Har vært i et forhold i 3 år nå, og da vi begynte sammen var vi enige om å få et barn. Min samboer har 2 gutter på 7 og 9 år fra et tidligere forhold. Jeg har en sønn på 5 år fra et tidligere forhold. Sønnen min henger etter på noen områder, og han skal nå utredes. Min samboer mener at vi har nok med de barna vi har, men jeg ønsker at min sønn skal få søsken. Har snakket med fagfolk som mener at barn som han har godt av å ha søsken. Jeg har et sterkt ønske om å få et barn til, og er usikker på hva jeg skal foreta meg. Bør jeg gå fra samboeren min, og heller prøve å finne meg en annen mann? En som øsker å få et barn med meg. Jeg og sønnen min har det jo godt sammen med min samboer, men jeg har som sagt et sterkt ønske om å få et barn til. Trenger noen gode råd :o) Hilsen Tvillingen.

Vi fikk for 9 mnd siden ett barn.  Før barnet ble født hadde vi ett rikt sex liv der vi eksperimenterte og utforsket hverandre.  Etter fødselen virker hun ikke lenger interessert og tar ikke første steget. Jeg må eventuelt mase på henne for at det skal b

Gift på 11 året og føler at vi har mistet hverandre, hans hovedfokus er barna, og jeg føler jeg bare er der! føler vi ikke snakker godt sammen og han virker upåvirket på situasjonen, jeg sliter da jeg trenger næring og føler vi ikke klarer å snakke sammen! det er barn i bildet så jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å finne ut av hvor livet mitt går.

Hei,
jeg er samboer med en utrolig fin fyr, vi har vært sammen ett år. Jeg var noe usikker da jeg gikk inn i relasjonen, og denne usikkerheten er vedvarende. Enkelte ganger elsker jeg ham over alt på jord, andre ganger føler jeg at vi er så forskjellige at jeg vil bryte ut. Likevel er det noe som får med til å bli. Kjærlighet kanskje? Mine tidligere forhold har vært preget av veldig mye "frem og tilbake". Nå har jeg funnet en kjekk gutt som virkelig vil satse, og jeg blir så redd! Jeg er redd for å bli værende, og redd for å bryte ut. Jeg føler at det kommer til å ta slutt før eller senere fordi vi er så ulike, men orker likevel ikke tanken på at jeg ikke skal ha ham i livet mitt. Jeg har jo lyst til å bli, men hans mindre sterke sider begynner å irritere meg, og jeg har begynt å tvile på om disse trekkene er noe jeg kan leve med. Det er ikke noe han gjør, men mer genrelle trekk ved hans personlighet som plager meg. Er dette tegn på at jeg bør bryte? Aller helst vil jeg ha noen tips om hvordan la være å fokusere på de negatvie trekkene med ham, for det er så mye bra der. Tror kanskje det er forpliktelsesangsten min som slår inn?

Hei. Jeg er en mann på 35, i sommer møtte jeg en jente jeg ble svært forelsket i. Hun er en alenemor på 28, med ansvaret for en sønn. Vi datet i tre måneder før hun trakk seg unna.

Hun mente det manglet gnist og passion. Hun fortalte meg også at hun ønsket et eventyr (noe jeg tydeligvis ikke kune gi henne) Jeg vet hun har vankelig for å etablere seg i et forhold, det er flere år siden det ble slutt mellomm henne og barefaren, etter det har hun kun hatt korte forhold.

I løpet av tiden vi hadde sammen, var jeg kanskje i overkant hensynsfull og kankje ettergivende men samtidig følte jeg det som vanskelig å vite hvordan jeg skulle forholde meg til situasjonen mht barnet osv, selv om jeg gikk svært godt overens med ham.

Jeg ønsker henne veldig tilbake, men er helt rådvill mht om og evt hvordan jeg kan kjempe for henne. Må jeg rett og slett bare respektere hennes valg og la henne gå? vi har ikke hatt kontakt på 2 mnd nå.

Hvordan skal jeg redde vårt familieforhold?! vi har opplevde masse negtift de siste tiden ,har flytte 3 gang inn og ut ... vi har et nydelig barne sammen . vi elsker hverandre... eg øsker at vi skal vare som familien dame syns det er vanskelig hu må tenker mer... sammetiden som hu sier at hu øsker det ...

