Bedre samliv

Parterapeutene.no er et nettsamfunn for deg som vil ha et bedre samliv. Vi ønsker å inspirere og informere gjennom kurs, fagintervjuer, blogger, forum og ikke mist via spalten SPØR-PARTERAPEUTENE der medlemmer kan stille spørsmål og få svar av parterapeuter.

Medlemmer har tilgang til all informasjon til enhver tid. Andre vil kunne se siste nytt nedenfor gratis i 48 timer (gjelder ikke kurs). 

NYHETSBREV

Tillit og utroskap

Jeg hører ofte folk som snakker om det å være skapt for hverandre, men hva vil det egentlig si? Når vet man at det er rett? Er det rett når en partene gjør en feil og klarer å bygge tilbake det de hadde eller skal forholdet gå feilfritt uten krangling? Jeg var nylig utro, jeg angrer og har gjort det helt siden det skjedde. Jeg anser det som den største feilen jeg noen gang har gjort. Eksen min vet ingenting om det, men burde jeg fortelle han det? Jeg vet jeg klarer å bære det på samvittigheten min, det eneste jeg er redd for er at han skal få høre om det. Hva gjør jeg nå? Har jeg brutt alt av tillit eller kan det bygges opp igjen? Han er i militæret, og alt av tillit mellom oss er egentlig allerede ødelagt ettersom han er sykelig sjalu og ikke helt klarer å innse at han er det eneste jeg faktisk vil ha. Men på en eller annen måte så klarer ingen av oss å gi slipp. Jeg vil ikke gi slipp heller. Jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å være utro noen gang igjen. Jeg var full, ensom og det var aldri noe følelser inn i bildet. Jeg vet også at hvis jeg forteller han det, så vil han aldri noen gang se meg mer, og det er tvert i mot det jeg vil. Egoistisk, ikke sant? Men jeg føler det er bedre jeg må bære det på samvittigheta mi enn at jeg skal legge all elendigheten over på han i tillegg. Så når vet man når det er rett? Og hva vil det si å være skapt for hverandre? Er det virkelig sånn at når tillitsbåndet er blitt brutt en gang, så er det egentlig ingen sjanse for at det skal lykkes mellom oss senere? Vil det aldri kunne bli det samme mellom oss?

Jeg blir rørt av spørsmålet ditt, og vet også at det er et veldig vanskelig spørsmål å svare på.

Jeg tror ikke det er noen enkle svar på det du spør om. Du spør også om flere ting, og jeg skal forsøke å adressere hvert enkelt av spørsmålene dine så godt jeg kan.

Å være skapt for hverandre vil etter vår oppfatning si at partene har valgt den partneren som er best skikket til å sørge for vår egen personlige utvikling. Med andre ord er partneren særdeles god til å trykke på de såre knappene i oss på en slik måte at vi blir tvunget til å utvikle oss til en bedre versjon av oss selv.

Det høres kanskje rart ut, men vi heller til teorien som i sin tid ble utformet av Harville Hendrix i boken: Getting the Love you want, hvor han uttrykker de tre elementene som alltid er til stede ved en forelskelse. Disse er noe kjennkjennbart og gjerne felles, noe vi ser opp til hos partneren og sist men ikke minst en egenskap ved partneren vi ikke anerkjenner ved oss selv.

Jeg skal ikke dra denne teoretiske utledningen for langt, men mye godt lesestoff finnes også i boken til Harville Hendrix om dette. Det vi ser opp til hos partneren vår, søker vi å utvikle hos oss selv, og det vi ikke anerkjenner ved oss, søker vi å utvikle og integrere i oss selv. Dette gjør vi ikke uten motivasjon, og denne motivasjonen er gjerne vår partner.

Om ditt parforhold er det rette, er kanskje enda vanskeligere å svare på, men på generelt grunnlag er parforholdet også en balansegang. Ja, vi utvikles i et dynamisk og riktig parforhold, men endringer skjer ikke uten smerte. Noen ganger kan denne smerten ganske enkelt være for stor for oss, og vi holder det ikke ut. Vi velger derfor heller å bryte parforholdet enn å stå i det tilstrekkelig lenge til at vi oppnår den endringen vi trenger. Om parforholdet vil vare, avhenger derfor av hvor sterke vi er og hvor mye av "presset" vi tåler.

Noen ganger kan utvikling også bety at man forlater et parforhold - som for eksempel hvor en kvinne til slutt finner styrke til å velger å bryte ut av et voldelig parforhold. I disse tilfellene vil jeg ikke si parforholdet er riktig i utgangspunktet, men relasjonen tvinger henne til å ta tilbake kontrollen over sitt eget liv.

Et (tilsynelatende) feilfritt parforhold uten krangling er sjelden et godt parforhold. Dette er fordi vi i bunn og grunn er forskjellige. Alle er forskjellige på ett eller annet sted. Derfor har vi når alt kommer til alt forskjellige oppfatninger, følelser og prioriteringer på enkelte områder. Disse forskjellene må vi kunne anerkjenne dersom vi ikke skal gå på akkord med oss selv. Konfliktene oppstår når disse forskjellene kommer til syne og enda ikke er løst praktisk eller anerkjent av begge parter. Konflikene og noen ganger kranglingen er et steg på veien til å fullt ut kunne akseptere at vi er forskjellige -vel og merke om vi lærer oss å jobbe oss igjennom konfliktene og ikke undertrykke dem eller rømme unna.

