Når kjærligheten tar slutt

Handlevogn

Din handlevogn er tom.

Det er ikke alltid lett å vite om det er en solformørkelse eller om solen er borte. Sånn er det med kjærligheten også. Det som en gang var, er borte og tomheten og enshomheten står igjen. En ønsker seg tilbake til sånn forholdet en gang var, og når vi etter å ha prøvd å komme tilbake - ikke lykkes, tenker vi at kjærligheten er borte. Igjen står de tapte drømmene og skuffelsen. Illusjonenene som brast.

Det vi ofte ikke forstår er at forholdet er i utvikling og det er faktisk umulig å gå tilbake til den første forelskelsesperioden uten å gå igjennom en eller flere perioder med krangler, uenigheter og konflikter. Det er sånn vi blir kjent med oss selv og partneren. Kranglig er helt nødvendig for at vi skal kjenne på våre grenser. Vi er nødt for å teste om det er trygt for oss å legge hjerte åpent for muligens å bli knust. Kan jeg stole på deg? Er du der for meg? Selv når jeg viser deg mine mørkeste sider?
 
Sissel Gran snakker om dette i boken "Kjærlighetens tre porter" når hun sier "Jeg ser på konfliktene som en kjærlighetskamp".
 
Når vi står midt i krisene er det ofte lett å gi opp. Ikke nødvendigvis gå ifra hverandre, men iallefall gi opp å gå inn i tema igjen. Det blir for smertefult. Når det blir et mønster at vi ikke tar opp ting for å unngå å såre den ande eller å bli såret selv, blir fargene i forholdet hvisket gradivs ut. Over flere år utvikles kanskje forholdet til et vennskap med felles fokus på barna, huset, jobbene og alle de praktiske tingene. Dette er ikke noe negativt i seg selv, men når dette alene blir fokuset - får kjærligheten dårlige vekstvilkår. Og ja da snakker vi om den lidenskapelige kjærligheten som er det unike med et parforhold. Alt blir en vane og vanskelige tema skyves under teppe.
 
Når vi slutter å tenke på hva som er viktig for meg og oss mister vi fokus. Da gir vi opp noe. Spørsmålet er hva vi gir opp? 
 
Alle har perioder som er kjedelige og vi trenger en pust i bakken. Det er ikke mulig å krangle hele tiden, det blir for slitsomt. Noe må skje. Det er da det kan være greit å få hjelp til å sortere litt og løsne på flokene. Det er mang måter å gjøre det på. Å skaffe seg kunnskap hjelper. Det tar ikke bort smerten, men det kan hjelpe å være alene med dette. Andre muligheter er å søke hjelp, eller rett og slett våge å snakke åpent om det som er inni en selv.
 
Når krisen er et faktum kan en ikke lenger ignore følelsene da vil vi si: Gratulerer: nå kan det egentlige forholdet starte. Det som er ekte, vanskelig, flott, komplisert, lidenskapelig, forvirrende... kan nå komme frem. Kjærlighetens beste støttespillere er mot og ydmykhet. Uten disse har kjærligheten dårlige vekstvilkår. Å åpne sitt hjerte krever mot. Ydmykheten er gjødselet som gjør at du kan se ting i flere nyanser.

For å finne ut om du og din partner har mistet solen eller om det er en solformørkelse, må dere starte å være ærlige. Du kan aldri løse et forhold ved å snakke om det med andre utenfor parforoholdet. Problemene kan forstås, men ikke løses. Det kan kun skje i forholdet. Alt for mange finner ut etter en skillsmisse at det var en solformørkelse og kanskje hvis de våget å være mer ærlige ville mye smerte blitt spart. Det er ikke slik at alle forhold skal vare og har livets rett, men om du ikke våger å virkelig prøve finner du dette ut først etter at det er slutt.

 
«Når du endrer måten du ser på ting, endrer tingene seg» Wayne Dyer

 

Vurdering: 
CAPTCHA
Dette er et spørsmål for å teste om du er en menneskelig besøkende og for å hindre automatiserte spammeldinger.

Kommentarer

Jeg og samboeren har hatt en konstant stor krangel i 2 mnd nå. Å nå begynner det å se ut som en solformørkelse. Vi er glad i hverandre, men bare det er ikke nok. Nå vet jeg ikke hva krangelen går ut på lenger en gang, men vi går dagelig å hugger i hverandre om sårende ting. Å jeg ser ingen lysning. Hjelp!!

Jeg vil anbefale at du tar kontakt med noen som vet litt om det og som har kompetanse på området ut over selv å ha vært gjennom et samlivsbrudd. Det dere er oppi er en negativ spiral hvor ingen av dere har "råd" til å være sårbare. 

