg, men at han ikke skal lyve til meg om fille ting/ubetydelige ting som han ikke trenger å lyve om. Vi har hatt utallige diskusjoner om dette. Og jeg har etter den første løgnen han sa til meg hatt problemer med å stole på om det han sier er sant eller ikke. Hittil har jeg aldri mistenkt ham for utroskap eller at han gjør noe slikt bak min rygg. Jeg tror ikke han er den typen som gjør noe slikt, bare at han ikke vil fortelle meg at han for eksempel avtaler å møte jenter på kaffe og slikt. De få gangene han har vært ærlig, har jeg vist hvor takknemlig jeg er og sagt at det hjelper meg med å stole på ham igjen. Men likevel driver han å skjuler ting for meg. For noen dager siden oppdaget jeg at han gjorde det igjen. Han har en gammel jente-kollega som han fortsatt har kontakt med og som han ivrig prøver å få tilbake som kollega og jobber for å få det til. Her om dagen lurte vi på en ting og han skulle tekste en kollega for å få svar på noe vi lurte på. Da han stod med mobilen og skrev skjønte jeg på kroppsspråket hans at han skjulte noe. Jeg sa ingenting. Da han fikk svar sa han hva svaret var. Jeg spurte hvem denne kollegane var og han sa "nei bare en som jobbet i oslo". Så spurte jeg om hva kollegaen het og han sa det var den jentekollegaen. Senere på kvelden snakket vi om dette. Jeg sa at jeg ikke likte at han følte han måtte skjule hvem han tekster til og hvem han har kontakt med. Han svarte at det bare var for å skåne meg så jeg ikke ble lei meg og begynte å lure på om det var noe på gang. Jeg svarte at jeg ikke blir lei meg hvis han er ærlig og at det bare hjalp på tilliten min til ham om han var ærlig. Vi snakket ut en stund og ble enig om at vi begge skulle jobbe med dette. Han skulle bli mer ærlig og jeg skulle jobbe med reaksjonen min. Dagen etter skulle han på arbeidsplassen til denne jente-kollegaen for å jobbe. Dette visste jeg og jeg spurte ham på morgenen om han kom til å møte henne eller om de hadde noen avtale om å treffes. Han svarte nei og det ble ikke noe mer diskusjon om dette. Midt på dagen fikk jeg en sms av han om at han nettopp hadde tatt en kaffe med henne og var på vei hjem. Da vi kom hjem spurte jeg ham om hvordan det var og om det var koselig samtidig som jeg spurte om arbeidsdagen ellers. Han svarte men jeg så med en gang på kroppsspråket hans at han skjulte noe. Jeg sa at jeg var veldig glad for at han følte han kunne være ærlig med meg og si at de hadde tatt kaffe. Men inni meg var jeg skikkelig såret for at han skjulte noe og jeg spurte "visste hun at du kom idag?" Han sa nei ikke idag. Hun visste jeg kom en annen dag men da var hun ikke på jobb men idag hadde hun ikke anelse. Så hun visste ikke at du kom, spurte jeg. Og han stirret i øynene mine og sa nei. Senere kom det frem at hun visste det og at han selv hadde sagt det til henne kvelden før. Jeg konfronterte han med det og han løy fortsatt og nektet. Til han helt til slutt beklagde seg og innrømmet det. Han sa at han var redd for reaksjonen min og ikke ville at jeg skulle bli såret. Og da ville han heller la være å fortelle det. Vi snakket om det og kom igjen frem til at vi må være ærlige uansett reaksjon og at det var bedre å bli såret for noe slikt enn såret for at han er uærlig. Og jeg sa at reaksjonen min var på løgnene ikke på at han treffer andre jenter. Så skulle vi prøve å begynne på nytt igjen. Men nå føler jeg at jeg ikke kan stole på ham lenger. Hittil har han aldri sett meg inn i øynene og løyet. Det får meg til å tenke at hvis han løy om dette, hva mer har han løyet om. Jeg føler meg såret og det er veldig vondt å gå rundt å ikke kunne stole på ham. spesielt når vi har et avstands forhold. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Kan du vær så snill å gi meg tips?

Jeg får veldig kontakt med en håpløshet når jeg leser historien du forteller. Det er jammen ikke lett å bygge et tillitsfult og intimt parforhold når dere ser hverandre så sjelden som kun i helgene.

Hvor mye forteller en til ektefellen sin? Forteller alle alt, eller er det mange som holder igjen ting til siste slutt, idag- som jeg tror folk gjorde mer av før? Skjulte følelser f.eks. Hvor mye sier folk til den de er gift med, når den andre ikke forstår, eller spør...Anyone?

Det er et kort men godt spørsmål du har, og som går veldig inn i kjernen på hva et parforhold handler om og hva intimitet kanskje også handler om?

Hvor mye vi velger å fortelle til vår partner er veldig forskjellig. Det handler om hvor trygg vi er på partneren og på forholdet vårt. Det kan se ut som om vi tør å komme ut med mer av oss når parforholdet er tryggere - herunder også våre innerste hemmeligheter.

Hei, jeg er en mann på 44 år, min samboer er 35 år, vi har bodd sammen i snart 13 år og har 2 nydelige jenter på 3 og 6 år. Vi har siden sistejenta kom til verden hatt problemer i forholdet. Min samboer har siden den gang følt seg utslitt både mentalt og fysisk, vi har hatt for lite og for dårlig kommunikasjon om hvordan følelser og tilstand har vært. Dette har blitt er mer og mer fraverænde fenomen. Hverdagen har styrt oss og intimfølelser har ikke vært dyrket og hun føler seg trøtt og sliten og det går ut over både meg og barna. I 2009 tok jeg intitivet til en terapautsamtale, hvor viktigeten av å finne tilbake til noe postivt fra tidligere i forholdet var hovedfokus. vi hadde 2 seanser, uten egentlig å konkludere noe, vi bestemte oss for å fortsette med forholdet. Nå i begynnelesen på 2011 vil hun ut av forholdet, det er dødt for hennes del, hun må ut av dette huset, føler seg total utslitt. Mener at ting har vært dødt i flere år. Hun sier at alt håp er ute. Vet at hun har en "samtale" venn på jobben som er i samme situasjon som henne. Jeg er i håpløs situasjon og håper på et svar fra dere

Noe av det positive med spørsmålet ditt er at dere har sett behovet for hjelp og tatt skrittet ut til noen som kan tilby hjelp til det dere sliter med, selv om 2 sesjoner høres veldig lite ut.

Det å få et parforhold til å fungere er svært sjelden noe "quick-fix". Det tar tid, det tar målrettet arbeid og det krever tålmodighet og styrke. Du sier ingenting om hva som kom ut av de to sesjonene dere hadde, annet enn at dere ikke kunne konkludere noe men på tross av det bestemte dere for å fortsette sammen. Hva var det som ble endret? Var det i tilfelle en varig endring?

Jeg hører ofte folk som snakker om det å være skapt for hverandre, men hva vil det egentlig si? Når vet man at det er rett? Er det rett når en partene gjør en feil og klarer å bygge tilbake det de hadde eller skal forholdet gå feilfritt uten krangling? Jeg var nylig utro, jeg angrer og har gjort det helt siden det skjedde. Jeg anser det som den største feilen jeg noen gang har gjort. Eksen min vet ingenting om det, men burde jeg fortelle han det? Jeg vet jeg klarer å bære det på samvittigheten min, det eneste jeg er redd for er at han skal få høre om det. Hva gjør jeg nå? Har jeg brutt alt av tillit eller kan det bygges opp igjen? Han er i militæret, og alt av tillit mellom oss er egentlig allerede ødelagt ettersom han er sykelig sjalu og ikke helt klarer å innse at han er det eneste jeg faktisk vil ha. Men på en eller annen måte så klarer ingen av oss å gi slipp. Jeg vil ikke gi slipp heller. Jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å være utro noen gang igjen. Jeg var full, ensom og det var aldri noe følelser inn i bildet. Jeg vet også at hvis jeg forteller han det, så vil han aldri noen gang se meg mer, og det er tvert i mot det jeg vil. Egoistisk, ikke sant? Men jeg føler det er bedre jeg må bære det på samvittigheta mi enn at jeg skal legge all elendigheten over på han i tillegg. Så når vet man når det er rett? Og hva vil det si å være skapt for hverandre? Er det virkelig sånn at når tillitsbåndet er blitt brutt en gang, så er det egentlig ingen sjanse for at det skal lykkes mellom oss senere? Vil det aldri kunne bli det samme mellom oss?

Jeg blir rørt av spørsmålet ditt, og vet også at det er et veldig vanskelig spørsmål å svare på.

Jeg tror ikke det er noen enkle svar på det du spør om. Du spør også om flere ting, og jeg skal forsøke å adressere hvert enkelt av spørsmålene dine så godt jeg kan.

Jeg og samboeren min har vært sammen i snart 5år. Ifra starten og helt fram til i fjor kan man si så er det han som har vært mer forelsket i meg enn det jeg har vært i han, men har vært med han pga jeg liker han godt er bettat av og kan ikke tenke meg noen andre å tilbringe livet med enn han og dette har jeg fortalt han ufattelig mange ganger.Men det som er at jeg har alltid hatt problemer med å stole på han av en eller annen grunn, selv om han viser meg mye kjærlighet og er veldig rommantisk og verte meg opp og vil gi meg det beste. Men allikevel, han er sjalu og anklager meg ofte hvis en gutt gir meg oppmersomhet eller treffer en eks så blir det krangling pga han tror jeg vil ha den personen osv.

Feb.09 var vi på vorspiel hos bror min, etter en stund sitter vi ved side av hverandre og hører han får sms, han forsatte å snakke, men jeg sa til han at han fikk sms, dette nektet han på men jeg ga meg ikke og ba han se på mobilen sin, han tok det fram og trykket veldig fort gjennom og skulle vise meg en sang han ville jeg skulle høre, men ba han å gå inn på innboksen noe han gjorde til slutt og der stod det lise som hadde sendt han sms og det lød sånn: natti "kjære, lov u smask".

Dette reagerte jeg sterk på og lurte på hva dette var, han sa at det var bare ei fra jobben som tøyset bare og ikke noe å bry seg om... Men dette klarte jeg ikke å svelge og ble en del styr ang dette noen dager etterpå, jeg fikk snakke med Lise som ville fortelle at det var ikke noe i det sms og at hun beklaget men trodde ikke jeg skulle bli sjalu, hun er forlovet og har det veldig bra med han og ønsket ikke å ødelegge forholdet våres, etter en del fram og tilbake fant jeg ut at det hadde foregått en stund der hun sendte han uppasende sms, han fortalte at han hadde gitt beskjed til henne at hun måtte gi seg men hun hørte ikke siden hun har et åpen forhold med sin kjæreste..

Etter dette fikk jeg mer følelse at jeg ikke kunne stole på han og masset en del ift Lise.. Og han etter mye mas i fra min side ble han mer mer lei og gjemte mobilen og tok den med seg uansett hvor han gikk hen, bare han skulle på kjøkkenet og finne seg noe tok han den med seg og la det aldri fra seg og jeg begynte å lure ennå mer og spurte han hva han skjulte siden han gjemmer mobilen tom om natten... Han var bare lei meg og masset mitt.. Så ble ting ikke bedre, han gikk ut og kom seint hjem uten at han fortelle hvor han gikk hen eller med hvem han vær med, etter mye fram og tilbake ble vi enig at hvis vi skulle få det bedre var det gjerne lurt å bor fra hverandre noen dager for å se og gjerne for å styrke forholdet, og så innså jeg at jeg hadde gått for langt og brukte mye energi ift det som skjedde og dette fortalte jeg til han og ville jobbe med og være flinkere å vise han jeg at jeg elsket han osv.

Så jeg flytter ut til søsteren min og i mellom tiden har han fortalt han meg at han elske meg høyt og jeg er den beste som har hendt han osv.. Sammen dagen jeg flytte ut, seg jeg han melder seg på en date nettside og lager profill uten bilde så klart, og der skriver han ønsker flørt som kan utvikle seg med kvinner fra 16-40år.. Søstre min lager seg en profill på samme nettsider og ser at han er pålogget et par ganger..

I mellomtiden tar vi ikke kontakt med hverandre før slutten av uken der jeg skulle bare kjøre innom for å hente noe hjemma, men så han var hjemme så kjørte jeg ut igjen, han ringer meg og lurte på hvorfor jeg kjørte ut igjen, etter mye fram og tilbake så forteller jeg han at jeg vet om date siden han har meldt seg på... Dette nektet han på og viste ikke hva jeg snakket om, sa til han at det var lite vits å lyve nå når jeg har bevis og vet hva han kaller seg og sa ordrett hva det som stod på proffilen hans.. Det ble med det..

Samme dagen så sletter han proffilen sin.. På søndag ønsket han at jeg skulle komma hjem for å snakke. Gjorde det og vi hadde en fantastisk og lang samtale da han innrømmet dette osv men var kun for nysgjerrighet ikke noe annet.. han foreslo selv at vi kunne gå på parterapi sammen hvis jeg kunne gi han en sjans og sa han skulle hørt på meg før når jeg hadde foreslått dette før.. Jeg gikk igjen tross han ikke ville det men det måtte jeg og ble boende hos min søster ei uke til.

