Når forholdet bryter sammen

Handlevogn

Din handlevogn er tom.

Jeg ringte en god venn av meg her for leden, og lurte litt på hvordan det gikk. Han svarte det gikk ikke så bra. Hans kone Når parforholdet rykerhadde sagt til ham en søndag morgen, at nå hadde hun forelsket seg i en annen, og nå var forholdet slutt. Fram til da hadde han intrykk av at forholdet han hadde sammen med sin kone var svært godt og ante rett og slett fred og ingen fare. I begynnelsen tenkte han dette har vi hørt før. En forelskelse er ikke så uvanlig, - nei det er vel mer regelen enn unntaket kanskje, at man forelsker seg en gang i blant - selv om man er i et relativt vel fungerende parforhold.

De brukte litt tid til å snakke sammen om dette, men det ble ganske raskt klart at hun ikke trodde dette var noe som kom til å gå over. Tvert i mot, hadde hun nå, etter mange år, forstått at hun egentlig ikke hadde hatt det så bra, og at forelskelsen - som hun forøvrig var inneforstått med antagelig kom til å gå over ganske raskt - mer var et tegn på at deres forhold nå var over. Det tok noen timer før det gikk opp for min venn at dette ikke var noe som kom til å forsvinne av seg selv. Hav var faktisk vitne til at hans eget ekteskap var i ferd med å gå i oppløsning. Bare noen dager før dette, hadde han utvekslet tekstmeldingen med sin kone hvor hun hadde savnet ham og han hadde gledet seg til å komme hjem igjen. Like etter denne samtalen, tok hun med seg barna (de har 3 små barn sammen) og reiste bort.

Jeg og min venn brukte en time på telefonen den kvelden - en samtale som i utgangspunktet var ment som en av de vanlige 10-minutters samtalene vi gjerne bruker for å sjekke inn hos våre nærmeste venner i blant. At han var knust, er nesten unødvending å si.

De neste 4-5 dagene gikk han hjemme alene, tenkte, gråt, bannet, og stilte seg selv de evindelige spørsmålene: Hva hadde skjedd? Hva hadde han gjort galt? Hvorfor la han ikke merke til noe? Var han virkelig en så dårlig ektemann? Han snakket ikke med andre om dette mens han gikk hjemme, og håpet kanskje at de dagene hver for seg ville kunne føre til at de nærmet seg hverandre igjen. Når hun kom hjem var forholdet heller kjølig. Han skjønte at alle hans forsøk på å få kontakt med henne ble tolket veldig annerledes enn han hadde tenkt. Disse dagene hadde bare ført til at hun var enda sikrere på at hennes beslutning var riktig og at det nå var slutt.

Hva skjer?

Dette er en historie mange kan kjenne seg igjen i. Her virker det som om den ene parten aner fred og ingen fare, mens den andre, mer eller mindre i det stille, forandrer sin virkelighetsoppfatning når det gjelder forholdet dem i mellom. Jeg tør ikke komme med bastante påstander om hva som faktisk har foregått. Kan hende har hun resignert og gitt opp å få skikkelig kontakt med sin mann, kanskje hadde han oversett signalene hun hadde gitt og mer eller mindre ubevisst filtrert disse bort? Det kan også hende at hun for første gang i sitt liv opplevde en skikkelig rystende forelskelse og at denne hadde fått henne til å innse at hun ikke levde skikkelig i det forholdet hun hadde?

Mangel på kommunikasjon

På overflaten kan dette se ut som kommunikasjonsproblemer, og det er det også. Men det er mye mer enn det. Vi har lært at intime parforhold er der for mer enn kun å føre slektene videre - det tjener også som nøkkelen til vår egen heling. Den intime relasjonen er en katalysator og en vugge hvor våre iboende behov for å heles har de beste forutsetningene i verden til å komme fram. Det er bare det at vi vet det ikke, og det virker langt i fra som om ting er i ferd med å bli bedre.

Hva konkret kan vi gjøre når dette rammer oss for fullt?

Først og fremst:
Få ikke panikk! Forholdet er ikke over, det bare virker slik.

Det er ikke dermed sagt at parforholdet kan bryte sammen og at partene velger å gå hver til sitt. Den faren er overhengende og svært mange forhold bryter sammen når slike ting skjer.

Vi tror et hvert intimt parforhold lever sitt eget liv og kan på mange måter sammenlignes med et barn som trenger omsorg og oppmerksomhet og som er i stadig utvikling.

Parforholdet har både sin egen vilje og sin egen "sjel" om du vil og det som nå skjer er at det roper på forandring. Parforholdet slik det har vært, fungerer ikke lenger, det vil videre. Vi tror på at vi velger våre kjærester av en grunn, og at denne i all hovedsak er bunnet i et ubevisst behov for å hele våre psykiske barnesår. Det betyr igjen at det er en høyere årsak til at vi er i det forholdet vi nå kanskje opplever er på sammenbruddets rand, og at denne krisen faktisk er en del av det store bildet. Det er faktisk meningen at vi skal ha en krise akkurat nå. Selv om en krise i et forhold skaper mye smerte er åpner det også for nye muligheter og endringer.