Ta en kikk på våre lenkesider og se om det er noen der du kan tenke deg å kontakte, om Drammen eller Stavanger ikke er innenfor rekkevidde.

dama har slutta å bry seg. det virker som att jeg er inpåsliten og maser om sex.. men i virkeligheten søker jeg nærhet.. dama prøver å ungå meg også.. med åvertids jobb og trening.. hun vill ikke lenger se meg.. jeg er uærfaren på dette men hun sier att hun elsker meg så jeg er skikkelig forvirret. hva skjer nå? skal jeg spille samme spill.. eller kjefte på henne å spytte ut hva jeg føler.. ikke att d funker.. for da lyuger hun bare om hva hun føler og vill tror jeg.

Noen ganger (det er ikke sikkert det gjelder deg) blir vi så opptatt av våre egne udekkede behov at det er alt vi har plass til å ha fokus på. For å sette det litt på spissen, handler det gjerne om at vi ikke får nok nærhet og varme eller sex og omtanke.

I parforhold må man både gi og ta litt. Det vi ikke alltid tenker på er at når vi lar savnet av våre egne behov ta all plass, er det mindre plass til oppmerksomhet overfor partnerens behov.

Hvis det jeg sier over er noe du kjenner deg igjen i, forsøk noe annerledes. Vær mindre opptatt av sex eller nærhet til deg og av at hun skal være oppmerksom på deg og dine behov. Bli mer oppmerksom på hva som skjer i livet hennes. Vær spørrende og nyskjerrig på hva som gleder henne i hverdagen og hva det er som driver henne til å legge inn all overtidsjobbingen.

Dette er tricky. Dersom du spør fordi du vil finne ut hvorfor hun ikke er opptatt av deg lenger, handler det om deg igjen, og det merker hun. Sørg for at du genuint er opptatt hvordan det går med henne. Gled deg sammen med henne over hennes gleder, vær der i hennes utrygghet når det måtte  være aktuelt.

Det jeg sier her handler ikke om å gi opp deg selv. Da vare på dine egne behov og vær tydelig med at dette er behov du har. La det være opp til henne å innfri dem - ikke krev det av henne.

Det er vanskelig å komme med noen god diagnose eller gode råd basert på noen setninger. Det er mye vi som leser dette ikke får med oss. Det er mye det ikke er plass til å si. Kanskje er det forhold i praforholdet som gjør at det jeg foreslår over blir helt feil. Jeg vet ikke.

Generelt har jeg lyst til å si at nærmer du deg en grense, er kanskje lurt å forsøke en annen retning.

Hei!

Føler virkelig jeg trenger hjelp og gode råd nå. Alt er bare dritt! Har vært med samboeren i 6 år og har 2 fantastiske barn sammen. For ca 1 år siden sa han til meg at han ikke elsket meg på "den måten" man skal lenger, men at han fortsatt var kjempeglad i meg osv. Han var igrunnen klar til å gi opp, men jeg klarte å overtale han til å bli å gi det litt tid. Tror gjerne han følte han måtte? Uansett.. det ble gradvis litt bedre. Men så var det dårlig igjen. Føler det siste året har vært preget av opp å nedturer heletiden. Har fortsatt ikke fått høre "jeg elsker deg" ordet på over et år, selv om det har jeg forsatt et ørlite håp. Kjøpte også ny bil i november, som sa mg noe om at han ville mer. Men er ikke lett å vite. For hver gang jeg vil ta det opp,blir han kjempe sur å irretert. Han vil helst ikke snakke om det.

Føler også at han har blitt en annen mann den siste tiden. Ikke kjærlig, sier aldri noe fint til meg, og blir fort irritert over ting jeg gjør. Det som gjør dette litt spesielt er at jeg kjenne meg så veldig igjen i han. Var akkurat lik selv før dette skjedde. Viste lite omsorg og kunne veldig tenkt mg å bare stikke mange ganger selv om vi hadde det fint. Følte kanskje han var for snill mot meg mange ganger. Plutselig har det snudd helt, og jeg føler jeg henger etter han og vil gjøre alt jeg kan for å gjør han glad og fornøyd. Elsker han av hele mitt hjerte, og vil ikke miste han!!! Har du noen gode råd hva som bør gjøres i vårt forhold? Sexlivet er det ikke noe i veien med, har faktisk aldri vært bedre. Er så tungt å slitsomt å hele tiden gå rundt å tenke at han gjerne ikke vil ha meg, å at han igrunnen mest kunne tenkt seg å bodd alene. :( er det mulig å miste følelsene og få de tilbake igjen?

setter stor pris på svar.