Nå eg jeg hjemme igjen for han mente at vi ikke kunne jobbe sammen med forholdet hvis vi var i fra hverandre og så savnet vi hverandre at jeg gjorde det.. Men det som jeg reagerer på at han fremdeles gjemmer mobilen sin og når jeg konfrontere han med dette får jeg beskjed at det er prinsipp sak, for det om vi skal prøve igjen så trenger han ikke bli overvåket og dessuten så har jeg ikke noe med hans mobil å gjøre.. Men jeg prøver å få han til å forstå at hvis jeg skal klare å ha tillit til han så bør han være mer åpen om sin mobil for det har jeg dårlig erfaring med.

Hva kan dere råde meg? :)

For å starte med slutten, du skriver at for å klare å ha tillit til han så bør han være mer åpen om sin mobil. Du sier med andre ord at din tillit er betinget av at han gir slipp på sitt behov for å beskytte noe av sin private sfære.

Kanskje er det rimelig, jeg vet ikke helt. Det som i alle fall blir tydelig er at du til en viss grad legger i hans hender hva som skal skje med forholdet deres. Det er også sant at han bidrar like mye til parforholdets vilkår som du og derfor kanskje bør ta tak i det fra sin side.

Hei! Jeg og kjæresten min har vært sammen no i et halvt år. Forholdet begynte svært godt med god kjemi, humor, forelskelse og alle dei gode tingene. Så skjedde da at ho ble gravid. Dette ble jeg fortalt rett etter at hun fortalte meg at seperasjonspapirenehennes ikke var i orden likevel, og at hun fremdeles var gift (teknisk sett). Jeg tenkte jo ikke så mye over da at papirene ikke var i orden likevel, men tenkte at det kunne ordnest fra hennes side. Tiden gikk og jeg begynte å glede meg til å bli far. Det skulle faktisk bli tvillinger, og det gjorde det ekstra spennende. Jeg hadde ennå ikke vært med på ultralyd eller sett noe som helst bevis for dette, men hun oppdaterte meg stadig vekk om hvordan utviklingen var. Forklaringene var veldig detaljerte og jeg hadde i grunn ingen tvil om at det var noe i gjerdet. Jeg fortelte nyheten til foreldre, venner og kollegaer, og hun spilte med. Jeg følte at farsinstinktet kom tydelig fram, med påfølgende omsorgfølese for mor og barn. For å gjøre en lang historie kort, så var hele graviditeten hennes en løgn. Hun sa først at hun hadde mistet barna ved spontanabort, men siden hun ikke kunne referere til noen lege, og jeg selv tok kontakt med sykehuset hun skulle ha gått på og fann ut at hun andri hadde vært der, kom det tilslutt fram at hun hadde løyet om hele greia. Hun sa at hun hadde løyet om dette for at hun var redd for å miste meg den dagen hun sa at seperasjonen ikke var i orden. I tillegg har hun også løyet om mangen andre ting som egentlig er helt uvesentlig for meg og mine følelser for henne, men i realiteten har mine følelser blitt veldig forstyrret av dette. Løgnene om graviditeten holdt på i gode 2 måneder, og de andre løgnene helt fra starten. Hun sa også at hun følte seg gravid selv om graviditetstestene var negative. No seier hun at hun vil gjøre alt for å redde forholdet, og at det var hennes eks som hadde fått hun til å gegynne med løgner. Hun sier hun lyver i pressede situajoner, men nå vil hun altså gjøre alt sammen for å få orden på livet sitt, gå til psykolog og parterapi og alt som står hennes i makt. Men, her sitter jeg igjen, etter å først ha gledet meg over å bli pappa til to, også få slengt i trynet at det hele er en løgn. Følelsene mine er også veldig ambivalente, der jeg i ene øyeblikket er positiv for at dette vil gå bra (for jeg liker veldig godt jenta siden hun har så veldig mange positive sider som jeg liker), for så i det andre øyeblikket tenker at jeg må kunne stole på en kjæreste, at jeg har blitt utrolig såret og fortjener noe bedre, og at jeg har tenkt litt på tanken om hvordan jeg kommer til å reagere dersom hun faktisk skulle bli gravid engang. Vil jeg bli like glad da? Føler også litt at hun har løyet for å kontrollere meg og har spilt endel på følelsene mine. I tillegg har vi begynt å krangle masse, og jeg har heller aldri blitt så sint ved krangler. Familien min har også begynt å tvile på hun. Så jeg ber vel egentlig om et råd og to fra Dere. Føler egentleg at jeg har lyst å få en pause, kanskje treffe andre og komme meg vekk fra denne tåkeheimen av følelser og tvil, men så tenker jeg på at jeg da vil kanskje miste henne for alltid, noe som ville vært synd siden kjemi og andre forventninger jeg hadde til en kjæreste er der. Men så er som sagt tilliten forsvunnet endel. I tillegg vet jeg ikke hvor sundt et forhold er når jeg hele tiden må be hun om beviser of bekreftelser for ting som hun gjør som jeg tviler på. Føler at det blir litt kontrollerende, og faktisk slitsomt.

Det du forteller bærer preg av skuffelse og tillitssvikt som du også har sagt noe om i overskriften her.

Det er mange grunner til at vi mennesker gjør det vi gjør, og noen ganger sårer det mer enn andre ganger. Det er vanskelig å si noe sikkert om hvorfor kjæresten din har valgt å lyve til deg, men mange ganger dreier dette seg om en manglende tillit til at hun selv er god nok for deg og for parforholdet. Kanskje gjør hun det altså fordi hun rett og slett ikke tror hun selv og hele henne er nok for deg.

Hei! Jeg sliter med å bli sjalu uten å egentlig ville det. Hun er veldig utadvent og sosial og jeg føler at hun gir alt for mye av seg selv i møte med enkelte andre menn. Det er vel noe med at hun er utadvent og jeg innovervent ? Hun sier at hun ikke vil la min reaksjon få begrense henne og det ønsker jeg heller ikke å gjøre. Jeg sliter med dette og trenger råd, jeg blir såret og lukker meg det er svært vondt. Jeg ber om gode råd for å klare å takle slike situasjoner.

Det er langt fra lett det du beskriver her. Jeg vet ikke hvor mye din venninne gir av seg selv til andre, men det høres virkelig ut som om det er for mye for deg. 

På den ene siden kan du kanskje forvente at hun viser litt respekt for deg og dine følelser, men på den andre siden har hun rett i at dette er handler først og fremst om deg og din tillit til at hun vil bli hos deg selv om hun gir mye av seg selv til andre som du sier. 

Jeg blir alltid så redd etter vi har hatt en diskusjon/krangel, eller de gangene han bare ikke er i godt humør. Han er ikke glad i krangler,jeg er vel mer en "diskusjons-type". Iallefall.. sitter igjen med så vonde følelser etterpå, blir en ond sirkel og jeg må stadig søke bekreftelse på at alt er ok. Han blir sliten av det. Jeg føler på en måte at hver gang jeg oppfører meg dumt, eller vi ikke har det helt topp,så er det minus til meg... og sjangsene er større for at han skal gå lei meg og forholdet. Jeg ser jo at det er noe tvangsmessig over det, at jeg må forsikre meg om at alt er bra etterpå -og når han blir sliten eller er irritert og knapp blir jeg enda mer redd. Ble rotete, men jeg lurer på: hvordan kan jeg greie å slappe av i forholdet selv om vi har perioder som ikke er så gode? Jeg stoler på han, og jeg vet jo egentlig at han vil dette forholdet. Men i hodet mitt blir jeg så usikker når det har vært krangeler e.l. og finner mange grunner til at dette ikke kommer til å gå - at han snart ikke vil dette mer. Og jeg føler jeg bruker altfor mye tid på å "tolke" han, og når han f.eks ikke gir meg nok oppmerksomhet, eller han er litt "off" får jeg katastrofe-tanker med en gang. Jeg er redd for å miste han, men jeg lurer også på om dette grenser til helt feil tankemønster fra min side? Vi har vært sammen i to år.

Som du sier er det kanskje noe "Tvangsmessig" over det. For oss betyr det at du ikke har noen erfaring med at krangler eller irritasjon har ført til noe godt. 

Det kan det.

Vi er begge to totalt utslitt etter flere års krangling. Stort sett all krangling har dreid seg om mine mistanker om han er utro. Det eneste vi er enig om er at vi elsker hverandre. Alt dette har ødelagt familien vår totalt. Vi har holdt sammen i 15 år. For litt over et år siden fant jeg ut at han var utro. Han benektet fortsatt, men i løpet av det siste året har han innrømt flere korte eller lengre forhold, helt fra starten av. Jeg har hele tiden bare hatt en magefølelse av at han har vært utro, og det var godt på en måte å få visshet. Vi har det siste året både, grått, kranglet og kjempet for forholdet og jeg vet at han angrer på det han har gjort. Helt til han kommer til et punkt når raseriet tar overhånd. Det er i disse periodene jeg sliter og stiller spørsmål som hvorfor og hvordan kunne du gjøre dette mot meg. Han når til slutt et punkt hvor han stenger alt ute og jeg ser han blir en helt annen person. For en uke siden var han igjen utro på grunn av et voldsomt sinne mot meg, omstendighetene rundt siste utroskapen har fått både han og meg til å innse at han har fryktelig store problemer, han er nå utslitt. Vi har snudd opp ned på alt det siste året for å prøve å redde forholdet, men nå greier jeg ikke å bo sammen med han lenger. Han har i alle år jobbet på sjøen, men for 7 måneder siden skaffet han meg jobb på samme båt og vi har hatt det helt fantastisk, jobbet godt i lag, lange perioder med fri, god økonomi, reist mye osv. I det hele tatt konsentrert oss helt og holdent om hverandre. Vi har to barn på 17 og 22 år. Den yngste er hans sønn fra et tidligere forhold, der mor døde i 2006. Gutten har bodd hos oss siden 2002 og jeg har fungert som mor for han. Vi har nå innsett at vi trenger profesjonell hjelp skal vi greie å komme videre om vi enten bor sammen eller hver for oss. Det mest vanskelige for han er fortvilelsen han kjenner når han kommer til seg selv og ser ødeleggelsene han har gjort i sinne overfor meg. Han når et punkt der kritikken fra meg synes ham uberettiget, men det kan gå lenge mellom hver gang jeg kommer med kritikk, men av og til blir min fortvilelse for stor og jeg må bare få det ut. Må legge til at sexlivet fungerer godt, vi har hatt sex nesten hver dag det siste året, men kanskje det heller ikke er normalt? Føler at vi bruker sex for å klamre oss til hverandre i fortvilelse. Han sier nå at de fleste ganger han har vært utro er det i sinne overfor meg, vil straffe meg på en måte, men han blir så usigelig lei seg og fortvilet når han etterpå ser hva han har gjort, nesten i affekt. Jeg har flere ganger lurt på om han har psykopatiske trekk. Nå i helga har han for første gang innsett at han trenger hjelp og tok skrittet og ringte Mental Helse. De ga ham flere råd, men det viktigste var å søke seg profesjonell hjelp fort. Han har et voldsomt sinne som er rettet mot meg og barna. Men har aldri vært voldelig. Utad er det ingen som kan tro det om han. Han er omgjengelig og trivelig, han er godt likt av alle. Han er heller ikke i jobbsammenheng mottagelig for kritikk, reagerer da også med sinne, men ikke så mye som her hjemme. Vi er helt utkjørt og fortvilt hele familien og trenger hjelp, og da gjerne i form av et behandlingsopplegg kanskje i privat sammenheng. Dette kan ikke ordnes poliklinisk. Min sønn (fra et tidligere forhold)har nå gitt meg valget mellom han eller min mann. Han greier ikke å se på lenger hvor ødeleggende det er for meg. Jeg eier snart ikke krefter. Har dere noen råd å gi oss på veien videre? Hilsen fortvilt

Kjære fortvilt. Hva skal man si?

Det er på mange måter en veldig turbulent historie du forteller, og jeg sitter klart igjen med et inntrykk av at dette er en stor belastning for dere begge. Vanskelig å si hva som er hva ut fra hva du skriver, men dersom din mann har blitt oppfordret av Mental Helse til å søke hjelp, vil jeg sterkt anbefale å følge den oppfordringen. Ta kontakt med ditt lokale familievernkontor og forklar situasjonen dere begge er i. 

Vi har hatt et intenst forhold siden vi startet, med mye krangling og jeg har gjort det slutt når jeg ikke har holdt ut lenger. Føler at han ikke forstår meg. Han snakker lite om seg og sine opplevelser rundt dette, men om oss og våre problemer. Jeg prøver å fortelle hvordan jeg har det og hva jeg strever med, men ikke han.

Dette kommer nok lit an på hvor lenge parforholdet har vart, hvor modne dere er og ikke minst hva det var som tiltrakk dere til hverandre.

