Sant eller ikke?

Handlevogn

Din handlevogn er tom.

HjerteI disse tider med en fornyet debatt omkring de alternative behandlingsmetodene, synes jeg det er interessant å legge merke til hvordan det igjen polariseres. På den ene siden har vi behandlere med en skråsikkerhet og en nesten misunnelsesverdig trygget på egne evner og hvordan dette virker, og å den andre siden har vi representanter for skeptikerne som ser ut til å ha gjort det til en livsoppgave å borforklare eller punktere alle former for ikkevitenskapelige forklaringsmodeller. Jeg må innrømme at jeg også er skeptisk - nei, usikker er nok et mer dekkende ord.

Jeg kjenner meg i det hele tatt ikke igjen i Skepsis - som gruppen kaller seg, og jeg er veldig tvilende til at alt de alternative er så skråsikker på finnes og fungerer. - Og skråsikkerhet er vel nøkkelordet her. Det er drøyt å si at jeg reagerer på dette, men jeg under meg i alle fall en del på hva er det som gjør at vi (i alle fall noen av oss) har sånt behov for å være så skråsikre i vår sak? Jeg lurer litt på om det kan handle om at usikkerheten er et vanskelig sted å være og at det gir oss trygghet å ha kun én sannhet å forholde oss til.

Historieløshet?

Det er makt i de foldede hender...Hvem som har rett og ikke av frontene er jeg sannelig ikke så sikker på. Det er ikke så viktig heller egentlig, men personlig synes jeg det er minst like arrogant (for å bruke et kraftig ord) å påstå at healing IKKE er mulig som å påstå at healing fungerer. Det jeg ikke kan forstå er hvorfor vi i dag med en slik skråsikkerhet kan si hva som er mulig og ikke mulig basert på såkalte vitenskapelige fakta. De fleste av oss er jo ganske godt kjent med at vitenskapen har en varierende og foranderlig sannhet. For litt over 100 år siden - i togets barndom - var det en varm diskusjon om de helsemessige risiki ved å reise fortere enn 35 km/t. Mange av datidens forskere mente i fullt gravalvor at man kom til å bli sugd ut av vognen gjennom alle de små utetthetene dersom toget kjørte fortere enn det. Dette kan vi le av i dag, men det var dødsens alvor da. Kan det være at det er ting vi er skråsikre på i dag, vil være noe vi ler av om 100 år?

Det later til at det i noen kretser er en oppfatning av at man kan måle seg til sannheten, og det på tross av at det allerede i dag er allment kjent og akseptert at enhver måling vil påvirke resultatet.

Det åndelige aspektet

Tro er sterkt undervurdert. Vitenskapens og forskningens vesen er å fjerne troen og erstatte den med fakta. Her er det kun plass til en sannhet - ikke flere. I transpersonlig psykologi - ja også i de aller fleste andre retninger innenfor psykologien - vil jeg påstå at den generelle oppfatning er at det er mange sannheter. Kanskje like mange som det er mennesker.

Hvorfor er det så viktig å sitte med den ene sannheten? Er det egentlig forskjell mellom ekstreme religiøse trosretninger og skeptikere på dette området? Da mener jeg åpenheten til at det kan finnes mer enn en sannhet.

For meg har det med årene blitt en virkelighet at vi alle har hver vår sannhet som vi holder oss til, og ingen sannhet er mer "riktig" enn andres. Ja, jeg vet dette skaper noen problemer i rettssystemet, men nå er det jo ikke alt som krever at det bare er en sannhet som får lov å eksistere heller da.

 

Vurdering: 
CAPTCHA
Dette er et spørsmål for å teste om du er en menneskelig besøkende og for å hindre automatiserte spammeldinger.

Skriv ny kommentar

Go to top