Blogger

Noen er stile og unngår en krangel for enhver pris. Andre tar den helt ut. Uansett hvem du er så har begge ytterpunkter sine fordeler og ulemper. For kranglefanten er det slitsomt å måtte krangle for å bli hørt og for den stille er det utfordrende å få fram sine synspunkter (helst) uten å si noe. Vi tror gjerne på en mellomting. Å uttrykke seg er en kunst som mange tror en er født med eller ikke. Selv om du er født med talens gave så må de fleste av oss øve på å uttrykke oss. Uansett hvem du er så er det mye godt som kan sies om det å krangle.

Vi leser og hører så mye om lykke disse dagene, at vi blir rent deprimerte av å ikke kjenne oss “lykkelige”. Det blir så stor avstand mellom hva vi egentlig føler og hvordan vi tenker at en lykkefølelse skal oppleves. Denne avstanden gir mange triste bieffekter som økt følelse av ensomhet og “sånn skal det ikke være”. Dette gir igjen næring til den delen av oss som føler oss mislykkede eller er redd for hva andre skulle oppdage om de egentlig ble kjent med oss.

Jeg kaller det russisk rullett med parforholdet når man velger å hoppe til køys med en annen enn sin partner. Hva er det som får voksne mennesker til å velge å sette parforholdet på spill på den måten?

Under et kurs jeg nettopp har deltatt på kom jeg over et dikt som jeg synes sier mye om hvordan vi forholder oss til det som skjer i et parforhold. Jeg har forsøkt å gjendikte dette her på norsk - et dikt som på orginalspråket heter "A fixer":

Det måtte et coaching-kurs til før jeg oppdaget noe som sansynligvis er almenkunnskap for mange. Hva er forskjellen på å mase på og støtte partneren? For meg har dette vært en glidende overgang stort sett hele livet mitt, og jeg har liksom ikke forstått helt hvor skillet gikk.

- eller ment i alle fall? Kanskje kunne jeg kalt denne artikkelen noe sånt som: "Forskjellen på Objektivt og Subjektivt ansvar". Sammenblandingen av disse har noe med hvorfor det er så forbasket vanskelig å be om unnskyldning for noe vi ikke har gjort.

Det sier i allefall Teknisk Ukeblad (TU) (!) som på sin side referer til en studie som viser at sex fungerer dårlig som mosjon. TU viser til at både støvsuging og skigåing i motbakke er bedre mosjon.

Det er mulig jeg lot meg provosere av et kvinnelig besøk her en helg og at det er årsaken til at jeg skriver akkurat dette. Jeg hadde leid "Fatso" - en film jeg i utgangspunktet ikke hadde så store forventninger til, annet enn det jeg hadde dannet meg gjennom forfilmer og trailere jeg hadde sett forskjellige steder. Jeg hadde sett såpass mye at jeg visste filmen handlet om en ung manns besettelser, nevroser, drømmer og frykt. Det var kanskje noe i meg som identifiserte seg litt med Rino - filmens hovedperson og det var vel derfor jeg reagerte såpass sterkt da besøket umiddelbart etter å ha hørt hvilken film jeg hadde leid uttrykte noe sånt som: "Æsj, den har jeg sett, den er ekkel!".

Det er ikke alltid lett å vite om det er en solformørkelse eller om solen er borte. Sånn er det med kjærligheten også. Det som en gang var, er borte og tomheten og enshomheten står igjen. En ønsker seg tilbake til sånn forholdet en gang var, og når vi etter å ha prøvd å komme tilbake - ikke lykkes, tenker vi at kjærligheten er borte. Igjen står de tapte drømmene og skuffelsen. Illusjonenene som brast.

Jeg abonnerer på et nyhetsbrev utgitt av Creative Couplework og i en artikkel signert av Nick Duffell snakker han om hva som er det viktigste elementet som må på plass i de aller fleste parforhold for en bedring. Etter hans erfaring er det så enkelt som at menn må slutte å være redd for kvinner. Han har så rett, så rett - enn så merkelig dette kan høres ut.