Hei, jeg er samboer med en utrolig fin fyr, vi har vært sammen ett år. Jeg var noe usikker da jeg gikk inn i relasjonen, og denne usikkerheten er vedvarende. Enkelte ganger elsker jeg ham over alt på jord, andre ganger føler jeg at vi er så forskjellige at jeg vil bryte ut. Likevel er det noe som får med til å bli. Kjærlighet kanskje? Mine tidligere forhold har vært preget av veldig mye "frem og tilbake". Nå har jeg funnet en kjekk gutt som virkelig vil satse, og jeg blir så redd! Jeg er redd for å bli værende, og redd for å bryte ut. Jeg føler at det kommer til å ta slutt før eller senere fordi vi er så ulike, men orker likevel ikke tanken på at jeg ikke skal ha ham i livet mitt. Jeg har jo lyst til å bli, men hans mindre sterke sider begynner å irritere meg, og jeg har begynt å tvile på om disse trekkene er noe jeg kan leve med. Det er ikke noe han gjør, men mer genrelle trekk ved hans personlighet som plager meg. Er dette tegn på at jeg bør bryte? Aller helst vil jeg ha noen tips om hvordan la være å fokusere på de negatvie trekkene med ham, for det er så mye bra der. Tror kanskje det er forpliktelsesangsten min som slår inn?

Det du beskriver er for oss helt normalt og forventet. Etter den opprinnelige forelskelsen kommer hverdagen og vi begynner å legge merke til de mindre tiltalende sidene ved vår partner. Mest sannsynlig er det slik for partneren også - om enn kanskje i en annen grad.

Hvordan finner jeg lysten til å finne tilbake til mannen jeg har vært gift med i 15 år og har to små barn med. Fornuften forteller meg hva som er riktig og best men det er som om jeg ikke får følelsene med, at jeg ikke vil det som er rett. Jeg lengter meg langt bort, men blir i forholdet uten å slippe mannen min innpå meg. Jeg har ingen tro på at det skal bli annerledes. Har på en måte allerede fordømt forholdet. Familieterapi har ikke hjulpet på mine holdninger selv om det har hjulpet oss til å snakke om ting i trygge omgivelser. Det jeg ser er at vi begge må jobbe hardt for å forandre oss for å kunne være det den andre trenger - dette blir vi helt utslitt av, og det får oss til å glemme oss selv eller gjøre oss til en annen enn den vi egentlig er.

Vi tror ikke det er meningen at vi skal forandre oss for å tekkes partneren eller som i et slags kompromiss når man har forskjellig syn eller meninger og holdninger om ting. Vi tror imidlertid at personlig utvikling er sentralt og veldig viktig i et parforhold - ja vi tror faktisk parforholdet er en svært viktig rammebetingelse og motivator for dette.

Hei. Jeg er en mann på 35, i sommer møtte jeg en jente jeg ble svært forelsket i. Hun er en alenemor på 28, med ansvaret for en sønn. Vi datet i tre måneder før hun trakk seg unna.

Hun mente det manglet gnist og passion. Hun fortalte meg også at hun ønsket et eventyr (noe jeg tydeligvis ikke kune gi henne) Jeg vet hun har vankelig for å etablere seg i et forhold, det er flere år siden det ble slutt mellomm henne og barefaren, etter det har hun kun hatt korte forhold.

I løpet av tiden vi hadde sammen, var jeg kanskje i overkant hensynsfull og kankje ettergivende men samtidig følte jeg det som vanskelig å vite hvordan jeg skulle forholde meg til situasjonen mht barnet osv, selv om jeg gikk svært godt overens med ham.

Jeg ønsker henne veldig tilbake, men er helt rådvill mht om og evt hvordan jeg kan kjempe for henne. Må jeg rett og slett bare respektere hennes valg og la henne gå? vi har ikke hatt kontakt på 2 mnd nå.

 Hennes valg må respekteres, men det betyr ikke at du er helt låst. Det er langt fra sikkert at hun er klar for din kjærlighet - og det handler om henne. Mennesker som har vært gjennom et opprivende brudd har ofte store motforestillinger mot å binde seg igjen - noen ganger i frykt for at det skal skje igjen. 

Jeg og min mann har vært gift i 7 år. Vi har 2 barn, 5 og 10 år. Det er en del ting jeg synes er vanskelig. Jeg elsker min mann, og det siste i verden jeg vil er at vi skal gå fra hverandre. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, begynner å innse at vi trenger hjelp.

Når vi krangler, prøver jeg å løse problemet med å snakke om det etterpå, få ting ut av verden. Problemet er at dette er ikke min mann interessert i. Han mener som regel at det er jeg som er problemet, og det ender som regel med at jeg må beklage et eller annet for å få satt en strek og komme videre. Når jeg prøver å snakke til han og fortelle hva jeg opplever som problematisk, kan han prestere å bli sittende foran pc'en, og (som jeg opplever det) svare usaklig og gjenta hvor "idiot" jeg er som har gjort sånn og sånn. Han er veldig sta, og har vondt for å innrømme feil.

Dette sliter veldig på mitt forhold til han, fordi jeg så ofte må "svelge kameler" for å få en slutt på kranglingen. Det har derfor over tid bygd seg opp mer og mer irritasjon og frustrasjon, og jeg kommer med små irritasjonsutbrudd over ting som kan oppleves som småting. Så blir han irritert, og så har vi det gående. Jeg har ofte lyst til å klemme han eller fortelle han noe fint fordi jeg elsker han, men all min innebygde irritasjon og frustrasjon gjør at jeg som regel lar være. Jeg ville på en måte følt at jeg belønnet han når jeg egentlig er kjempeirritert fordi han f.eks. har sittet 3 timer foran pc'en mens jeg har ryddet og prøvd å tilfredsstille barna.

Jeg er ikke feilfri, og gjør/sier ofte dumme ting, ofte fordi jeg er irritert og frustrert. Jeg føler ikke at jeg når inn, nå vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. I går var det en episode hvor han ble sint og kjeftet, og jeg opplevde dette som uberettiget og ble såret og lei meg. I frustrasjon og sinne forlater jeg huset og går til en venninne, uten å gi beskjed (dumt gjort). Han reagerer med å gå over til naboen, og lar vår 10 år gamle sønn sitte alene i huset. Kl 24 kommer han hjem og legger seg, sønnen vår sitter fremdeles oppe alene. Jeg prøver å sette meg ned i dag og få en samtale om alt som skjedde i går, men det blir gjentatt gang på gang hvor idiot jeg er som stakk av.

Ja, det var dumt gjort, men det er så mye annet her som jeg ikke kommer noen vei med! Vet ikke hva jeg skal gjøre nå, av og til tenker jeg at om en tredje person hadde vært"flue på veggen" og gitt oss begge tilbakemeldinger på vår atferd, så kanskje han også hadde innsett at han må forandre på en del ting. Jeg er veldig mottakelig for kritikk, men forventer saklighet og ikke "drittslenging". Mye dette her, og komplisert.

Har søkt på familieterapi lokalt, men fikk ingen treff. Blir veldig takknemlig for noen tips fra dere:) Hilsen en frustrert frue.

 Nei, dette er ikke så enkelt. Det brutale svaret er kanskje at du må begynne å sette grenser for hva du aksepterer og ikke. På mange måter er det en slags misfortstått snillisme at vi til stadighet skal bøye av for å spare familien for alle mulige problemer. Saken er vel den at hele familien lider allerede når dere ikke har det bra sammen, han signaliserer så tydelig at han ikke vil la seg dirigere og du like tydelig at du aksepterer en slik adferd.

Gift på 11 året og føler at vi har mistet hverandre, hans hovedfokus er barna, og jeg føler jeg bare er der! føler vi ikke snakker godt sammen og han virker upåvirket på situasjonen, jeg sliter da jeg trenger næring og føler vi ikke klarer å snakke sammen! det er barn i bildet så jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å finne ut av hvor livet mitt går.

Det du beskriver her virker til å være det vi kaller å relatere via et tredje objekt - i dette tilfelle barna. I stede for å forholde seg til hverandre, forholder man seg til noe som er felles men mellom partene.

Resultatet er som oftest at ingen av partene føler seg sett og uten næring.

Hvordan skal jeg redde vårt familieforhold?! vi har opplevde masse negtift de siste tiden ,har flytte 3 gang inn og ut ... vi har et nydelig barne sammen . vi elsker hverandre... eg øsker at vi skal vare som familien dame syns det er vanskelig hu må tenker mer... sammetiden som hu sier at hu øsker det ...

Det enkle svaret er: Sørg for å beholde interessen for din partner.

Når vi opplever mye motgang er det helt naturlig at vi blir veldig fokusert på hva vi selv trenger. Vi blir gjerne skuffet over at partneren ikke stiller opp når vi har det som verst og ser ikke så lett at partneren kanskje har det like tungt - om enn på en annen måte eller på andre områder.

Hei.Typen min og jeg krangler nesten aldri, men når vi gjør det blir vi så sinte begge to, sånn at vi skriker til hverandre, hva kan vi gjøre for å kunne prate normalt til hverandere... ellers er vi forelsket og har det bra sammen. Nå skal det sies at vi blir venner igjen ganske fort. men vi har da blitt lei oss og skjønner ikke hvorfor vi blir så sinte på hverandre, vi krangler bare om bagateller. Håper på et svar

Dette henger nok nært sammen, men det er ikke lett å svare på uten at vi undersøker nærmere bakgrunnen dere har hver for dere, hvilke erfaringer dere har med konflikter og hvorde de ble løst, men det kan virke som om dere går og holder på mye som ellers ikke får lov til å komme fram.

Hei. 

Har funnet mange mld på min manns mobil fra en annen dame som gir et ganske godt inntrykk av utroskap i en eller annen form. Usikker på hvor langt det er gått. Er det noen ide å prate med den andre,høre om hun kan fortelle sannheten siden han ikke gjør det?

For å gå rett på anbefalingen her: Det beste er å snakke med ham direkte om dette. Alt annet vil sansynligvis ikke bidra til å bedre på noe - i verste fall gjøre det enda værre.

Hei, jeg er kvinne på 41 som er gift med en mann på 49. Vi har vært sammen i 15 år og har hatt et fantastisk sexliv for inntil 6 år siden. Min mann fikk da etter en forkjølelse en forferdelig dårlig ånde og slimdannelse i munn/svelg. Det lukter på en halv meters avstand råtten ånde. Han har vært til lege med dette problemet en gang, fikk en kur og det ble bedre en liten stund. Jeg har oppfordret han til å bruke tanntråd, tungeskrape og sinktabletter hver dag men det velger han bort. Har også bedt han om å få legen til å søke han til en spesialist men det vil han ikke.  Jeg har forklart at jeg ikke klarer å ha bare sex men ønsker nærhet som kyss osv men det eneste han sier er at han ikke skjønner at det lukter av han og det er bare opp til meg når vi skal ha sex da. For meg er nærhet og sex veldig viktig i ett par forhold og jeg føler vi lever sammen som 2 venner og det gjør meg skikkelig frustrert fordi jeg ønsker nærhet og sex. Har dere noen råd å gi?

 Det beste rådet vi kan gi er å snakke med din mann om hva du virkelig har behov for. Vær tydelig på at du trenger nærhet og sex, at du setter stor pris på det og at det er veldig vanskelig - om ikke nesten umulig for deg å nyte det når dette problemet står i veien. 

Jeg er en jente på 22 år som har vært sammen med en fantastisk gutt i litt over 3 år. De siste 1,5 årene har vi også bodd sammen. Det har vært få utfordringer knyttet til dette. Vi krangler så godt som aldri, men tar en utblåsning og blir venner igjen når det er nødvendig. Forholdet vårt har selvfølgelig vært gjennom både gode og mer utfordrende perioder, men jeg synes det totalt sett har fungert overraskende bra.

Problemet mitt har oppstått de siste 6 månedene. (Det bør kanskje nevnes at jeg i disse månedene også har blitt ferdig med en bachelorgrad og begynt i en spennende og utfordrende jobb). Jeg har alltid vært veldig stolt av kjæresten min. Han er intelligent, pliktoppfyllende og fullfører de mål han setter seg. Han er flink med barn, god mot familien sin og utadvent. Det har aldri vært en problem for meg å introdusere ham for nye mennesker, for jeg har enda til gode å møte noen han ikke kommer overens med etter 5 minutter. Jeg har alltid satt større pris på å tilbringe tid hjemme med kjæresten min enn ute på byen med vennene mine.

Den siste tiden derimot har jeg begynt å irritere meg mer over ham og sammen med vennene våre kan jeg til og med bli litt flau. Jeg merker at jeg kritiserer ham og jeg føler meg i etterkant som en tyrann. Ting jeg blir irritert/flau over, kan for eksempel være nøling, usikkerhet, misforståelser, hans sans for humor. Helt uskyldige ting som han selvsagt ikke kan noe for. De gode samtalene våre er vanskeligere å få i gang og jeg føler også at vår "identitet" som par er veldig knyttet til hjemmet vårt og hverdagslige rutiner. Jeg merker at jeg i hodet mitt danner meg et bilde av hvordan jeg skulle ønske han var og det involverer selvfølgelig det motsatte av hans "negative egenskaper" om man skal kunne kalle det det. - Selvsikker, verdensvant, utilgjengelig, billedvakker, sjarmerende og underholdende.