Hvordan vi håndterer krisen er imidlertid svært avgjørende. Alt for mange par velger å gå fra hverandre når slike kriser oppstår, bare for å oppleve at de angrer seg i etterkant. Faktisk angrer så mange som halvparten på bruddet i ettertid, og skulle ønsket at de hadde gjort mer for å komme seg gjennom krisen. Dersom dere begge føler det er en mening med at dere skal være sammen, finnes det håp. Og så lenge det er håp er det også muligheter.

Vi mener de aller fleste parforhold kan komme seg velberget gjennom både en og flere kriser om de beholder troen på at de virkelig er ment for hverandre. Gjennom noen enkle tenknikker kan partene lære seg å ta vare på sine behov og å vokse i en intim relasjon med en annen.

I dette tilfellet som vi har referert til her, virker det som om forholdet har flatet ut fra hennes synsvinkel. Forelskelsen blir da en så stor kontrast at det føles som om hun egentlig ikke har levd livet før nå. Dette er et sterkt signal om at forholdet de hadde hatt fram til da ganske enkelt ikke var godt nok for henne, og at hun bare ikke hadde latt seg selv virkelig kjenne på det. Hun har virkelig behov for å erfare at forholdet un tilsynelatende tror er over, også kan bli levende og nærende for henne. Om min venn virkelig ønsker å redde sitt ekteskap (og jeg har ingen grunn til å tro noe annet) må han sette sitt fokus på relasjonen mellom dem igjen. Så snart det er mulig, må han finne fram til hvordan han kan bidra til å gi den intime relasjonen mellom ham og hans kone noe å vokse på. Han må finne fram til sine følelser i dette og uttrykke dem på en måte som er riktig for ham. Gjør han det, blir det (nesten alltid) også riktig for henne. Dette handler altså ikke om at hennes ord blir lov, men at han finner fram til hvordan han kan uttrykke sin kjærlighet til henne.

Å finne sammen igjen etter at den du elsker har påført deg så mye smerte er svært vanskelig og krever mye mot og styrke. Det er imidlertid ikke bare mulig, men også nødvendig dersom begge parter skal vokse sammen med relasjonen. Visjonen i en intim relasjon er nettop det å kunne være virkelig intim med hverandre. Med virkelig intimitet mener vi intimitet slik Harriet Goldhor Lerner definerer den, hvor begge kan være åpne og ærlige med sine mest sårbare følelser og tanker og bli akseptert slik de er uten behov for å endre den andre.

For å kunne være virkelig intime må begge partene i et forhold gå en tung og vanskelig vei gjennom personlig utvikling og heling. Krisen i forholdet gir partene mulighet til det, - nettopp fordi den er så smertefull.

 

Vurdering: 
CAPTCHA
Dette er et spørsmål for å teste om du er en menneskelig besøkende og for å hindre automatiserte spammeldinger.

Kommentarer

Hei.

Dette var som å lese min egen historie... Etter 23 år fikk jeg plutselig beskjed om at han ikke ville mer..Jeg ante ingenting. Trodde alt var fint, og at vi hadde det bra. Ja...hatt det litt trøblete m barnet en periode, men vi har vært igjennom tøffe ting før, og hatt MANGE samtaler om andre som har gått fra hverandre, og vært enige om at vi må snakke sammen... Her var det jeg som flyttet, etter å ha levd m ham i laaaaang tid etter beskjeden, fordi han lovte meg at han ønsket å "fikse" det. Jeg har mer eller mindre vært "lammet" av forvirring og sorg. Og selvfølgelig en total følelse av svik.. jeg har gitt beskjed flere ganger om at hvis han ønsker å skilles, må han fremskaffe papirene, så skal jeg underskrive. Nå har det gått snart 10 mnd. og han har ennå ikke fremskaffet papirer...Nå har jeg kun kontakt m ham pr sms og mail når det gjelder barnet. Når han ringer tar jeg ikke telefonen, da jeg kjenner at jeg må trekke meg unna for å kunne gå videre. Men hvordan skal jeg klare det, når han ikke kommer med papirer? Hvordan skal jeg tolke dette da?  Det må jo være i hans interesse å bli ferdig med dette.. Er han feig? Og hvorfor er vi her... vi har aldri hatt noe turbulens, ja diskusjoner, men ikke krangling. Han har kunnet jobbe sent, være ute m gutta, reise med jobben, uten at jeg har "nagget", rent hus, rene klær, middag på bordet hver dag, i tillegg til at jeg har hatt 100%jobb. Hva pokker er galt??? Føles helt forferdelig... Og så sitter jeg her. Midt i livet, dumpet.... Rett og slett kjipt...

Sider

Skriv ny kommentar

Go to top