Hei.Typen min og jeg krangler nesten aldri, men når vi gjør det blir vi så sinte begge to, sånn at vi skriker til hverandre, hva kan vi gjøre for å kunne prate normalt til hverandere... ellers er vi forelsket og har det bra sammen. Nå skal det sies at vi blir venner igjen ganske fort. men vi har da blitt lei oss og skjønner ikke hvorfor vi blir så sinte på hverandre, vi krangler bare om bagateller. Håper på et svar

Jeg er en jente på 22 år som har vært sammen med en fantastisk gutt i litt over 3 år. De siste 1,5 årene har vi også bodd sammen. Det har vært få utfordringer knyttet til dette. Vi krangler så godt som aldri, men tar en utblåsning og blir venner igjen når det er nødvendig. Forholdet vårt har selvfølgelig vært gjennom både gode og mer utfordrende perioder, men jeg synes det totalt sett har fungert overraskende bra.

Problemet mitt har oppstått de siste 6 månedene. (Det bør kanskje nevnes at jeg i disse månedene også har blitt ferdig med en bachelorgrad og begynt i en spennende og utfordrende jobb). Jeg har alltid vært veldig stolt av kjæresten min. Han er intelligent, pliktoppfyllende og fullfører de mål han setter seg. Han er flink med barn, god mot familien sin og utadvent. Det har aldri vært en problem for meg å introdusere ham for nye mennesker, for jeg har enda til gode å møte noen han ikke kommer overens med etter 5 minutter. Jeg har alltid satt større pris på å tilbringe tid hjemme med kjæresten min enn ute på byen med vennene mine.

Den siste tiden derimot har jeg begynt å irritere meg mer over ham og sammen med vennene våre kan jeg til og med bli litt flau. Jeg merker at jeg kritiserer ham og jeg føler meg i etterkant som en tyrann. Ting jeg blir irritert/flau over, kan for eksempel være nøling, usikkerhet, misforståelser, hans sans for humor. Helt uskyldige ting som han selvsagt ikke kan noe for. De gode samtalene våre er vanskeligere å få i gang og jeg føler også at vår "identitet" som par er veldig knyttet til hjemmet vårt og hverdagslige rutiner. Jeg merker at jeg i hodet mitt danner meg et bilde av hvordan jeg skulle ønske han var og det involverer selvfølgelig det motsatte av hans "negative egenskaper" om man skal kunne kalle det det. - Selvsikker, verdensvant, utilgjengelig, billedvakker, sjarmerende og underholdende.

Jeg har ikke tidligere ønsket at kjæresten min skal være noe han ikke er. Jeg har syntes han har vært flott akkurat som han er og jeg har i mange år følt meg sikker på at det ikke kan være noen der ute som er mer riktig for meg. Nå føler jeg meg ikke lenger sikker på at han er den rette - at det er ham jeg ønsker å gifte meg med og oppdra barn sammen med. Gnisten mangler i forholdet vårt og jeg føler meg ikke lenger fysisk tiltrukket av ham. Dette synes jeg er utrolig vanskelig og jeg ønsker svært gjerne å komme forbi det. Jeg sitter med en del ledetråder som jeg vet er av betydning for utfordringene, men jeg klarer ikke riktig å sette de sammen.

1. Vennene til kjæresten min bor et stykke utenfor byen, så han er mye hjemme på hverdagene. Jeg jobber turnus og har alle mine venner i byen, så min hverdag er mer variert. Skulle ønske min tid med ham var litt mer dyrbar og ikke alltid like tilgjengelig for meg.

2. Vi begynte begge med utdanning/jobb rett etter videregående og gikk inn i et veldig etablert forhold. Vi har opplevd/gjort lite "for oss selv" og aldri likt å være noe særlig fra hevrandre.

3. Jeg innser at livet mitt er i veldig forandring, mens han fortsetter i sin vanlige jobb. Jeg vokser på mine utfordringer og søker nye. Tempoet og kravene i min hverdag er forandret og jeg føler at jeg vokser og utvikler meg i rasende fart uten å klare å få med meg kjæresten min i løpet.