Jeg har ikke tidligere ønsket at kjæresten min skal være noe han ikke er. Jeg har syntes han har vært flott akkurat som han er og jeg har i mange år følt meg sikker på at det ikke kan være noen der ute som er mer riktig for meg. Nå føler jeg meg ikke lenger sikker på at han er den rette - at det er ham jeg ønsker å gifte meg med og oppdra barn sammen med. Gnisten mangler i forholdet vårt og jeg føler meg ikke lenger fysisk tiltrukket av ham. Dette synes jeg er utrolig vanskelig og jeg ønsker svært gjerne å komme forbi det. Jeg sitter med en del ledetråder som jeg vet er av betydning for utfordringene, men jeg klarer ikke riktig å sette de sammen.

1. Vennene til kjæresten min bor et stykke utenfor byen, så han er mye hjemme på hverdagene. Jeg jobber turnus og har alle mine venner i byen, så min hverdag er mer variert. Skulle ønske min tid med ham var litt mer dyrbar og ikke alltid like tilgjengelig for meg.

2. Vi begynte begge med utdanning/jobb rett etter videregående og gikk inn i et veldig etablert forhold. Vi har opplevd/gjort lite "for oss selv" og aldri likt å være noe særlig fra hevrandre.

3. Jeg innser at livet mitt er i veldig forandring, mens han fortsetter i sin vanlige jobb. Jeg vokser på mine utfordringer og søker nye. Tempoet og kravene i min hverdag er forandret og jeg føler at jeg vokser og utvikler meg i rasende fart uten å klare å få med meg kjæresten min i løpet.

Er det håp for meg/oss? Og i såfall hvordan?

Selv om ikke alle par nødvendigvis skal holde sammen, har alle par potensiale.

Hei, jeg er en mann på 27 år, er gift. min kone er 24 år og vi har vert sammen i 9 år (5år gift) har to nydelige gutter på 2 og 4 år.

Vi er akkurat ferdig med å bygge drømmehuset vårt for ca 1 år siden. vi har frådelt en tomt fra den gården jeg har vokst opp på. der mi far bor enda. jeg har visst en stund at hun ikke har hatt det så bra i det siste og at hun har følt seg veldig ulykkelig men jeg trodde det ville gå seg til.

For tre uker siden kom hun til meg og sa at hun følte at forholdet var døtt og at hun ikke elsket meg lenger hun følte vi var bare venner. jeg ble helt knust selfølgelig og har prøvd å snakke med hon men hon er interessert i å ta ut seppersion og ha litt tid for seg selv for å finne ut ka hun vill med livet sitt. Hon sier ikke at det er over for godt men at hon kan ikke love noe lenger.

vi må nok selle huset og flytte i hver våres leilighet og dele ungene 50/50.

Er det noe jeg kan gjøre for at hun skal se kor glad jeg er i hun. og få hun til å se ka det erhun mister ved å gjøre dette med failien ? håper inderlig på eit svar på forhond tusen takk.

Du er dessverre i samme båt som svært mange andre, og har gjort den samme kardinaltabben som vi som oftest gjør i slike situasjoner: Vi håper det går over og gjør ingenting med det - på tross av at vi vet at noe er galt. Dette er som å la være å åpne regninger som kommer i posten. De blir ikke borte av seg selv, og ekstrakostnaden kan være fryktelig store.

Vi går ut fra at du her mener følelser for partneren din og det enkle svaret på det er interesse og nyskjerrighet.

Dette trenger selvsagt litt utdyping. Hva mener vi med interesse og nyskjerrighet? Jo, at du selv begynner å interessere deg for hva som foregår i livet til den andre. Hvilke begymringer og gleder har han eller hun? Hva er det partneren din setter størst pris på at du gjør? Hva er det tyngste han eller hun er i berøring med og hvordan kan du selv støtte han eller henne i det?

Hei på dere, 

Jeg skriver et brev til dere for å se om jeg kan hjelpe min kjære venninne som sliter i ekteskapet. De har vært sammen i snart 16 år og passer veldig godt sammen.

For ca. 2 år siden så fortalte hennes mann at han var utro mot henne for ca. 15 år siden og at han ikke lenger orket å gå å bære på denne hemmemligheten, det ble for tøft. Det vil si at han var utro mot henne etter ca 1.år i lag. Dette har skapt store problemer for henne i etterkant, da hun ikke klarer å glemme at han har gjort dette tiltross for at dette er mange år siden.

Saken er at etter at dette kom frem i lyste, så har hun mistet litt av respekten for ham og hun er nedlatende og pirker på ham så fort noe ikke er etter hennes mening. Hun har det helt forferdelig, for hun ser jo at dette ikke er en bra utvikling.

Han sliter og sier snart at han ikke orker å fortsette hvis hun skal fortsette å straffe ham på den måten. De er et par som har vært gjennom mange tøffe tak og de er et par som jeg anser å være veldig riktig for hverandre.

Jeg skriver til dere for å få noen råd for hvordan de bør gå frem. Jeg vet at de har vært i samtaleterapi sammen, dette har det pt avsluttet, men min venninne føler at hun burde fortsette å prate med noen, slik at hun får jobbet mer med det.

Hva tenker dere? Hva kan jeg råde henne til å gjøre? Takknemlig for svar. 

Mvh Gro

 

Leser her og er at den som har vært utro må være villig til å legge seg helt flat for å rette opp og skape tillit igjen.. men hjelp..blir det ballanse av slikt?

Husk at relasjonen er sterkt ut av balanse når en av partene har et sidesprang på samvittigheten. Dette oppleves som oftest som et grovt brudd på tillit og respekt av den andre part og da skal det ofte litt til før man er villig til å "snakke sammen" igjen.

Poenget er selvsagt ikke at du for evig og alltid skal måtte "betale" for det som har skjedd - det er ikke et balansert forhold.

Det som alltid skjer i et fra før barnløst parforhold er at et tredje element innføres i relasjonen. I parforhold med ett eller flere tidligere barn vil dette ha mindre effekt, men allikevel ikke ubetydelig.

Dette tredje og viktige elementet er tendensen til at fokus dreier seg bort fra parforholdet og mot dette nye vidunderlige mennesket som også er et produkt av de to. En nødvendig ulempe med små babyer er at de krever mye oppmerksomhet - oppmerksomhet som går på bekostning av parforholdet.

krangling (9)

<p><img style="float: right; border: 1px solid black; margin-left: 5px; margin-right: 5px;" src="/filer/krangling400x200.jpg" alt="" width="400" height="200">Noe som er universelt for alle par, er uenigheter. Disse uenighetene oppstår fordi vi er to forskjellige mennesker og så lenge det ikke er et statisk mønster der den ene bestemmer og den andre følger vil vi ha uenigheter. Hvordan vi møter disse uenighetene er noe vi vil ta opp her. Når går en uenighet over til å bli en krangel? Her vil vi si litt om hva som skjer, hvorfor det skjer og er det konkrete måter å møte dette bedre på.</p>

Jeg har de siste tre årene vært sammen med en mann jeg har blitt veldig glad i. Problemet er at han sliter med en del demoner og har en tendens med å gå fra meg når vi møter motgang. Vi er veldig forskjellig. men samtidig veldig like på personlige interesser som hva vi liker å gjøre når vi skal slappe av sammen. Jeg har den siste tiden opplevd enorm mistillit fra han og han er veldig opptatt av at jeg har andre menn når han bryter forholdet med meg. Uansett hva jeg gjør klarer jeg ikke få han til å stole på meg og vi ender opp i en stor krangel. Han sliter en del med alkohol og jeg tror nok ikke han føler seg "egnet" i et voksent forhold. 
Nå har jeg fått tips om å ta et brudd for et brudd og komme meg videre. Problemet er bare at jeg vil ikke bort fra han fordi jeg elsker han så, og dette vet han at jeg gjør. Men likevel opplever jeg at selv om han sier at det er slutt og over så er det kort vei til kontakt og han svarer meg med en eneste gang. Jeg kunne så gjerne ønske å vite hva det er jeg skal gjøre for å få oss på rett kjøl. Om jeg skal holde meg unna han i lang tid så han kanskje innser at han må slutte å drikke og satse på forholdet i stede. Han benekter å ha møtt noen andre og sier til meg at jeg vet at det er ingen andre for han. Likevel har han gjort det slutt med meg ca 20 ganger, men han kommer alltid tilbake. Mange mener om at man ikke skal utsette seg for den slags oppførsel men han er en bra fyr, og vi har noe eget sammen. Men hvorfor blir han ikke hos meg når vi har det tøft og? Det skaper en del uttrygghet hos meg

Det du skriver om er mye usikkerthet. Å gjøre det slutt 20 ganger i løpet av 3 år handler om

Hei jeg er en jente på 17 år som snart har vært sammen med kjæresten min i ett år. Han er en herlig gutt og jeg har blitt veldig glad i. Første måneden var han sekuelt utro med en vennine av meg, jeg tilga han selvom fordi jeg hadde troa på at han hadde endret seg. etter det slo vi opp etter 6 måneder og vi begge gjorde dumme ting som vi tilga, men han hadde ett hemmelig forhold med en på skolen bak ryggen min mens vi holdt på å bli sammen, han sier at det bare var for han ville prøve å komme over meg og at han ikke hadde følelser for henne. Jeg ble jo da sammen med han igjen, så ser jeg at han legger til jenter på snapchat som han jobber med og jeg har hele tiden den tanken om at han kanskje har ett hemmelig forhold bak ryggen min igjen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for jeg stoler på han, men hvordan skal jeg få bort tanken om at han er utro hele tiden? Hvordan kan jeg vite sikkert at han ikke skjoler noe? Han tørr ikke legge ut bilder av meg eller vise på noen sosiale medja at vi er sammen? Han sier det er for familien, men alle i familien han vet at vi er sammen så ser ikke problemet? Kan noen plis hjelPR meg for jeg vil ha han men samtidig tenker jeg for mye 

Jeg hører ofte folk som snakker om det å være skapt for hverandre, men hva vil det egentlig si? Når vet man at det er rett? Er det rett når en partene gjør en feil og klarer å bygge tilbake det de hadde eller skal forholdet gå feilfritt uten krangling? Jeg var nylig utro, jeg angrer og har gjort det helt siden det skjedde. Jeg anser det som den største feilen jeg noen gang har gjort. Eksen min vet ingenting om det, men burde jeg fortelle han det? Jeg vet jeg klarer å bære det på samvittigheten min, det eneste jeg er redd for er at han skal få høre om det. Hva gjør jeg nå? Har jeg brutt alt av tillit eller kan det bygges opp igjen? Han er i militæret, og alt av tillit mellom oss er egentlig allerede ødelagt ettersom han er sykelig sjalu og ikke helt klarer å innse at han er det eneste jeg faktisk vil ha. Men på en eller annen måte så klarer ingen av oss å gi slipp. Jeg vil ikke gi slipp heller. Jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å være utro noen gang igjen. Jeg var full, ensom og det var aldri noe følelser inn i bildet. Jeg vet også at hvis jeg forteller han det, så vil han aldri noen gang se meg mer, og det er tvert i mot det jeg vil. Egoistisk, ikke sant? Men jeg føler det er bedre jeg må bære det på samvittigheta mi enn at jeg skal legge all elendigheten over på han i tillegg. Så når vet man når det er rett? Og hva vil det si å være skapt for hverandre? Er det virkelig sånn at når tillitsbåndet er blitt brutt en gang, så er det egentlig ingen sjanse for at det skal lykkes mellom oss senere? Vil det aldri kunne bli det samme mellom oss?

Jeg blir rørt av spørsmålet ditt, og vet også at det er et veldig vanskelig spørsmål å svare på.

Jeg tror ikke det er noen enkle svar på det du spør om. Du spør også om flere ting, og jeg skal forsøke å adressere hvert enkelt av spørsmålene dine så godt jeg kan.

Jeg blir alltid så redd etter vi har hatt en diskusjon/krangel, eller de gangene han bare ikke er i godt humør. Han er ikke glad i krangler,jeg er vel mer en "diskusjons-type". Iallefall.. sitter igjen med så vonde følelser etterpå, blir en ond sirkel og jeg må stadig søke bekreftelse på at alt er ok. Han blir sliten av det. Jeg føler på en måte at hver gang jeg oppfører meg dumt, eller vi ikke har det helt topp,så er det minus til meg... og sjangsene er større for at han skal gå lei meg og forholdet. Jeg ser jo at det er noe tvangsmessig over det, at jeg må forsikre meg om at alt er bra etterpå -og når han blir sliten eller er irritert og knapp blir jeg enda mer redd. Ble rotete, men jeg lurer på: hvordan kan jeg greie å slappe av i forholdet selv om vi har perioder som ikke er så gode? Jeg stoler på han, og jeg vet jo egentlig at han vil dette forholdet. Men i hodet mitt blir jeg så usikker når det har vært krangeler e.l. og finner mange grunner til at dette ikke kommer til å gå - at han snart ikke vil dette mer. Og jeg føler jeg bruker altfor mye tid på å "tolke" han, og når han f.eks ikke gir meg nok oppmerksomhet, eller han er litt "off" får jeg katastrofe-tanker med en gang. Jeg er redd for å miste han, men jeg lurer også på om dette grenser til helt feil tankemønster fra min side? Vi har vært sammen i to år.

