Trenger vi å krangle med kjæresten?

Handlevogn

Din handlevogn er tom.

Jeg sitter med en sterk følelse av dette som en slags offisiell sannhet:

To mennesker forelsker seg i hverandre. De elsker hverandre. Så begynner de å krangle, derfor skiller de lag og kjærligheten blir ødelagt.

Er det slik det ser ut?Kjærligheten er  noe av det absolutt fineste vi har og hjertesorg er forferdelig smertefullt for oss. Noen ganger er det faktisk så smertefullt at vi lukker hjertene våre og tør ikke gå inn i nye forhold helt og fullt. For å unngå at kjærligheten blir ødelagt, må vi altså stoppe denne kranglingen. På en måte er det kranglingens feil at vi slutter å være glade i hverandre.

Er det slik? Er det virkelig så enkelt at dersom vi slutter å krangle så beholder vi kjærligheten? Krangling handler om manglende kommunikasjonsevner - det vet jo alle. Løsningen på problemet er kanskje da at om vi lærer oss å kommunisere med hverandre så slutter vi å krangle så mye at vi ikke orker det lenger og så kan vi kanskje fortsette å elske den vi er så glad i?

Et stigende antall bøker og tilbud i form av kurs, behandling og opplæring som går nettopp på at vi skal kunne kommunisere bedre med hverandre. Er dette løsningen?

Jeg tror ikke alltid det. Jeg tror mange par virkelig kan ha utbytte av en mer strukturert måte å kommunisere på og kan komme seg videre i sitt forhold til den andre, men å bli mer effektv på kommunikasjonen kan også fort bli en måte å legge lokk på det hele.

Jeg tilhører de som mener kranglingen ikke i seg selv er usunt, men et tegn på at parforholdet er i utvikling. For å virkelig få kontakt med utviklingen trenger vi faktisk konfrontasjoner og temperatur. Jeg tror vi går inn i alle parforhold med et ubevisst men sterkt ønske om å bli heler mennesker. Vi velger vår partner fordi denne kan hjelpe oss med akkurat det. Det er ikke dermed sagt at det ikke gjør vondt å endre seg - det gjør det virkelig. Det er her konfliktene og kranglingen dukker opp. Hos noen litt mer høylydt enn hos andre.

Hos mange par foregår kranglingen på et så subtilt plan at ingen - knapt paret selv legger merke til det. Hos andre er det så høylydt og så tydelig at naboer og venner går i store buer rundt dem når det står på - for det går også i bølger. Svært få - om noen holder ut langvarige konflikter.

Den smerten vi kjenner når vi er i en konflikt med den vi elsker så høyt er også den drivkraften som kanskje må til for å endre oss til å bli et bedre menneske for oss selv. Dette er det jeg mener med at vi trenger konflikten i parforholdet. Vi trenger å bli utfordret. Parforhold hvor partene ikke utfordrer hverandre blir dødt og uinteressant for begge.

 

Vurdering: 
CAPTCHA
Dette er et spørsmål for å teste om du er en menneskelig besøkende og for å hindre automatiserte spammeldinger.

Kommentarer

Hei . ja dette kjente jeg meg igjen i , og ble litt glad når du skrev at det på en måte er litt sundt for jeg har tenkt på kranglingen som ødeleggende...

Du har et godt poeng her ja ..

 

Tove

Kjente meg også igjen i dette, men synes det ofte kan være vanskelig å stoppe en krangel før det går for langt. Heldigvis så krangler ikke sambo og jeg så veldig ofte, men noen få ganger så blir det litt voldsomt. Synes en krangel kan være sunt og riktig så lenge det blir på en måte konstruktivt og at vi begge føler etterpå at vi uten problem kan gi hverandre en klem og ikke gå småsure i dagesvis. Men, hvordan holde en krangel på ett sunt nivå?

Når vi krangler er vårt indre barn ikke bare involvert men har i praksis tatt kontrollen. Når vi krangler med partneren vår, greier han eller henne å såre vårt indre barn på en nesten uutholdelig måte, og vi tar igjen med å gå opp i det vi kaller vårt indre barns oppblåste bilde av en voksen, og sårer den andre derifra. Den andre reagerer på samme måte og vi er i en selvforsterkende dynamikk som Hal og Sidra Stone har definert som tilknytningsmønstre.  

Det kan noen ganger være hensiktsmessig å få noen som kjenner til dette prinsippet om hjelp til å finne fram til dette mønsteret. Det kan være en god hjelp i å begynne prosessen med å finne ut av hvorfor dette har en tendens til å ta av og deretter lære seg å slutte mens leken er god.

Terapeuter, hvor har dere det fra at det er selvutviklende å krangle? Man får ikke respekt for et annet menneske som behandler deg dårlig.Og har du ikke respekt, eller får ikke respekt, blir livet ganske så surt for deg. Ikke bare surt, men det er farlig for din psyke.

 

Mange kvinner holder ut pga økonomi, og fordi de tror man må holde ut for barnas skyld.  Og fordi de ikke har økonomi å skille seg. Jeg oppfordrer kvinner å gå sammen og danne nettverk hvor man kan hente info om hva man bør gjøre i en situasjon. Danne fond hvor kvinner kan søke økonomisk støtte for å bryte ut når man ikke vil ha et dårlig liv.  Man er ingen god forelder når man er redd og frustrert. Man må tenke på at barna har det best med to fornøyde foreldre selvom de ikke bor sammen.

Forelskelse er bedrag. Det er til for at vi skal formere oss. Selvfølgelig finnes det par som fungerer sammen lenge, men jeg vil påstå at de er i mindretall.

 

Ikke tro på alt terapeuter sier. Mange har ikke en gang familie selv og har bare lest seg til det de sier. Man må forholde seg til sunn fornuft!

 Du har selvsagt helt rett i at man ikke får respekt for et menneske som behandler deg dårlig, men om du lever i et parforhold hvor du blir respektløst behandlet, kan du utvikle en evne til å sette tydelige og klare grenser for hva du aksepterer. Det er selvutviklende det.

Noen ganger er det riktig å forlate et parforhold, andre ganger kan det være riktig å bli, men selv bidra med forandringene som parforholdet trenger for å få det til å fungere. Er det risiko for skade, skal og må man alltid sørge for at denne risikoen blir minst mulig. Ut over det tror jeg at potensialet er størst om man har overskudd, vilje og energi til å satse på forholdet.

Dersom du holder ut i et ekteskap eller et parforhold på grunn av økonomi eller andre materielle forhold, er man allerede i en situasjon hvor man forråder seg selv. Å akseptere dette er ikke selvutviklende, men det å ta grep, og gjøre det man kan for å endre på parforholdet vil i de aller fleste tilfeller være selvutviklende.

Det finnes alternativer til å bryte et parforhold. Det er det vi arbeider med.

Hvor har vi dette fra? Primært fra egen erfaring i et parforhold som nå har vart i 20 år, 3 jenter i alderen 6 til 14 og full jobb på begge parter. I tillegg til dette støtter vi oss på forskjellige fagbøker - blant annet en bok som heter "Sex, Love and the Dangers of Intimacy" skrevet av Nick Duffell og Helena Løvendal Sørensen. Boken kan du forsåvidt lese mer om på disse sidene under http://parterapeutene.no/bokanbefalinger

Sider

Skriv ny kommentar

Go to top