hei. Jeg og mannen min krangler utrolig ofte. Vi har alltid hatt litt småkrangling men nå er det ekstremt. Etter vi flytter sammen til andre siden av landet så har alt blitt værre. Vi sliter økonomisk da jeg er kun 20 år og har vanskelig for å få jobb og vi har et barn på 2. Vi møttes da jeg var gravid, så han er ste pappa men han ser på henne som datter og omvendt. Jeg føler vi sitter skikkelig fast og er redd slutten er rundt hjørnet. Han er 8 år eldre enn meG. og han er også bipolar. Så vi har en del å slite med. Men når ting er bra så har vi det fantastisk! Da er det så mye kjærlighet. Vi ler og tuller. Er totalt åpne og aldri redd for å dele noe. vi har den beste sexen enda selv etter to år. Men i det siste så krangler vi så utrolig mye. vi begge ser jo at det er kommunikasjons problemer og jeg har foreslått terapi. Men han nekter og mener det er totalt unødvendig og synes det er flaut. jeg føler meg så hjelpesløs og ingen av oss vil gå fra hverandre. Men er redd at hvis noe ikke skjer snart, så ender det i sorg og brudd.

vi er et par som er midt oppi en slik situasjon hvor mange års krangling og diskusjoner har kvalt kjærligheten. vi har vært sammen siden tenårene og nærmest vokst opp sammen. vi har hatt mange flotte år ilag men nå har min frue valgt at hun vil gå fra meg. hun sier hun ikke føler noe for meg lenger. dette er selvsagt et sjokk for meg selv om det ikke burde være det. jeg burde selvsagt sett og forstått tegnene tidligere men dessverre så gjorde jeg ikke det. jeg har selv tenkt tanken mange ganger at vi bør bare skilles og trodde seriøst at jeg ikke var glad i henne mer, men når hun fortalte at hun vil skilles så bråvåknet mine følelser og jeg kjente at jeg faktisk elsker henne og familien min og har ingen lyst til å splitte den. jeg har innsett hvor mye hun og barna betyr for meg og er virkelig villig til å kjempe for å holde oss sammen og finne tilbake til det vi hadde i over tyve år. men jeg respekterer hennes valg og forstår at hun mener dette seriøst. jeg skulle ønske jeg kunne gjort noe for å redde dette men frykter det er slik som hun sier, for sent. vi har begge gjort våre feil og har kommunisert meget dårlig men jeg tror at vi kunne kommet oss gjennom dette hvis vi begge hadde kjempet. jeg tror henne når hun sier hun ikke føler noe for meg lenger men samtidig så tror jeg at følelsene er der men at de er blitt borte i krangling og hverdagslivets krav med begge i full jobb og familie å tenke på. er det noe jeg kunne forsøkt å gjøre for å se om jeg klarer å vekke hennes følelser igjen?

Etter¨å ha "tvunget" min mann til å åpne seg når jeg skjønte det var ett eller annet, fikk jeg beskjed om at han ikke "har de rette følelsene" for meg lenger.. (Han sier det ikke er noen andre)Han dro bort noen dager, kom tilbake og lovte meg at ekteskapet vårt var verdt å kjempe for. Etter 11 måneder UTEN noe som helst antydning til å "prøve" (parterapi, date, eller andre former) ga jeg beskjed om at nå må jeg få vite hva du vil. Han sa han ønsket at jeg skulle flytte.

Jeg kjøpte meg leilighet, og har bodd der i 4 måneder. Og har det så sinnsykt vondt.. Hver gang jeg treffer ham (vi har ett barn, så jeg må treffe ham)så skal han stryke på meg, han lurer til seg klemmer og vil veldig gjerne at jeg skal komme inn på kaffe.. HVA VIL HAN, egentlig? Ikke er det fyllt ut separasjonspapirer. Vi står på stedet hvil... Nå har jeg sagt stopp hva angår klemming og stryking osv.. Jeg kommuniserer med ham via mail, og sms...Klarer ikke snakke med ham, da jeg blir helt tårevåt etterpå.. Vi har hatt ett supert forhold i alle år, bortsett fra de 2 siste årene. MYE med barnet, så fokus har vært veldig på det. Men de resterend 20 årene har vært bra...HVA skjedde? Føler jeg fikk sluppet en "bombe" i fanget, som enda ikke har eksplodert. Jeg går på vent, og lurer på hva han har tenkt.. Og det gjør så fysiskt vondt.. Hvordan skal jeg forholde meg til dette da? Er han i overgangsalder? Er det midtlivskrise? Hva skal jeg gjøre? Skal jeg gi ham "space" og håpe han "våkner"? Eller er løpet kjørt? Takknemlig for tilbakemeldinger..

hei. jeg har vært med min mann i 10 år hvor de 5 første, før vi fikk barn, hvar fine og de 5 neste var vanskerlige. han har hatt et enorm sex press som har skjøvet meg mer og mer bort. vi har vært hos mange terapauter for å prøve å fikse meg. nå orker jeg ikke mer og elsker han ikke lengre. og vi innser at det er han som har et problem som han ønsker å fikse. han mener han vil tilbake til den mannen han var for 5 år siden. jeg har flyttet ut, men ikke sakt noe til barna ennå. er det noe håp å finne tilbake til å elske han igjen?

Sider

Skriv ny kommentar

Go to top