Som du sier er det kanskje noe "Tvangsmessig" over det. For oss betyr det at du ikke har noen erfaring med at krangler eller irritasjon har ført til noe godt. 

Det kan det.

Vi er begge to totalt utslitt etter flere års krangling. Stort sett all krangling har dreid seg om mine mistanker om han er utro. Det eneste vi er enig om er at vi elsker hverandre. Alt dette har ødelagt familien vår totalt. Vi har holdt sammen i 15 år. For litt over et år siden fant jeg ut at han var utro. Han benektet fortsatt, men i løpet av det siste året har han innrømt flere korte eller lengre forhold, helt fra starten av. Jeg har hele tiden bare hatt en magefølelse av at han har vært utro, og det var godt på en måte å få visshet. Vi har det siste året både, grått, kranglet og kjempet for forholdet og jeg vet at han angrer på det han har gjort. Helt til han kommer til et punkt når raseriet tar overhånd. Det er i disse periodene jeg sliter og stiller spørsmål som hvorfor og hvordan kunne du gjøre dette mot meg. Han når til slutt et punkt hvor han stenger alt ute og jeg ser han blir en helt annen person. For en uke siden var han igjen utro på grunn av et voldsomt sinne mot meg, omstendighetene rundt siste utroskapen har fått både han og meg til å innse at han har fryktelig store problemer, han er nå utslitt. Vi har snudd opp ned på alt det siste året for å prøve å redde forholdet, men nå greier jeg ikke å bo sammen med han lenger. Han har i alle år jobbet på sjøen, men for 7 måneder siden skaffet han meg jobb på samme båt og vi har hatt det helt fantastisk, jobbet godt i lag, lange perioder med fri, god økonomi, reist mye osv. I det hele tatt konsentrert oss helt og holdent om hverandre. Vi har to barn på 17 og 22 år. Den yngste er hans sønn fra et tidligere forhold, der mor døde i 2006. Gutten har bodd hos oss siden 2002 og jeg har fungert som mor for han. Vi har nå innsett at vi trenger profesjonell hjelp skal vi greie å komme videre om vi enten bor sammen eller hver for oss. Det mest vanskelige for han er fortvilelsen han kjenner når han kommer til seg selv og ser ødeleggelsene han har gjort i sinne overfor meg. Han når et punkt der kritikken fra meg synes ham uberettiget, men det kan gå lenge mellom hver gang jeg kommer med kritikk, men av og til blir min fortvilelse for stor og jeg må bare få det ut. Må legge til at sexlivet fungerer godt, vi har hatt sex nesten hver dag det siste året, men kanskje det heller ikke er normalt? Føler at vi bruker sex for å klamre oss til hverandre i fortvilelse. Han sier nå at de fleste ganger han har vært utro er det i sinne overfor meg, vil straffe meg på en måte, men han blir så usigelig lei seg og fortvilet når han etterpå ser hva han har gjort, nesten i affekt. Jeg har flere ganger lurt på om han har psykopatiske trekk. Nå i helga har han for første gang innsett at han trenger hjelp og tok skrittet og ringte Mental Helse. De ga ham flere råd, men det viktigste var å søke seg profesjonell hjelp fort. Han har et voldsomt sinne som er rettet mot meg og barna. Men har aldri vært voldelig. Utad er det ingen som kan tro det om han. Han er omgjengelig og trivelig, han er godt likt av alle. Han er heller ikke i jobbsammenheng mottagelig for kritikk, reagerer da også med sinne, men ikke så mye som her hjemme. Vi er helt utkjørt og fortvilt hele familien og trenger hjelp, og da gjerne i form av et behandlingsopplegg kanskje i privat sammenheng. Dette kan ikke ordnes poliklinisk. Min sønn (fra et tidligere forhold)har nå gitt meg valget mellom han eller min mann. Han greier ikke å se på lenger hvor ødeleggende det er for meg. Jeg eier snart ikke krefter. Har dere noen råd å gi oss på veien videre? Hilsen fortvilt

Kjære fortvilt. Hva skal man si?

Det er på mange måter en veldig turbulent historie du forteller, og jeg sitter klart igjen med et inntrykk av at dette er en stor belastning for dere begge. Vanskelig å si hva som er hva ut fra hva du skriver, men dersom din mann har blitt oppfordret av Mental Helse til å søke hjelp, vil jeg sterkt anbefale å følge den oppfordringen. Ta kontakt med ditt lokale familievernkontor og forklar situasjonen dere begge er i. 

Vi har hatt et intenst forhold siden vi startet, med mye krangling og jeg har gjort det slutt når jeg ikke har holdt ut lenger. Føler at han ikke forstår meg. Han snakker lite om seg og sine opplevelser rundt dette, men om oss og våre problemer. Jeg prøver å fortelle hvordan jeg har det og hva jeg strever med, men ikke han.

Dette kommer nok lit an på hvor lenge parforholdet har vart, hvor modne dere er og ikke minst hva det var som tiltrakk dere til hverandre.

Hvordan finner jeg lysten til å finne tilbake til mannen jeg har vært gift med i 15 år og har to små barn med. Fornuften forteller meg hva som er riktig og best men det er som om jeg ikke får følelsene med, at jeg ikke vil det som er rett. Jeg lengter meg langt bort, men blir i forholdet uten å slippe mannen min innpå meg. Jeg har ingen tro på at det skal bli annerledes. Har på en måte allerede fordømt forholdet. Familieterapi har ikke hjulpet på mine holdninger selv om det har hjulpet oss til å snakke om ting i trygge omgivelser. Det jeg ser er at vi begge må jobbe hardt for å forandre oss for å kunne være det den andre trenger - dette blir vi helt utslitt av, og det får oss til å glemme oss selv eller gjøre oss til en annen enn den vi egentlig er.

Vi tror ikke det er meningen at vi skal forandre oss for å tekkes partneren eller som i et slags kompromiss når man har forskjellig syn eller meninger og holdninger om ting. Vi tror imidlertid at personlig utvikling er sentralt og veldig viktig i et parforhold - ja vi tror faktisk parforholdet er en svært viktig rammebetingelse og motivator for dette.

Jeg og min mann har vært gift i 7 år. Vi har 2 barn, 5 og 10 år. Det er en del ting jeg synes er vanskelig. Jeg elsker min mann, og det siste i verden jeg vil er at vi skal gå fra hverandre. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, begynner å innse at vi trenger hjelp.

Når vi krangler, prøver jeg å løse problemet med å snakke om det etterpå, få ting ut av verden. Problemet er at dette er ikke min mann interessert i. Han mener som regel at det er jeg som er problemet, og det ender som regel med at jeg må beklage et eller annet for å få satt en strek og komme videre. Når jeg prøver å snakke til han og fortelle hva jeg opplever som problematisk, kan han prestere å bli sittende foran pc'en, og (som jeg opplever det) svare usaklig og gjenta hvor "idiot" jeg er som har gjort sånn og sånn. Han er veldig sta, og har vondt for å innrømme feil.

Dette sliter veldig på mitt forhold til han, fordi jeg så ofte må "svelge kameler" for å få en slutt på kranglingen. Det har derfor over tid bygd seg opp mer og mer irritasjon og frustrasjon, og jeg kommer med små irritasjonsutbrudd over ting som kan oppleves som småting. Så blir han irritert, og så har vi det gående. Jeg har ofte lyst til å klemme han eller fortelle han noe fint fordi jeg elsker han, men all min innebygde irritasjon og frustrasjon gjør at jeg som regel lar være. Jeg ville på en måte følt at jeg belønnet han når jeg egentlig er kjempeirritert fordi han f.eks. har sittet 3 timer foran pc'en mens jeg har ryddet og prøvd å tilfredsstille barna.

Jeg er ikke feilfri, og gjør/sier ofte dumme ting, ofte fordi jeg er irritert og frustrert. Jeg føler ikke at jeg når inn, nå vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. I går var det en episode hvor han ble sint og kjeftet, og jeg opplevde dette som uberettiget og ble såret og lei meg. I frustrasjon og sinne forlater jeg huset og går til en venninne, uten å gi beskjed (dumt gjort). Han reagerer med å gå over til naboen, og lar vår 10 år gamle sønn sitte alene i huset. Kl 24 kommer han hjem og legger seg, sønnen vår sitter fremdeles oppe alene. Jeg prøver å sette meg ned i dag og få en samtale om alt som skjedde i går, men det blir gjentatt gang på gang hvor idiot jeg er som stakk av.

Ja, det var dumt gjort, men det er så mye annet her som jeg ikke kommer noen vei med! Vet ikke hva jeg skal gjøre nå, av og til tenker jeg at om en tredje person hadde vært"flue på veggen" og gitt oss begge tilbakemeldinger på vår atferd, så kanskje han også hadde innsett at han må forandre på en del ting. Jeg er veldig mottakelig for kritikk, men forventer saklighet og ikke "drittslenging". Mye dette her, og komplisert.

Har søkt på familieterapi lokalt, men fikk ingen treff. Blir veldig takknemlig for noen tips fra dere:) Hilsen en frustrert frue.

 Nei, dette er ikke så enkelt. Det brutale svaret er kanskje at du må begynne å sette grenser for hva du aksepterer og ikke. På mange måter er det en slags misfortstått snillisme at vi til stadighet skal bøye av for å spare familien for alle mulige problemer. Saken er vel den at hele familien lider allerede når dere ikke har det bra sammen, han signaliserer så tydelig at han ikke vil la seg dirigere og du like tydelig at du aksepterer en slik adferd.

Hei.Typen min og jeg krangler nesten aldri, men når vi gjør det blir vi så sinte begge to, sånn at vi skriker til hverandre, hva kan vi gjøre for å kunne prate normalt til hverandere... ellers er vi forelsket og har det bra sammen. Nå skal det sies at vi blir venner igjen ganske fort. men vi har da blitt lei oss og skjønner ikke hvorfor vi blir så sinte på hverandre, vi krangler bare om bagateller. Håper på et svar

Dette henger nok nært sammen, men det er ikke lett å svare på uten at vi undersøker nærmere bakgrunnen dere har hver for dere, hvilke erfaringer dere har med konflikter og hvorde de ble løst, men det kan virke som om dere går og holder på mye som ellers ikke får lov til å komme fram.

sex (9)

<p>Noe av det som er unikt i et parforhold versus et vennskap, er sex (selv om det eksperimenteres med forskjellige former i ulike aldre). Den fysiske, intime kontakten som fører til en opplevelse av samhørighet er det vi ønsker å se på her. Mange separerer ut sex fra parholdet og vi ønsker å se på sex i den intime relasjonen. Hvordan kan vi bevare en god sexuel kontakt over tid som gjør at begge har glede av det? Vi ønsker her å øke bevisstheten og forhåpentligvis gi noen konkrete tips du selv kan gjøre for å dyrke frem den sexuelle kontakten.</p><p>I denne spalten vil vi først og fremst se på den sexuelle kantakten mellom mann og kvinne. Det handler ikke om å dømme andre preferanser, men mer om hva vi selv har kjennskap til. Og vi håper sterkt å knytte til oss andre over tid, som kan tenke seg å dele hva som er unik i et samkjønna samliv.</p>

Jeg og min mann har hvert gift i 8 år og sammen i 12 år,har to jenter sammen på 9 og 6 år. Han buste plutselig ut i fullt sinne en mandag at han ikke ville mere pga at han ikke fikk sex på lørdagen når han kom hjem etter firmatur, skal sies at sexlivet ikke har hvert det beste men ikke helt håpløst heller. Dagene gikk og han kom med mere negative ting om vårt forhold som kjefting, klaging osv.

En dag sa han at følelsene var borte og at de har hvert borte i 2mnd, uten at noe er blitt sagt til meg til tross for at jeg flere ganger har spurt om noe er galt. Vi har valgt og bo annen hver uke hjemme inntil jeg finner en leilighet, de ukene jeg har hvert borte har jeg holdt meg borte siden han trenger tid til å kjenne på om det er no savn der.

Når jeg har hvert hjemme er han innom og skal ordne ting og drive med feks ved eller hente noe. Jeg synes jo ikke han får kjent på savnet da. Har hvert noen tøffe uker og han sier at det er slik han pr dags dato vil ha det. Han har også sagt at om han hadde fått sex den lørdagen han kom hjem hadde vi ikke hvert i denne situasjonen nå, hva med følelsene da?

Jeg har fortalt at jeg er villig til å gjøre mye for at vi kan finne ut av dette på en annen måte enn å måtte flytte fra hverandre. Vi har også hatt sex etter at han sa han hadde mistet følelsene sine,og han er ofte bort på og tar på meg når han kan. Samtidig har jeg spurt om han har følelser for en annen og da tenker jeg spesielt på en kollega av han som er i samme situasjon og de prater mye sammen, han sier det ikke er det, og det samme sier hun.