Er det håp for meg/oss? Og i såfall hvordan?

hei jeg er en mann på 27 år, er gift. min kone er 24 år og vi har vert sammen i 9 år (5år gift) har to nydelige gutter på 2 og 4 år. Vi er akkurat ferdig med å bygge drømmehuset vårt for ca 1 år siden. vi har frådelt en tomt fra den gården jeg har vokst opp på. der mi far bor enda. jeg har vist en stund at hun ikke har hatt det så bra i det siste og at hun har følt seg veldig ulykkelig men jeg trodde det ville gå seg til. for tre uker siden kom hun til meg og sa at hun følte at forholdet var døtt og at hun ikke elsket meg lenger hun følte vi var bare venner. jeg ble helt knust selfølgelig og har prøvd å snakke med hon men hon er itrisert i å ta ut seppersion og ha litt tid for seg sel for å finne ut ka hun vill med livet sitt. hon sier ikke at det er over for godt men at hon kan ikke love noe lenger. vi må nok selle huset og flytte i hver våres leilighet og dele ungene 50/50 er det noe jeg kan gjøre for at hun skal se kor glad jeg er i hun. og få hun til å se ka det erhun mister ved å gjøre dette med failien ? håper inderlig på eit svar på forhond tusen takk.

Dersom den ene part aldri var riktig forelsket men håpet å bli det over tid, men har ikke oppnådd dette etter 3 år. Er det noen vits å fortsette, ser dere noen mulighet til at vedkommende fortsatt kan få følelser for den andre parten? Hva kan man gjøre for å redde ekteskapet?

Når vi ikke har noen konkret problemstilling?

Jeg skjønner ikke hva som er galt. Ettter mye vanskeligheter med å bli gravide, har vi nå to skjønne barn. Jeg har en fantastisk mann og burde være kjempe lykkelig og takknemlig nå.
Skjønner ikke hvorfor jeg har tanker og tvil om forholdet vårt. Det meste stemmer både intimitet, kommunikasjon og interesser. Skjønner derfor ikke de negative tankene mine
og tvilen. Disse tankene gjør meg deperimert. hva er årsaken tror dere?
Må legge til at jeg har hatt mye problemer med tvangstanker, og redsel for ting som kan skje fram i tid. Kanskje dette kun er et personlig problem som jeg relaterer til forholdet?

Vi har hatt et intenst forhold siden vi startet, med mye krangling og jeg hra gjort det slutt når jeg ikke har holdt ut lenger. Føler at han ikke forstår meg. Han snakker lite om seg og sine opplevelser rundt dette, men om oss og våre problemer. Jeg prøver å fortelle hvordan jeg har det og hva jeg strever med, men ikke han.

Hvordan finner jeg lysten til å finne tilbake til mannen jeg har vært gift med i 15 år og har to små barn med. Fornuften forteller meg hva som er riktig og best men det er som om jeg ikke får følelsene med, at jeg ikke vil det som er rett. Jeg lengter meg langt bort, men blir i forholdet uten å slippe mannen min innpå meg. Jeg har ingen tro på at det skal bli annerledes. Har på en måte allerede fordømt forholdet. Familieterapi har ikke hjulpet på mine holdninger selv om det har hjulpet oss til å snakke om ting i trygge omgivelser. Det jeg ser er at vi begge må jobbe hardt for å forandre oss for å kunne være det den andre trenger - dette blir vi helt utslitt av, og det får oss til å glemme oss selv eller gjøre oss til en annen enn den vi egentlig er.

Hvordan skal jeg redde vårt familieforhold?! vi har opplevde masse negtift de siste tiden ,har flytte 3 gang inn og ut ... vi har et nydelig barne sammen . vi elsker hverandre... eg øsker at vi skal vare som familien dame syns det er vanskelig hu må tenker mer... sammetiden som hu sier at hu øsker det ...

Hei.Typen min og jeg krangler nesten aldri, men når vi gjør det blir vi så sinte begge to, sånn at vi skriker til hverandre, hva kan vi gjøre for å kunne prate normalt til hverandere... ellers er vi forelsket og har det bra sammen. Nå skal det sies at vi blir venner igjen ganske fort. men vi har da blitt lei oss og skjønner ikke hvorfor vi blir så sinte på hverandre, vi krangler bare om bagateller. Håper på et svar

Når vi ikke har noen konkret problemstilling?