Uten konfliktene går vi også glipp av muligheten til å bli bedre kjent med oss selv og å forandre oss til det bedre - for oss selv. 

Balansegangen er igjen at det kan bli for mye av det gode. For mye krangling over lang tid er fryktelig slitsomt. Det kan tære på kreftene så mye at det blir vanskelig for en eller begge parter å stå i det. Da er det fristende å bryte ut, flytte for seg selv eller ta en pause for å "rydde litt i tanker og prioriteringer" som en klient formulerte det for en tid tilbake.

Utroskap er et tilltsbrudd, men det behøver slett ikke å bety slutten. Det avhenger av hvordan partene velger å forholde seg til det. Det at din partner er sykelig sjalu kan indikere at han har en stor del av seg som ikke har tillit til at han egentlig fortjener deg. De aller fleste forholder seg til sitt eget sidesprang som om det er en mørk hemmelighet som ikke tåler dagens lys. Dette fortsetter mange med veldig lenge og på den måten blir opptatt av å holde deler av seg selv skjult for partneren. Dette merker ofte parteren etter en tid og blir enda mer mistenksom eller sjalu om du vil. Om vi skal tørre å vise hele oss for vår partner, kan vi ikke basere oss på at noe av oss selv må være hemmelig. Dette hindrer helingen som pågår mellom to intime mennesker.

Når (for det er ofte et spørsmål om når) utroskapen blir avslørt, blir den utro gjerne opptatt med å bagatellisere eller bortforklare det hele. Naturlig refleks kanskje, men ikke særlig hensiktsmessig.

Partneren er for det første normalt svært såret (om partneren bryr seg om deg) og dette er for mange en nesten uutholdelig smerte - mye fordi den vekker til live den delen av oss som ikke tror vi fortjener partneren. For det andre aner ikke partneren om dette kan skje igjen. Han vet altså ikke om han vil bli like såret ved neste korsvei. Hva skal hindre deg i å gjøre dette en gang til ved anledning?

Smerten må vi på en måte leve med. Den er der. Den kan ingen ta bort så lenge skjedd er skjedd. Det du kan gjøre er å være der for ham og ikke stikke deg bort. Det er også svært smertefullt å stå i det for deg, og din impuls er å flykte eller på en annen måte få smerten til å forsvinne. Gjør du det, vil dette være en bekreftelse til den delen av ham som ikke tror du bryr deg om ham. Det gjør det enda mer smertefullt og sjansene er store for at beskyldninger og anklager kommer til å hagle.

Det kreves en nesten umenneskelig styrke, men det som etter vår oppfatning har størst sannsynlighet for å ende med et godt resultat er at du greier å stå i det når beskyldningene kommer. Det vil si å ikke flykte inn i unnslyldninger og bortforklaringer, men være der med hele deg, og si noe sånt som:

"Ja, du har rett. Jeg har påført deg en smerte du ikke fortjener. Jeg vil virkelig være sammen med deg og jeg er oppriktig lei meg for at jeg har såret deg slik." men så det aller viktigste: "Hvordan er det for deg at jeg har såret deg sånn?"

Den sårede part vil sansynligvis forsøke å "teste" deg med anklager, beskyldnigner og kanskje også mindre fine karakteristikker. Dette er en test fordi han egentlig vil ha en bekreftelse på at du blir. At du virkelig er så glad i ham som du sier. Du feiler den testen når du selv går i forsvar og i verste fall angriper tilbake. Ja, noe av det han sier er fullstendig håpløst og langt fra virkeligheten, men andre deler er kanskje sant? La for en gangs skyld det håpløse passere og forhold deg til det som faktisk er sant.

Når vi er utsatt for utroskap av den vi elsker vet vi i utgangspunktet ikke om dette kommer til å skje igjen. Den eneste grunnen til at vi skal tro vår partner på at hun eller han ikke gjør det en gang til, er om vi til en viss grad kan være sikker på at han eller hun virkelig vet hvor vondt det gjør. Når partneren virkelig lytter og ikke forsvinner bak et teppe med unnskyldninger kan vi være tryggere på det.

For å konkludere så tror jeg det har en kostnad uansett hva du velger. Velger du å holde på hemmeligheten, koster det mye for tilliten og sårbarheten dere to imellom framover. Du kan gjerne si at du sparer ham for "all elendigheten" men i praksis beskytter du deg like mye mot konsekvensene av din egen handling ved å holde dette for deg selv.

På den andre siden har det også en kostnad å fortelle dette. Du risikerer at han ikke tåler det og bryter forholdet.

Hva er verst? 

Jeg tror ikke det alltid er slik at noe er ødelagt for alltid etter utroskap. Det forblir ødelagt fordi vi ikke forsøker å rette det opp så godt vi kan. Enten fordi vi ikke vet bedre, eller fordi vi gir opp før vi har forsøkt.

Din vurdering: 
Average: 5 (4 votes)

Skriv ny kommentar

Go to top