Jeg blir usikker på hvor jeg har han.

Spørsmålene blir mange, men er det mulig å finne tilbake til hverandre ved å bo litt fra hverandre?

Vi har lite eller ingen tro på at det å flytte fra hverandre i seg selv vil rette eller forbedre parforholdet som sådan. Snarere er det starten på slutten enn omvendt, selv om historien også kan vise til eksempler på at en "pause" i parforholdet har gitt partene avstand og fred nok til å komme tilbake til parforholdet på en annen og kanskje bedre måte. En pause gir deg dessverre ikke noen verktøy for å ta tak i de problemene som i utgangspunktet skapte avstanden.

Min mann sier han ikke har hatt det bra de siste 6 årene grunnet lite sex, kjefting og andre små irritasjoner som har bygget seg opp over tid og sier at følelsene har blitt svekket av den grunn. Jeg har sterke følelser for min mann men innrømmer at det har hvert mye problemer,har foreslått parterapi men det har han ikke tro på. Vi har hvert sammen i 12 år og gift i 8 og har to jenter sammen på 6 og 9 år.Har spurt om det er en annen men noe han sier det ikke er? Jeg har innsett at jeg må og vil gjøre mange endringer med meg selv for å få det til å fungere men han er redd det glir tilbake til det gamle. Han ønsker at vi skal flytte fra hverandre for å få tid til å tenke, jeg mener vi ikke kan finne ut av ting i hvert vårt hjem. Barna reagerer sterkt på at far ikke vil være en familie lenger. Ønsker hjelp til å finne ut hvordan vi kan løse dette på en fornuftig måte? Vi bor nå annenhver uke i hjemmet med barna for å prøve litt tid fra hverandre, har ikke levert separasjonspapirer enda da han synes det er å forhaste seg, jeg blir forvirret og vet ikke hvor jeg har han.

Det er vår erfaring at det å flytte fra hverandre som oftest er starten på slutten. Vi opplever at de parene som greier å finne fram til hverandre igjen, gjør det mens de stadig står i det vanskelige og gjerne søker hjelp til å få "løst flokene". Å flytte fra hverandre virker fristende fordi smerten av de relasjonelle problemene vi står i ikke blir så vonde lenger - vi slipper ganske enkelt å kjenne på dem.

Oppdaget for et halvt år siden at min mann var utro. Vi har vært sammen i 20 år og gift i 10, vi har også to skjønne barn på 11 og 14 år.

Årsaken til hans utroskap er vårt sexliv som har vært labert over lengre tid. Jeg er delaktig i at det ikke har fungert. Jeg har gradvis trekt meg unna min mann, og hverken jeg eller han har klart å kommunisere til hverandre vår misnøye. Jeg trenger omsorg, nærhet og oppmerksomhet for å vekke lystsenteret, mens han er fornøyd med å ha sex.

Hans utroskap er derfor ikke knyttet til en bestemt kvinne. Han har funnet jenter på datingsider og truffet disse. Ettersom han jobber mye i utlandet er det jenter han har datet når han har vært på jobb. Etter en selvransaking av vårt forhold gjennom mange år ser jeg at vi har hatt fokus på familielivet og ikke parforholdet. Jeg kan ikke huske sist vi gjorde noe sammen som par. Vi har alltid hatt et godt familieliv men det har gått på bekostning av oss som par. Min mann er enig i dette.

Vi har hatt en oppvekst og barndom som er veldig forskjellig. Jeg fikk mye oppmerskomhet og kjærlighet fra mine foreldre og det var mye klemming og fysisk kontakt. Min mann har en helt annen opplevelse hvor nærhet og en klem var fraværende. Han bragte dette selv på banen nå som en refleksjon av hvorfor han er blitt den han er. For som han sier hvis han hadde vært like god på nærhet som meg hadde vi aldri kommet i den situasjonen vi er i nå. I forhold til sine barn har han også vanskelig for å være en kjærlig far, han gjør det ut fra forventning og rituale og at jeg (og vår datter) påpeker at han må bli flinkere til å kose. Som for han ikke er noe behov men mer en "plikt! Til tross for dette har han et godt forhold til sine barn og han koser med dem.

Når en blir utsatt for utroskap er det et stort tillitsbrudd, og ettersom han fortsatte etter at jeg oppdaget det innså jeg mer og mer at han ikke hadde vilje og interesse for å reparere vårt forhold. For selv og overleve oppi dette ga jeg han klar beskjed om hvis utroskapen fortsatte var det over og ut. Jeg fikk da en umiddelbar reaksjon hvor han sa at han hadde avbrutt all kontakt med de andre jentene. Jeg ga også klar beskjed om at han aldri kunne gjøre dette mot meg igjen. Får han "lyst" på andre jenter skal vår historie være avsluttet først. Han har bragt mye utrygghet inn i vårt forhold og for meg er dette en forutsetning for at jeg skal få tilliten og tryggheten tilbake.

Jeg om min mann har en lang historie sammen og jeg er fortsatt glad i han selv om følelsene er satt på prøve, han sier han også er glad i meg. Men han sier også at han ikke lenger har behov for seksuell kontakt med meg etter at han gav meg opp for snart et år siden. Pr. idag er det for han mer forbundet med ulyst enn lyst som han sier, og han er usikker på om det lar seg reparere. Videre sier han at jeg og ungene er de eneste som holder han fra å drive helt løs som en satelitt som har kommet ut av bane og driver helt tilfeldig rundt uten betyning for noe eller noen, og som tilslutt kræsjer ett eller annet bortgjemt sted ingen andre vet om. Han sier også at de andre jentene ikke er interessante for han lenger. Han har gitt tydelige tilbakemeldinger på sitt ståsted pr. i dag, så spørsmålet mitt er hvordan skal vi få til en fortsettelse?

Jeg ser foreløpig ingen umiddelbar løsning og tips mottas med takk!

Det du beskriver er fryktelig vanskelig å stå i - og det skjer dessverre oftere enn vi liker å tro.

Når parforholdet ikke lenger er et sted hvor vi kan være åpne, ærlige og bli møtt med hjertet, har mange av oss en tendens til å lete andre steder for å få våre behov møtt. Det er ofte lettere å forholde seg til andre enn partneren når det gjelder våre innerste behov, ønsker og håp siden en avvisning ikke er så smertefull der sammenlignet med en avvisning fra partneren vår.

Min manns løsning på forspill er å sette på erotisk film eller gi meg noe å lese på. Han legger seg sent og er da klar for en omgang. Oppmerksomhet og komplimanger er fraværende hvis ikke jeg gir ham hint. Han kunne med fordel tatt bedre vare på seg selv, også for min skyld. Jeg har tatt opp mine utfordringer og hvordan jeg ønsker det mange ganger og er lei av at det alltid er jeg som må være den som tar initiativ til bedre sexliv. Nå har jeg "streiket" på dette siden februar og han sier ingenting bare hinter med utstyret at han vil ha sex etter vi har lagt oss. Vi har vært gift i 20 år og jeg har vært seksuelt frustrert i alt for mange år. Har meldt oss på prep kurs og tilogmed betalt uten å ha fått han med for han har ikke noe problem. For et år siden sa han at hvis han ikke fikk seg noe hjemme måtte han finne det andre steder. Ikke akkurat "turn on" av sånt. Hva skal jeg gjøre.

Kanskje streik ikke er så dumt. Det lureste er nok allikevel å snakke om hvordan det egentlig er for deg. Ulempen med streik er at det er to tapere - og ikke nødvendigvis en vinner på en lang stund. I mellomtiden er det i alle fall to tapere. Dere begge. Vi ser ofte en stor motstand mot å søke hjelp. Dette handler kanskje om at vi da må innrømme å ha feilet på ett eller annet nivå. Vi mennesker er noen ganger skremmende gode til å ignorere problemene så lenge vi greier å unngå å kjenne på skammen over å ikke få det til. Sex er ofte en temperaturmåler på hvordan parforholdet har det.

Når skal det bli vanlig at folk forstår at vi ALLE kanskje har det bedre hvis vi får dele kjærligheten vår rundt med alle vi kjenner? På ulike nivåer og av ulike måter å vise den på, være seg ren sex eller samtaler... Hvilket forhold en har til folk rundt seg er jo alltid ulikt, jeg lurer på hvordan en kommuniserer at en hver lever best i ekteskapet sitt, hvis en vil beholde det fordi det er NOE der, men ikke alle behov blir tilfredsstilt hos ektefellen. Det er jo ikke automatisk lykke ALLTID og i ALLE områder, i et ekteskap, sjøl om det er det i starten, ting endrer seg og vi forandrer hva vi har behov for. Synes parterapeutene det er "tillatt" å gå utenfor rammen i dagens ekteskapsnormer snart, og å "tillate" gifte mennesker å være intim med andre enn ektefellen fordi det rett og slett er nødvendig for livslykken?

Spennende spørsmål du tar opp her. Vi er (heldigvis) ikke i en posisjon hvor vi kan stille oss til doms over hva som er riktig og ikke. Våre erfaringer tilsier at mange gjør mye forskjellig med varierende resultat og konsekvenser for å si det veldig generelt.

Vi er begge to totalt utslitt etter flere års krangling. Stort sett all krangling har dreid seg om mine mistanker om han er utro. Det eneste vi er enig om er at vi elsker hverandre. Alt dette har ødelagt familien vår totalt. Vi har holdt sammen i 15 år. For litt over et år siden fant jeg ut at han var utro. Han benektet fortsatt, men i løpet av det siste året har han innrømt flere korte eller lengre forhold, helt fra starten av. Jeg har hele tiden bare hatt en magefølelse av at han har vært utro, og det var godt på en måte å få visshet. Vi har det siste året både, grått, kranglet og kjempet for forholdet og jeg vet at han angrer på det han har gjort. Helt til han kommer til et punkt når raseriet tar overhånd. Det er i disse periodene jeg sliter og stiller spørsmål som hvorfor og hvordan kunne du gjøre dette mot meg. Han når til slutt et punkt hvor han stenger alt ute og jeg ser han blir en helt annen person. For en uke siden var han igjen utro på grunn av et voldsomt sinne mot meg, omstendighetene rundt siste utroskapen har fått både han og meg til å innse at han har fryktelig store problemer, han er nå utslitt. Vi har snudd opp ned på alt det siste året for å prøve å redde forholdet, men nå greier jeg ikke å bo sammen med han lenger. Han har i alle år jobbet på sjøen, men for 7 måneder siden skaffet han meg jobb på samme båt og vi har hatt det helt fantastisk, jobbet godt i lag, lange perioder med fri, god økonomi, reist mye osv. I det hele tatt konsentrert oss helt og holdent om hverandre. Vi har to barn på 17 og 22 år. Den yngste er hans sønn fra et tidligere forhold, der mor døde i 2006. Gutten har bodd hos oss siden 2002 og jeg har fungert som mor for han. Vi har nå innsett at vi trenger profesjonell hjelp skal vi greie å komme videre om vi enten bor sammen eller hver for oss. Det mest vanskelige for han er fortvilelsen han kjenner når han kommer til seg selv og ser ødeleggelsene han har gjort i sinne overfor meg. Han når et punkt der kritikken fra meg synes ham uberettiget, men det kan gå lenge mellom hver gang jeg kommer med kritikk, men av og til blir min fortvilelse for stor og jeg må bare få det ut. Må legge til at sexlivet fungerer godt, vi har hatt sex nesten hver dag det siste året, men kanskje det heller ikke er normalt? Føler at vi bruker sex for å klamre oss til hverandre i fortvilelse. Han sier nå at de fleste ganger han har vært utro er det i sinne overfor meg, vil straffe meg på en måte, men han blir så usigelig lei seg og fortvilet når han etterpå ser hva han har gjort, nesten i affekt. Jeg har flere ganger lurt på om han har psykopatiske trekk. Nå i helga har han for første gang innsett at han trenger hjelp og tok skrittet og ringte Mental Helse. De ga ham flere råd, men det viktigste var å søke seg profesjonell hjelp fort. Han har et voldsomt sinne som er rettet mot meg og barna. Men har aldri vært voldelig. Utad er det ingen som kan tro det om han. Han er omgjengelig og trivelig, han er godt likt av alle. Han er heller ikke i jobbsammenheng mottagelig for kritikk, reagerer da også med sinne, men ikke så mye som her hjemme. Vi er helt utkjørt og fortvilt hele familien og trenger hjelp, og da gjerne i form av et behandlingsopplegg kanskje i privat sammenheng. Dette kan ikke ordnes poliklinisk. Min sønn (fra et tidligere forhold)har nå gitt meg valget mellom han eller min mann. Han greier ikke å se på lenger hvor ødeleggende det er for meg. Jeg eier snart ikke krefter. Har dere noen råd å gi oss på veien videre? Hilsen fortvilt

Kjære fortvilt. Hva skal man si?