Jeg og min mann har vært gift i 7 år. Vi har 2 barn, 5 og 10 år. Det er en del ting jeg synes er vanskelig. Jeg elsker min mann, og det siste i verden jeg vil er at vi skal gå fra hverandre. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, begynner å innse at vi trenger hjelp.

Når vi krangler, prøver jeg å løse problemet med å snakke om det etterpå, få ting ut av verden. Problemet er at dette er ikke min mann interessert i. Han mener som regel at det er jeg som er problemet, og det ender som regel med at jeg må beklage et eller annet for å få satt en strek og komme videre. Når jeg prøver å snakke til han og fortelle hva jeg opplever som problematisk, kan han prestere å bli sittende foran pc'en, og (som jeg opplever det) svare usaklig og gjenta hvor "idiot" jeg er som har gjort sånn og sånn. Han er veldig sta, og har vondt for å innrømme feil.

Dette sliter veldig på mitt forhold til han, fordi jeg så ofte må "svelge kameler" for å få en slutt på kranglingen. Det har derfor over tid bygd seg opp mer og mer irritasjon og frustrasjon, og jeg kommer med små irritasjonsutbrudd over ting som kan oppleves som småting. Så blir han irritert, og så har vi det gående. Jeg har ofte lyst til å klemme han eller fortelle han noe fint fordi jeg elsker han, men all min innebygde irritasjon og frustrasjon gjør at jeg som regel lar være. Jeg ville på en måte følt at jeg belønnet han når jeg egentlig er kjempeirritert fordi han f.eks. har sittet 3 timer foran pc'en mens jeg har ryddet og prøvd å tilfredsstille barna.

Jeg er ikke feilfri, og gjør/sier ofte dumme ting, ofte fordi jeg er irritert og frustrert. Jeg føler ikke at jeg når inn, nå vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. I går var det en episode hvor han ble sint og kjeftet, og jeg opplevde dette som uberettiget og ble såret og lei meg. I frustrasjon og sinne forlater jeg huset og går til en venninne, uten å gi beskjed (dumt gjort). Han reagerer med å gå over til naboen, og lar vår 10 år gamle sønn sitte alene i huset. Kl 24 kommer han hjem og legger seg, sønnen vår sitter fremdeles oppe alene. Jeg prøver å sette meg ned i dag og få en samtale om alt som skjedde i går, men det blir gjentatt gang på gang hvor idiot jeg er som stakk av.

Ja, det var dumt gjort, men det er så mye annet her som jeg ikke kommer noen vei med! Vet ikke hva jeg skal gjøre nå, av og til tenker jeg at om en tredje person hadde vært"flue på veggen" og gitt oss begge tilbakemeldinger på vår atferd, så kanskje han også hadde innsett at han må forandre på en del ting. Jeg er veldig mottakelig for kritikk, men forventer saklighet og ikke "drittslenging". Mye dette her, og komplisert.

Har søkt på familieterapi lokalt, men fikk ingen treff. Blir veldig takknemlig for noen tips fra dere:) Hilsen en frustrert frue.

Hei.Typen min og jeg krangler nesten aldri, men når vi gjør det blir vi så sinte begge to, sånn at vi skriker til hverandre, hva kan vi gjøre for å kunne prate normalt til hverandere... ellers er vi forelsket og har det bra sammen. Nå skal det sies at vi blir venner igjen ganske fort. men vi har da blitt lei oss og skjønner ikke hvorfor vi blir så sinte på hverandre, vi krangler bare om bagateller. Håper på et svar

Hvordan finner jeg lysten til å finne tilbake til mannen jeg har vært gift med i 15 år og har to små barn med. Fornuften forteller meg hva som er riktig og best men det er som om jeg ikke får følelsene med, at jeg ikke vil det som er rett. Jeg lengter meg langt bort, men blir i forholdet uten å slippe mannen min innpå meg. Jeg har ingen tro på at det skal bli annerledes. Har på en måte allerede fordømt forholdet. Familieterapi har ikke hjulpet på mine holdninger selv om det har hjulpet oss til å snakke om ting i trygge omgivelser. Det jeg ser er at vi begge må jobbe hardt for å forandre oss for å kunne være det den andre trenger - dette blir vi helt utslitt av, og det får oss til å glemme oss selv eller gjøre oss til en annen enn den vi egentlig er.

