Skilsmisse eller samlivsbrudd - ingen liten hump i veien

Alt for mange opplever et press på å komme seg videre etter et samlivsbrudd. Når alle det praktiske er på plass som bolig, flytting av skole / barnehage og gjerne jobb - da må du komme deg videre. Folk rundt deg gir deg noen måneder å sørge og snakke om vanskelige ting. Etter dette merker en ofte at folk rundt ikke lenger gidder å høre mer, de snakker om noe annet eller mer direkte sier, kanskje det er på tide å komme deg videre. Eller enda verre: koble deg med noen andre de kjenner som er skilt, uten at du selv er klar for noe nytt.

Kort sagt - hele sorgprosessenn blir behandlet som noe du må bare komme deg igjennom sånn at du kan returnere til ditt gamle liv. Som terapeut blir det tydelig for meg, at hvordan vi møter denne sorgprosessen er avgjørende for hva som skjer når du faktisk møter noen igjen som du liker og vil satse på. Tar du ikke denne prosessen på alvor vil fremtidige forhold påvirkes. Spesielt med barn inne i bilde. Som mor er du først og fremst mor, og som far er du først og fremst far. Etter en forelskelse blir det for mange slik at ste-barna en konkurrent om oppmerksomhet, penger, tid og andre begrensa ressurser.

Det er ikke vanskelig å forstå at jeg har behov for å være spesiell og helst først for deg, Og det store spørsmålet er hvordan formidler du dette uten å bli oppfattet som sjalu, eiersyk, vanskelig m.m? Her er det ofte vanskelig å være sann mot ditt eget hjerte og følelser der balansen mellom egne følelser og reaksjoner kan balanseres opp med hvordan løse denne og denne og denne osv utfordringer. Da kommer folk til meg og står i stor følelsesmessig spenning.

Her kommer selve sorgprosessen inn. Hvilke følelser har jeg bearbeidet og i hvor stor grad handlet prosessen om overlevelse og leve ungdommen på ny? Det snakkes likte om hvor fundamental denne prosessen er for å virkelig komme videre. Hvor viktig den er for å virkelig våge å stole på kjærligheten og det gode liv igjen. Hvordan smerten er den beste motivator for reel endring slik at du ikke tar med alle dine dårlige vaner videre.

Å bli brent, vet de fleste av oss, gjør deg forsiktig med varme. Har du vært konfliktsky før vil du ikke uten videre / på magisk måte få mer mot til å ta opp de vanskelige tinngene. Her er noe av feilgropa mange går i. Vi tror at fordi vi nå vet hva vi gjorde galt i forrige relasjon så skal vi klare å unngå dem i neste. Det stemmer ikke. Du lærer å møte vanskelige situasjoner ved å møte dem. Først da blir du mer utrustet til å møte ting på en annen måte.

Skulle jeg gi noen råd til noen som lurer på om de skal gå, ville det være:

  1. gjør en jobb med din nåværende partner for å lære hvordan løse konflikter eller potensielle konflikter på en bedre måte.
  2. velger du å gå fra din partner, vil sorgprosessen være en god venn du må forholde deg til fremover
  3. sorgprosessen tar den tiden den tar. Det er ikke du som bestemmer farten, det er følelsene dine.
  4. Føl det du føler, og be eventuelt om hjelp av gode venner til å stå i dine følelser om livet blir vel tøft.
  5. Fokuser mindre på skyld og mer på hva du føler. Feil og skyld oppmerksomhet gjør at prosessen tar lengre tid.

Sorgprosessen har en visdom i seg som tar den tiden den tar. Er du modig nok til å gå igjennom den, uten å skyndte deg videre vil du emosjonelt være mer utrustet for en ny kjærlighetsrelasjon. Din prosess er din prosess. Ikke sammenlign deg med andre. En sorgprosess tar vanligvis 1-2 år. Forventer du etter 6 måneder at du er ferdig, skaper du ofte mer indre stress for deg selv enn nødvendig.  La “jæringsprosessen” få ta den tiden den tar. Din fremtidige lykke avhenger av at sorgprosessen gjøre deg mer moden.

Vurdering: 

Skriv ny kommentar

Go to top