Det er på mange måter en veldig turbulent historie du forteller, og jeg sitter klart igjen med et inntrykk av at dette er en stor belastning for dere begge. Vanskelig å si hva som er hva ut fra hva du skriver, men dersom din mann har blitt oppfordret av Mental Helse til å søke hjelp, vil jeg sterkt anbefale å følge den oppfordringen. Ta kontakt med ditt lokale familievernkontor og forklar situasjonen dere begge er i. 

Han tar aldri iniativ til det .. skal det bli noe må jeg engasjere meg .. blir litt lei meg ... syns det er lite med sex 1 gang i uka liksom!!

Vel, hvor stor er en ost?

Dette er et spørsmål det ikke finnes noe klart svar på. Noen mennesker har større behov for sex enn andre, og det er langt fra uvanlig at forskjellene i behov er et vanskelig tema i intime parforhold.

Tradisjonelt har vi sett at menn gjerne ønsker sex oftere enn kvinner, men dette opplever i allefall jeg er i en gradvis endring. Det kan virke som om det er litt vanskeligere for kvinner å ta opp at de savner sex med sin partner enn det er for menn. Kan dette ha noe med at det "normale" er at det er mannen som er missfornøyd med sexfrekvensen?

Vi fikk for 9 mnd siden ett barn.  Før barnet ble født hadde vi ett rikt sex liv der vi eksperimenterte og utforsket hverandre.  Etter fødselen virker hun ikke lenger interessert og tar ikke første steget. Jeg må eventuelt mase på henne for at det skal b

Spørsmålet ble litt avkortet og vi fikk ikke med hele, men vi har allikevel lyst til å svare på denne problemstillingen, og denne gangen fra hvert vårt ståsted som kvinne og mann.

Hei, jeg er kvinne på 41 som er gift med en mann på 49. Vi har vært sammen i 15 år og har hatt et fantastisk sexliv for inntil 6 år siden. Min mann fikk da etter en forkjølelse en forferdelig dårlig ånde og slimdannelse i munn/svelg. Det lukter på en halv meters avstand råtten ånde. Han har vært til lege med dette problemet en gang, fikk en kur og det ble bedre en liten stund. Jeg har oppfordret han til å bruke tanntråd, tungeskrape og sinktabletter hver dag men det velger han bort. Har også bedt han om å få legen til å søke han til en spesialist men det vil han ikke.  Jeg har forklart at jeg ikke klarer å ha bare sex men ønsker nærhet som kyss osv men det eneste han sier er at han ikke skjønner at det lukter av han og det er bare opp til meg når vi skal ha sex da. For meg er nærhet og sex veldig viktig i ett par forhold og jeg føler vi lever sammen som 2 venner og det gjør meg skikkelig frustrert fordi jeg ønsker nærhet og sex. Har dere noen råd å gi?

 Det beste rådet vi kan gi er å snakke med din mann om hva du virkelig har behov for. Vær tydelig på at du trenger nærhet og sex, at du setter stor pris på det og at det er veldig vanskelig - om ikke nesten umulig for deg å nyte det når dette problemet står i veien. 

stefamilie (5)

<p>Omtrent 50 % av alle parforhold med barn brytes opp. Så møter vi en ny - som gjerne også har barn. Dette fører til nye utfordringer, nye ting vi må tenke på og nye konstellasjoner å ta hensyn til. Her er det mange fallgruber og vi vil ta opp noe av det som skjer, hva må vi tenke på. Hvordan kan du instille deg på denne situasjonen for best resultat.</p><p>Denne utfordringen er ny av tid og krever nye tilnærminger. Her vil vi dele egne erfaringer, teori og historier som en kan lære av.</p>

Vi er et ektepar som sliter for tiden. Vi har vært gift i over 8 år. Giftet oss etter et par måneder, jeg er utenlandsk. Vi har ei datter sammen. Jeg har hatt flere forhold bak meg, han hadde ett. Vi flyttet sammen veldig kjapt, og vi har hatt masse bra sammen, og samtidig noen mørke stunder også. Ting gikk opp og ned, og vi holdte ut tross alt, vi var glad i hverandre, elsket hverandre. Han jobbet, jeg studerte. Han var stille, innestengt, mens jeg er den som prater og prater. Ting tobbet seg i fjor når jeg ble kjent med en gift mann på et utested, og han har gitt meg masse oppmerksomhet. I fjor sommeren jeg og mannen følte vi holder ikke ute lenger sammen, så bestemte vi oss å skilles. Par dager senere fikk vi tonen igjen ved å snakke sammen. Kun ved å snakke. Og fortelle hverandre at vi var begge såret. Han ville så gjerne ta meg på telttur, 2 uker, i Sverige, men jeg ville ikke. Men dro til Oslo sammen, men barn. Tok ikke lang tid før vi gjorde samme feil igjen. Nå står vi her, etter 4 måneder, og han sier han vil skilles. Han vil ikke prøve noe nå lenger. Og han lurte seg når han trodde han elsket meg. Jeg er skikkelig lei meg, skjønte at det siste ett og halv året han har prøvd og prøvd og jeg ville ingenting. Vi bor sammen ennå,han vil ikke flytte ut ennå, sover i samme seng, men han er iskald mot meg. Gjør husarbeid, fantastisk pappa og omtenksom, men han er tom i blikket sitt. På tirsdagen skal vi til parterapi. På onsdagen skal han reise på jobb igjen, og er vekke 4 uker. Jeg er ikke desperat. Men skulle ønsket å få en sjanse til å rose ham, å støtte ham, å vise ham at jeg ser hvem han er, hva hans interesser er. Han sier det er kun hans skyld at han føler sånn, og at han prøvd. Men jeg innså at det var meg som ikke tok imot det han ville gi. Hverdagene er tunge. Det var en slags trøst når jeg skjønte at han elsket meg en gang, men jeg er så selvopptatt at jeg klarte ikke se hvor langt har jeg strekket grensene. Jeg orker ikke å snakke mer med han om mine følelser, føler det ikke hjelper. Tror du at parterapi kan gjøre noe med oss?

Det er ikke lett når en ikke snakker. Da bygges ting opp og våre forventninger og usagte skuffelser får dominere oss og våre tanker, uten at vår partner er involvert. Det å snakke med en tredje part kan ofte hjelpe oss å finne ut av ting. Som igjen gir et bedre grunnlag for en mer moden beslutning, uavhengig av hva den blir. Derfor kan det hjelpe. I et partnerbrudd med barn skylder vi dem å gjøre et forsøk på å finne ut av det. Den dagen de spør og trenger råd selv er det greit å ha gjort et forsøk. Ønsker dere lykke til!

For snart 2 mnd siden reiste min mann plutselig fra meg og barna ( vi har ingen felles barn men han har en sønn på 7 og minste min er ei jente på 8) uten å gi noen spesiell grunn. Han sa noen dager i forveien(etter at jeg ba om svar på om han var glad i meg) at han ikke har følelser for meg. Jeg oppdaget noen dager senere at han hadde stor gjeld som han har tatt opp bak ryggen min og at han var i en vanskelig økonomisk situasjon. Han sier de gangene vi møtes at han nå er veldig usikker på skilsmisse(vi har ikke skrevet under separasjon)men trenger å bo for seg selv. Han sier også nå at han har følelser for meg men at det overskygges av at han har så mange andre problemer. Vi har vært på familievernkontoret der jeg fikk beskjed om å la han få nyte friheten sin til å gjøre hva han ville. Han kommer fra en familie der hans mor er veldig dominerende og bestemmer mye over min mann (han blir nå 40 år) og har aldri akseptert meg og mine barn. Hun gjør stor forskjelle på hans sønn og min yngste datter. Hun har selv sagt til min mann at hun ikke liker at min datter kaller han for pappa og at det må det bli en slutt på. Han er vant til at man ikke skal snakke om følelser mens jeg er fra en familie der åpenhet har vært viktig. Han bruker å komme hit annenhver uke for å overnatte en gang den uken. Jeg føler meg utnyttet og brukt når han drar og har sagt dette til han. Jeg har direkte spurt: Hvorfor er jeg bra nok til å ha sex med men ikke å bo sammen og være gift med? Jeg får aldri svar.... Nå spurte jeg han om han er glad i meg eller ikke og da klarte han ikke å gi noe svar. Jeg føler jeg har forsøkt aly disse ukene å få han i tale og kommme hjem uten å lykkes. Jeg har spurt han om han er redd for morens skuffelse og sinne om han velger å flytte hjem og det svarer han heller ikke på. Jeg har snakket med han om økonomien hans når jeg oppdaget hvor ille det var og han synes det er lettere å snakke med meg om det nå når jeg vet. Jeg spurte hvorfor han ikke sa noe når det begynte å bære utfor og da sa han at han var flau og følte skam. Dette skjeddde også ved forrige samboreforhold før han møtte meg. Så hva gjør jeg nå????

Det er en vanskelig situasjon du beskriver. Jeg vil tro at alt du gjør for å få ham tilbake kan virke mot sin hensikt. Han sier selv at noe av dette ligger i skam han føler, og det tror jeg på. Det er vanskelig å vite noe eksakt om hva som ligger under, men det kan være skammen som gjør at han trekker seg unna. Kanskje er det også, paradoksalt nok, det som gjør at han er i ferd med å ødelegge det ekteskapet han er så redd for å ødelegge om det skamfulle blir så synlig.

Har vært i et forhold i 3 år nå, og da vi begynte sammen var vi enige om å få et barn. Min samboer har 2 gutter på 7 og 9 år fra et tidligere forhold. Jeg har en sønn på 5 år fra et tidligere forhold.

Sønnen min henger etter på noen områder, og han skal nå utredes. Min samboer mener at vi har nok med de barna vi har, men jeg ønsker at min sønn skal få søsken. Har snakket med fagfolk som mener at barn som han har godt av å ha søsken.

Jeg har et sterkt ønske om å få et barn til, og er usikker på hva jeg skal foreta meg. Bør jeg gå fra samboeren min, og heller prøve å finne meg en annen mann? En som øsker å få et barn med meg.

Jeg og sønnen min har det jo godt sammen med min samboer, men jeg har som sagt et sterkt ønske om å få et barn til. Trenger noen gode råd :o)

Hilsen Tvillingen.

Dette er et vanskelig tema. Ikke bare fordi det er et tema som stikker dypt hos begge parter men også fordi vi snakker om å sette barn til verden.

Derfor er det utrolig viktig at dere begge er i stand til å diskutere dette ærlig med hverandre - med fokus på å lytte til den andre og virkelig forsøke å forstå hva den andre mener med dette. 

Hei. Jeg er en mann på 35, i sommer møtte jeg en jente jeg ble svært forelsket i. Hun er en alenemor på 28, med ansvaret for en sønn. Vi datet i tre måneder før hun trakk seg unna.

Hun mente det manglet gnist og passion. Hun fortalte meg også at hun ønsket et eventyr (noe jeg tydeligvis ikke kune gi henne) Jeg vet hun har vankelig for å etablere seg i et forhold, det er flere år siden det ble slutt mellomm henne og barefaren, etter det har hun kun hatt korte forhold.

I løpet av tiden vi hadde sammen, var jeg kanskje i overkant hensynsfull og kankje ettergivende men samtidig følte jeg det som vanskelig å vite hvordan jeg skulle forholde meg til situasjonen mht barnet osv, selv om jeg gikk svært godt overens med ham.

Jeg ønsker henne veldig tilbake, men er helt rådvill mht om og evt hvordan jeg kan kjempe for henne. Må jeg rett og slett bare respektere hennes valg og la henne gå? vi har ikke hatt kontakt på 2 mnd nå.

 Hennes valg må respekteres, men det betyr ikke at du er helt låst. Det er langt fra sikkert at hun er klar for din kjærlighet - og det handler om henne. Mennesker som har vært gjennom et opprivende brudd har ofte store motforestillinger mot å binde seg igjen - noen ganger i frykt for at det skal skje igjen. 

Hvordan skal jeg redde vårt familieforhold?! vi har opplevde masse negtift de siste tiden ,har flytte 3 gang inn og ut ... vi har et nydelig barne sammen . vi elsker hverandre... eg øsker at vi skal vare som familien dame syns det er vanskelig hu må tenker mer... sammetiden som hu sier at hu øsker det ...

Det enkle svaret er: Sørg for å beholde interessen for din partner.

Når vi opplever mye motgang er det helt naturlig at vi blir veldig fokusert på hva vi selv trenger. Vi blir gjerne skuffet over at partneren ikke stiller opp når vi har det som verst og ser ikke så lett at partneren kanskje har det like tungt - om enn på en annen måte eller på andre områder.

barn (9)

<p>Å få barn er ofte en naturlig prosess når en kommer til et vist punkt i parforholdet. Det mange ikke tenker på er at samtidig med at det kommer et barn til verden, fødes en mor og en far også. Da kommer vår egen oppvekst inn, ofte ubevisst. Her vil vi ta opp hva som skjer med parforholdet når vi får barn? Hva må vi passe på for å beholde nysgjerrigheten, gløden og utviklingspotensialet.</p>

Vi har vært samboer i snart 1 år jeg flyttet inn til han ganske tidlig i forholdet, sammen med min 7 år gamle datter. Etter 5 mnd ble jeg gravid med tvillinger og vi var begge enig om at dette var noe vi ville sammen. Jeg hadde noen tøffe startmåneder av svangerskapet hvor jeg var ekstremt dårlig, og han klarte eller ville ikke akseptere dette. Sa jeg måtte bare ta meg sammen og komme meg opp av sofaen og gjøre noe.

