Jeg kaller det russisk rullett med parforholdet når man velger å hoppe til køys med en annen enn sin partner. Hva er det som får voksne mennesker til å velge å sette parforholdet på spill på den måten?
Under et kurs jeg nettopp har deltatt på kom jeg over et dikt som jeg synes sier mye om hvordan vi forholder oss til det som skjer i et parforhold. Jeg har forsøkt å gjendikte dette her på norsk - et dikt som på orginalspråket heter "A fixer":
Det måtte et coaching-kurs til før jeg oppdaget noe som sansynligvis er almenkunnskap for mange. Hva er forskjellen på å mase på og støtte partneren? For meg har dette vært en glidende overgang stort sett hele livet mitt, og jeg har liksom ikke forstått helt hvor skillet gikk.
- eller ment i alle fall? Kanskje kunne jeg kalt denne artikkelen noe sånt som: "Forskjellen på Objektivt og Subjektivt ansvar". Sammenblandingen av disse har noe med hvorfor det er så forbasket vanskelig å be om unnskyldning for noe vi ikke har gjort.
Det sier i allefall Teknisk Ukeblad (TU) (!) som på sin side referer til en studie som viser at sex fungerer dårlig som mosjon. TU viser til at både støvsuging og skigåing i motbakke er bedre mosjon.
Det er mulig jeg lot meg provosere av et kvinnelig besøk her en helg og at det er årsaken til at jeg skriver akkurat dette. Jeg hadde leid "Fatso" - en film jeg i utgangspunktet ikke hadde så store forventninger til, annet enn det jeg hadde dannet meg gjennom forfilmer og trailere jeg hadde sett forskjellige steder. Jeg hadde sett såpass mye at jeg visste filmen handlet om en ung manns besettelser, nevroser, drømmer og frykt. Det var kanskje noe i meg som identifiserte seg litt med Rino - filmens hovedperson og det var vel derfor jeg reagerte såpass sterkt da besøket umiddelbart etter å ha hørt hvilken film jeg hadde leid uttrykte noe sånt som: "Æsj, den har jeg sett, den er ekkel!".
Jeg abonnerer på et nyhetsbrev utgitt av Creative Couplework og i en artikkel signert av Nick Duffell snakker han om hva som er det viktigste elementet som må på plass i de aller fleste parforhold for en bedring. Etter hans erfaring er det så enkelt som at menn må slutte å være redd for kvinner. Han har så rett, så rett - enn så merkelig dette kan høres ut.
Når en av partene i et intimt parforhold befinner seg i et sidesprang, er det svært ofte starten på slutten av et kjærlighetsforhold. I de aller fleste tilfeller skyldes nok dette også at det er noe som mangler i det parforholdet man er i, og som oftest er det en manglende eller sterkt dalende kjærlighet som får skylden.
eller ment i alle fall? Kanskje kunne jeg kalt denne artikkelen noe sånt som: "Forskjellen på Objektivt og Subjektivt ansvar". Sammenblandingen av disse har noe med hvorfor det er så forbasket vanskelig å be om unnskyldning for noe vi ikke har gjort.
Det sier i allefall 
Det er mulig jeg lot meg provosere av et kvinnelig besøk her en helg og at det er årsaken til at jeg skriver akkurat dette. Jeg hadde leid "Fatso" - en film jeg i utgangspunktet ikke hadde så store forventninger til, annet enn det jeg hadde dannet meg gjennom forfilmer og trailere jeg hadde sett forskjellige steder. Jeg hadde sett såpass mye at jeg visste filmen handlet om en ung manns besettelser, nevroser, drømmer og frykt. Det var kanskje noe i meg som identifiserte seg litt med Rino - filmens hovedperson og det var vel derfor jeg reagerte såpass sterkt da besøket umiddelbart etter å ha hørt hvilken film jeg hadde leid uttrykte noe sånt som: "Æsj, den har jeg sett, den er ekkel!".
