Det profesjonelle forholdet til andre

Handlevogn

Din handlevogn er tom.

Mennesker i mellomJeg kom nettopp over en liste på DN.no over ting du ikke skal snakke om på jobb. Listen er hentet fra careerbuilder.com og gir inntrykk av at dette er 13 punkter du bør holde deg unna når du snakker med dine kolleger. Vel og bra det, men dette blir for overfladisk for meg.

Listen starter med en påstand om at: "Forteller du for mye om sykdom og deler hele sykejournalen din med kollegane, kan det endre folks oppfatning av deg som en svekling og en raring." Joda det kan nok hende det, men det egentlige problemet ligger ikke her etter min oppfatning. Jeg tenker mer i retning av: Hvorfor har jeg behov for å fortelle andre om mine svake sider? Det er det interessante spørsmålet her - ikke hvorvidt jeg deler med andre hvor jeg har det vondt.

Jeg tror sansynligheten er stor for at om jeg gikk rundt og passet meg for å snakke om min sykdomshistorie, vil det underliggende behovet for å dele mine svake sider dukke opp i andre former og sammenhenger.

Rent konkret har jeg praktisk erfaring med en person som, etter å ha blitt kjent med for 3 timer siden, brått deler svært personlige detaljer om sine underlivsplager. På den tiden var jeg ikke spesielt bevisst psykologien, og satt nok med en oppfatning av at hun kanskje var litt rar. I ettertid må jeg innrømme at det egentlig handlet om min frykt for noe jeg ikke visste hva var, og det slo meg ikke i det hele tatt at dette kunne ha noe med hennes dypere behov å gjøre. Kanskje lengtet hun etter noen som kunne akseptere henne slik hun var? Kanskje handlet dette om et intenst behov for intimitet? Hvem vet. Kanskje ikke en gang hun selv.

Det punktet som provoserer meg mest er allikevel 10'ern: "Ikke fortell at du går i terapi. Plutselig vet alle på jobben at du besøker psykolog." So what! OK, nå kommer jeg fra en litt annen kant, og opplever ikke det å gå i terapi - selv for friske mennesker - som noe spesielt negativt. Tvert imot synes jeg det er serdeles positivt at man har tilstrekkelig ønsker om mer selvinnsikt til å begynne i terapi. Nå trenger du heller ikke gå til en psykolog for å gå i terapi, siden både psykiatere og psykoterapeuter uten embetseksamen i psykologi godt kan gjøre jobben. Det er synd at man skal bli uglesett fordi man tar selvinnsikt på alvor!

Listen jeg startet med over er vesentlig lengre, og det er langt fra kun det første punktet jeg reagerer på. Hele listen bærer preg av at: "Hvis man bare unngår å si ditt eller gjøre datt, så går alt så meget bedre". Dette opplever jeg for det meste (ca 92,3%) er tøys. Joda, man kan selvsagt på lang sikt endre sin egen psykiske struktur og komme ut av sine nevroser ved hjelp av kontrollert og styrt oppførsel, men dette er et langt lerret å bleke, og er, etter min oppfatning avhengig av at man på forhånd har gjort en jobb med seg selv for å finne ut av hva dette handler om!

Gør du ikke noe med det underliggende behovet som kommer til uttrykk gjennom oppførsel som blant annet er listet opp i nevnte artikkel, vil problemet tyte ut på andre måter.

 

Vurdering: 
CAPTCHA
Dette er et spørsmål for å teste om du er en menneskelig besøkende og for å hindre automatiserte spammeldinger.

Skriv ny kommentar

Go to top