Menn må slutte å være redd for kvinner

Handlevogn

Din handlevogn er tom.

Jeg abonnerer på et nyhetsbrev utgitt av Creative Couplework og i en artikkel signert av Nick Duffell snakker han om hva som er det viktigste elementet som må på plass i de aller fleste parforhold for en bedring. Etter hans erfaring er det så enkelt som at menn må slutte å være redd for kvinner. Han har så rett, så rett - enn så merkelig dette kan høres ut.

Men hva er det han (og forsåvidt også jeg) mener med det? I parforhold legger vi menn oss svært ofte "bakpå" når det tykner til i forholdet. Partneren vår har gjerne ett eller annet usnakket med oss som de er usikre på og derfor kommer litt sterkt fram med. I slike situasjoner er vi veldig ofte raske med å gå i forsvar og forklare bort hva det nå enn er partneren vår beskylder oss for. Vi blir redde.

En redd mann fører til en redd kvinne. Dette fører i sin tur til at hun må gå i sin maskuline del og det er ofte et sted kvinner ikke bør være for ofte. Som Nick sier: Det kan gjerne bli litt ubarmhjertig. Kvinner vil helst forbli i sitt feminine, men det krever at mannen er i sitt maskuline. Kan ikke mannen være i det maskuline - en beskyttende og ivaretakende del av seg selv, kan heller ikke kvinnen føle seg trygg og holde fokus på det feminine - det nærende og skapende.

Parforholdet er som mest harmonisk når hun kan være i sitt feminine og han i sitt maskuline. Byttes rollene for ofte, skjærer ting seg.

Hvor stammer så denne redselen for kvinner fra? Joda, du gjettet riktig :-) I svært mange tilfeller dreier det seg om mor. Menn vil ikke være gifte med sin mor (normalt sett i alle fall - det finnes spesialtilfeller) og formaninger, ordre, og ikke minst sinne minner forferdelig mye på henne. Det er altså IKKE partneren sin feil, men vår egen projisering av vår mor på vår partner. La det være klart: Når din kone ligner for mye på din mor, er det DU som skal i terapi - ikke din kone!

"Ah, dette driver ikke jeg med i alle fall" - tenker kanskje du? Nei, særlig, tenker jeg da. Vi gjør dette hele tiden - uten å være klar over det. Her ligger også nøkkelen til å bli en bedre og mer maskulin mann.

Bevisstgjøring er nøkkelen til det hele. Legg merke til hva som skjer med deg når du går i forsvar. Hva minner det deg om? Hvorfor går du i forsvar? Hva hadde gjort at du evt ikke gikk i forsvar?

Neste trinn er å komme ut av forsvar og inn i et pro-aktiv sted. Det betyr kort og godt at du må kunne stå i det. Være der og ikke rømme unna, mentalt eller fysisk. Lytt til henne når hun snakker og virkelig hør hva hun har å si. Noe av det hun sier vet du er tøys - det lar du passere for øyeblikket - resten har hun kanskje rett i. Stå oppreist og innrøm det hun har rett i overfor henne - høyt.

Dette er veldig vanskelig, men greier du det skjer det underverker med forholdet mellom dere - nesten garantert!

En av grunnene til at vi trenger flere samtalegrupper for menn i parforhold handler om at menn trenger å finne tilbake til sin maskulinitet - og det gjør de gjerne lettere i felleskap med andre menn.

Sonitus anbefaler dette innlegget.

Vurdering: 
CAPTCHA
Dette er et spørsmål for å teste om du er en menneskelig besøkende og for å hindre automatiserte spammeldinger.

Kommentarer

Jeg sitter her med nupper over hele kroppen - helt slagen fordi det er som å lese tankene mine....

ikke at det er bra eller dårlig men det er gjenkjennende - skremmende gjenkjennende for hvordan jeg opplever all min frustrasjon når jeg prøver å få min mann til å forstå mine følelser, hva som sårer meg, hvorfor osv.

Jeg prøver å prate med han stille og rolig men hver gang han hører at det er noe som kan oppfattes som kritikk mot han går han rett i forsvar.

Nå må det sier at han har en mor som har et fryktelig temperament og som blir sint for det minste. Hun skriker ut og banner og irettesetter og kjefter på samboeren sin mens vi er sammen med dem, spiser middag etc. Slikt oppleves for meg som svært lite hyggelig. Jeg blir redd, kjenner at kroppen skjelver og har lyst å flykte. Dette er nok også en grunn til at jeg helst ikke vil reise på besøk til henne og derfor ber jeg min mann og hans sønn reise. Men det vil han ikke men jeg opplever ikke å bli forstått mht. at jeg helst ikke vil besøke henne pga raseriet hennes. Jeg synes det er best å besøke henne når vi kan bo på hotel i byen. Da vet jeg at jeg har en trygg plass jeg kan gå til i tilfelle sinnet hennes blir for uholdbart for meg.

Mannen min er vokset opp med dette sinnet så han takler det nok. Men det gjør dessverre ikke jeg. Da har det blitt slik at hver gang jeg vil snakke om det, prøve å få han til å forstå hvorfor jeg ikke takler det blir han sint.

Det gjør meg livredd og helt satt ut - fordi jeg opplever at han reagerer akkurat likt som sin mor.

Jeg kan ikke flykte fra mannen min i huset vårt - jeg kan heller ikke prate med han om noe som han opplever som kritisk. Da går han rett i forsvar. JEg har bedt om time out mange ganger - men det blir ikke respektert. Jeg lukker dører og vil han skal gå. Han gjør det stikk motsatte, også når barna mine er tilstede. Det er vondt for dem og meg så klart, men det bryr han seg tilsynelatende ikke om.

Fra min side skal det lite til for at jeg føler meg sett, hørt og likeverdig i forholdet vårt. Men jeg kan rett og slett ikke begripe hvorfor kan ikke klarer å imøtekomme meg på disse punktene.

Jeg har selvfølgelig masse feil. Jeg provoserer nok voldsomt når jeg sier meningen min, men jeg mener at når det er sagt på en skikkelig måte skal man kunne få et voksent svar og ikke en som går i forsvar for det minste og skal vri og vrenge saken mot meg igjen.

Sier jeg feks. til han at sønnen han kom hjem kl 03 om natten og var full, noe som er helt uakseptabelt hjemme hos oss, svarer han med om ikke min datter også har kommer hjem for sent noen ganger. I stedet for å svare at slikt skal ikke skje og ta saken opp og prate stille og rolig ut om det, blir den slik vridd ut av sin opprinnelse og over mot at det er min datter sin feil etc. Da er det klart at vi har et kommunikasjonsproblem.

Fra mitt ståsted er mannen min livredd enhver liten kritisk bemerkning - han vet det kanskje ikke selv engang fordi han mulighens er så vandt til dette sinnet fra sin mor at envher liten episode, opptakt fra min side kan minne han om henne - og dermed er piggene ute.

Vel, jeg skal ikke leke psykolog her. Det var bare godt å skrive ned tankene mine.

Jeg håper inderlig vi får ut det betente som ligger hos oss begge to - jeg har sikkert mye jeg også men det ser jeg ikke selv så lett.

Derfor synes jeg det er veldig godt å gå i terapi.

Monica og Sten er to fantastiske mennesker!

 

 

Sider

Skriv ny kommentar

Go to top