Det var tøft da jeg måtte samle energi for min 7 åring også. Og jeg var sårbar og ble fort sint. Det var nok starten på nedoverveien i forholdet. Han har en fortid på kostskole i England og ble mobbet i flere år. Har ikke fått hjelp med dette i ettertid, noe jeg tror han hadde behøvd. For han er en svak mann som ikke klarer komplikasjoner og rømmer hver gang jeg vil kommunisere.

Det har vært noen slitsomme mnd med krangel, uvisshet og nærmest ingen samtaler for å få orden på problemene våre. Han klarer som sagt ikke snakke sammen. Jeg er en jente som har bein i nesa og klarer å snakke for meg, og hater konflikter og vil helst rydde opp med en gang. Oppe i alt dette har det vært gode perioder, hvor han bla kjøper større bolig for oss som venter 2 babyer og vi da blir fem. Har ikke overtatt der ennå, men er bare 4 uker unna.

Han har også pakket saker uten at jeg visste om dette, og flyttet hjem til sin mor. Han tok ikke tlf og ikke svarte på sms. Men kom med et brev om at forholdet var over og at jeg hadde en mnd på meg til å flytte ut av hans leil. Jeg har ikke jobb og har litt økonomiske problemer, så har vanskeligheter med å skaffe bosted. Men jeg følte verden raste sammen, da han kunne være så onskapsfull å kaste meg på gaten som tvilling gravid med hans barn og en datter på 7. Men etter en uke kom han tilbake og han sa han skulle bli flinkere til å snakke med meg og vi skulle ha samtaler oftere så problemene ikke ble til store saker.

Jeg har også ting jeg måtte bli flinkere på, og jeg skulle ikke være den som ikke gav alt for oss og barna våre. Så vet jeg ikke hva som skjedde og hvordan, men han har snudd om igjen og nå elsker han meg ikke lenger og mener vi har forskjellige mål i livet og verdier. Hva hans er vet jeg ikke, for han orker ikke å fortelle meg alt. Han har rett og slett gitt opp og mener vi ikke kan bo sammen og ikke passer sammen. Han snakker ikke med meg og når jeg forsøker å finne ut av dette, setter han seg i angrepspossisjon og vil ikke snakke.

Så her står jeg da, 6 mnd gravid, 4 uker til vi evt skal flytte og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Det er ingen tvil om at situasjonen du beskriver er svært vanskelig. At han ikke vil snakke om det gjør det selvfølgelig ikke bedre. Det er vanskelig å utforske noe som helst så lenge dialogen uteblir.

Det er også vanskelig å gi noen gode råd til deg, uten at vi kjenner mer til dynamikken mellom dere. Det kan virke som om det har vært bevegelse og dialog tidligere ut fra det du skriver, og jeg får en følelse av at det har blitt for mye for ham. 

Vi er et ektepar som sliter for tiden. Vi har vært gift i over 8 år. Giftet oss etter et par måneder, jeg er utenlandsk. Vi har ei datter sammen. Jeg har hatt flere forhold bak meg, han hadde ett. Vi flyttet sammen veldig kjapt, og vi har hatt masse bra sammen, og samtidig noen mørke stunder også. Ting gikk opp og ned, og vi holdte ut tross alt, vi var glad i hverandre, elsket hverandre. Han jobbet, jeg studerte. Han var stille, innestengt, mens jeg er den som prater og prater. Ting tobbet seg i fjor når jeg ble kjent med en gift mann på et utested, og han har gitt meg masse oppmerksomhet. I fjor sommeren jeg og mannen følte vi holder ikke ute lenger sammen, så bestemte vi oss å skilles. Par dager senere fikk vi tonen igjen ved å snakke sammen. Kun ved å snakke. Og fortelle hverandre at vi var begge såret. Han ville så gjerne ta meg på telttur, 2 uker, i Sverige, men jeg ville ikke. Men dro til Oslo sammen, men barn. Tok ikke lang tid før vi gjorde samme feil igjen. Nå står vi her, etter 4 måneder, og han sier han vil skilles. Han vil ikke prøve noe nå lenger. Og han lurte seg når han trodde han elsket meg. Jeg er skikkelig lei meg, skjønte at det siste ett og halv året han har prøvd og prøvd og jeg ville ingenting. Vi bor sammen ennå,han vil ikke flytte ut ennå, sover i samme seng, men han er iskald mot meg. Gjør husarbeid, fantastisk pappa og omtenksom, men han er tom i blikket sitt. På tirsdagen skal vi til parterapi. På onsdagen skal han reise på jobb igjen, og er vekke 4 uker. Jeg er ikke desperat. Men skulle ønsket å få en sjanse til å rose ham, å støtte ham, å vise ham at jeg ser hvem han er, hva hans interesser er. Han sier det er kun hans skyld at han føler sånn, og at han prøvd. Men jeg innså at det var meg som ikke tok imot det han ville gi. Hverdagene er tunge. Det var en slags trøst når jeg skjønte at han elsket meg en gang, men jeg er så selvopptatt at jeg klarte ikke se hvor langt har jeg strekket grensene. Jeg orker ikke å snakke mer med han om mine følelser, føler det ikke hjelper. Tror du at parterapi kan gjøre noe med oss?

Det er ikke lett når en ikke snakker. Da bygges ting opp og våre forventninger og usagte skuffelser får dominere oss og våre tanker, uten at vår partner er involvert. Det å snakke med en tredje part kan ofte hjelpe oss å finne ut av ting. Som igjen gir et bedre grunnlag for en mer moden beslutning, uavhengig av hva den blir. Derfor kan det hjelpe. I et partnerbrudd med barn skylder vi dem å gjøre et forsøk på å finne ut av det. Den dagen de spør og trenger råd selv er det greit å ha gjort et forsøk. Ønsker dere lykke til!

Jeg er gift med far til mine 2 barn. Han har en krevende jobb. Jeg er selvstendig næringsdrivende, der det i perioder er veldig hektisk, og i andre perioder rolig. Når mine barn er syke eller der er planleggingsdager i barnehagen, er det jeg som har tatt fri for å være hjemme. Min mann mener at siden jeg kan styre min egen dag, og siden jeg tjener mindre enn han, er det jeg som bør ta fri hver gang. Vi har en jente på 1,5 år og en gutt på 4, han har ennå aldri tatt fri fra jobben for å være hjemme med dem. Selv om han får betalt selv om han må være hjemme, og jeg ikke gjør det. Jeg vil jo for alt i verden prioritere mine barn når de er syke, men er det ikke feil fordeling at den ene skal være hjemme hver gang?

Hva som er riktig og feil fordeling vet jeg ikke, men det høres i alle fall ikke ut som om dette er et tema dere har blitt enige om.

Slike ting har lett for å bli en kamp og kanskje også en krig etter hvert. På overflaten burde dette være et enkelt spørsmål å besvare, men når man så ikke blir enige på tross av tilsynelatende svært så logiske argumenter kan det jo hende det ligger noe annet eller mer under overflaten.

Hei, jeg er en mann på 44 år, min samboer er 35 år, vi har bodd sammen i snart 13 år og har 2 nydelige jenter på 3 og 6 år. Vi har siden sistejenta kom til verden hatt problemer i forholdet. Min samboer har siden den gang følt seg utslitt både mentalt og fysisk, vi har hatt for lite og for dårlig kommunikasjon om hvordan følelser og tilstand har vært. Dette har blitt er mer og mer fraverænde fenomen. Hverdagen har styrt oss og intimfølelser har ikke vært dyrket og hun føler seg trøtt og sliten og det går ut over både meg og barna. I 2009 tok jeg intitivet til en terapautsamtale, hvor viktigeten av å finne tilbake til noe postivt fra tidligere i forholdet var hovedfokus. vi hadde 2 seanser, uten egentlig å konkludere noe, vi bestemte oss for å fortsette med forholdet. Nå i begynnelesen på 2011 vil hun ut av forholdet, det er dødt for hennes del, hun må ut av dette huset, føler seg total utslitt. Mener at ting har vært dødt i flere år. Hun sier at alt håp er ute. Vet at hun har en "samtale" venn på jobben som er i samme situasjon som henne. Jeg er i håpløs situasjon og håper på et svar fra dere

Noe av det positive med spørsmålet ditt er at dere har sett behovet for hjelp og tatt skrittet ut til noen som kan tilby hjelp til det dere sliter med, selv om 2 sesjoner høres veldig lite ut.

Det å få et parforhold til å fungere er svært sjelden noe "quick-fix". Det tar tid, det tar målrettet arbeid og det krever tålmodighet og styrke. Du sier ingenting om hva som kom ut av de to sesjonene dere hadde, annet enn at dere ikke kunne konkludere noe men på tross av det bestemte dere for å fortsette sammen. Hva var det som ble endret? Var det i tilfelle en varig endring?

Jeg skjønner ikke hva som er galt. Ettter mye vanskeligheter med å bli gravide, har vi nå to skjønne barn. Jeg har en fantastisk mann og burde være kjempe lykkelig og takknemlig nå. Skjønner ikke hvorfor jeg har tanker og tvil om forholdet vårt. Det meste stemmer både intimitet, kommunikasjon og interesser. Skjønner derfor ikke de negative tankene mine og tvilen. Disse tankene gjør meg deperimert. hva er årsaken tror dere? Må legge til at jeg har hatt mye problemer med tvangstanker, og redsel for ting som kan skje fram i tid. Kanskje dette kun er et personlig problem som jeg relaterer til forholdet?

Det er dessverre svært vanskelig å si noe sikkert om hva som kan være galt. Det er som alltid mange faktorer som spiller inn, alt fra din egen personlige psykiske helse til omgivelsene dine.

Det er dog ikke så uvanlig å oppleve at noe mangler i et parforhold som ellers, i alle fall på overflaten, virker til å være helt som det skal. Mange av oss har blitt veldig flinke til å undertrykke egne behov for at alt skal være bra på overflaten. Om vi kjenner etter kan det hende vi får en følelse av at vi må sitte stille i båten nå når alt går så bra.

Har vært i et forhold i 3 år nå, og da vi begynte sammen var vi enige om å få et barn. Min samboer har 2 gutter på 7 og 9 år fra et tidligere forhold. Jeg har en sønn på 5 år fra et tidligere forhold.

Sønnen min henger etter på noen områder, og han skal nå utredes. Min samboer mener at vi har nok med de barna vi har, men jeg ønsker at min sønn skal få søsken. Har snakket med fagfolk som mener at barn som han har godt av å ha søsken.

Jeg har et sterkt ønske om å få et barn til, og er usikker på hva jeg skal foreta meg. Bør jeg gå fra samboeren min, og heller prøve å finne meg en annen mann? En som øsker å få et barn med meg.

Jeg og sønnen min har det jo godt sammen med min samboer, men jeg har som sagt et sterkt ønske om å få et barn til. Trenger noen gode råd :o)

Hilsen Tvillingen.

Dette er et vanskelig tema. Ikke bare fordi det er et tema som stikker dypt hos begge parter men også fordi vi snakker om å sette barn til verden.

Derfor er det utrolig viktig at dere begge er i stand til å diskutere dette ærlig med hverandre - med fokus på å lytte til den andre og virkelig forsøke å forstå hva den andre mener med dette. 

Vi fikk for 9 mnd siden ett barn.  Før barnet ble født hadde vi ett rikt sex liv der vi eksperimenterte og utforsket hverandre.  Etter fødselen virker hun ikke lenger interessert og tar ikke første steget. Jeg må eventuelt mase på henne for at det skal b

Spørsmålet ble litt avkortet og vi fikk ikke med hele, men vi har allikevel lyst til å svare på denne problemstillingen, og denne gangen fra hvert vårt ståsted som kvinne og mann.

Gift på 11 året og føler at vi har mistet hverandre, hans hovedfokus er barna, og jeg føler jeg bare er der! føler vi ikke snakker godt sammen og han virker upåvirket på situasjonen, jeg sliter da jeg trenger næring og føler vi ikke klarer å snakke sammen! det er barn i bildet så jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å finne ut av hvor livet mitt går.

Det du beskriver her virker til å være det vi kaller å relatere via et tredje objekt - i dette tilfelle barna. I stede for å forholde seg til hverandre, forholder man seg til noe som er felles men mellom partene.

Resultatet er som oftest at ingen av partene føler seg sett og uten næring.

Det som alltid skjer i et fra før barnløst parforhold er at et tredje element innføres i relasjonen. I parforhold med ett eller flere tidligere barn vil dette ha mindre effekt, men allikevel ikke ubetydelig.

Dette tredje og viktige elementet er tendensen til at fokus dreier seg bort fra parforholdet og mot dette nye vidunderlige mennesket som også er et produkt av de to. En nødvendig ulempe med små babyer er at de krever mye oppmerksomhet - oppmerksomhet som går på bekostning av parforholdet.

Go to top