Jeg og min mann har vært gift i 7 år. Vi har 2 barn, 5 og 10 år. Det er en del ting jeg synes er vanskelig. Jeg elsker min mann, og det siste i verden jeg vil er at vi skal gå fra hverandre. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, begynner å innse at vi trenger hjelp.

Når vi krangler, prøver jeg å løse problemet med å snakke om det etterpå, få ting ut av verden. Problemet er at dette er ikke min mann interessert i. Han mener som regel at det er jeg som er problemet, og det ender som regel med at jeg må beklage et eller annet for å få satt en strek og komme videre. Når jeg prøver å snakke til han og fortelle hva jeg opplever som problematisk, kan han prestere å bli sittende foran pc'en, og (som jeg opplever det) svare usaklig og gjenta hvor "idiot" jeg er som har gjort sånn og sånn. Han er veldig sta, og har vondt for å innrømme feil.

Dette sliter veldig på mitt forhold til han, fordi jeg så ofte må "svelge kameler" for å få en slutt på kranglingen. Det har derfor over tid bygd seg opp mer og mer irritasjon og frustrasjon, og jeg kommer med små irritasjonsutbrudd over ting som kan oppleves som småting. Så blir han irritert, og så har vi det gående. Jeg har ofte lyst til å klemme han eller fortelle han noe fint fordi jeg elsker han, men all min innebygde irritasjon og frustrasjon gjør at jeg som regel lar være. Jeg ville på en måte følt at jeg belønnet han når jeg egentlig er kjempeirritert fordi han f.eks. har sittet 3 timer foran pc'en mens jeg har ryddet og prøvd å tilfredsstille barna.

Jeg er ikke feilfri, og gjør/sier ofte dumme ting, ofte fordi jeg er irritert og frustrert. Jeg føler ikke at jeg når inn, nå vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. I går var det en episode hvor han ble sint og kjeftet, og jeg opplevde dette som uberettiget og ble såret og lei meg. I frustrasjon og sinne forlater jeg huset og går til en venninne, uten å gi beskjed (dumt gjort). Han reagerer med å gå over til naboen, og lar vår 10 år gamle sønn sitte alene i huset. Kl 24 kommer han hjem og legger seg, sønnen vår sitter fremdeles oppe alene. Jeg prøver å sette meg ned i dag og få en samtale om alt som skjedde i går, men det blir gjentatt gang på gang hvor idiot jeg er som stakk av.

Ja, det var dumt gjort, men det er så mye annet her som jeg ikke kommer noen vei med! Vet ikke hva jeg skal gjøre nå, av og til tenker jeg at om en tredje person hadde vært"flue på veggen" og gitt oss begge tilbakemeldinger på vår atferd, så kanskje han også hadde innsett at han må forandre på en del ting. Jeg er veldig mottakelig for kritikk, men forventer saklighet og ikke "drittslenging". Mye dette her, og komplisert.

Har søkt på familieterapi lokalt, men fikk ingen treff. Blir veldig takknemlig for noen tips fra dere:) Hilsen en frustrert frue.

Han tar aldri iniativ til det .. skal det bli noe må jeg engasjere meg .. blir litt lei meg ... syns det er lite med sex 1 gang i uka liksom!!

Vi fikk for 9 mnd siden ett barn.  Før barnet ble født hadde vi ett rikt sex liv der vi eksperimenterte og utforsket hverandre.  Etter fødselen virker hun ikke lenger interessert og tar ikke første steget. Jeg må eventuelt mase på henne for at det skal b

Hei, jeg er kvinne på 41 som er gift med en mann på 49. Vi har vært sammen i 15 år og har hatt et fantastisk sexliv for inntil 6 år siden. Min mann fikk da etter en forkjølelse en forferdelig dårlig ånde og slimdannelse i munn/svelg. Det lukter på en halv meters avstand råtten ånde. Han har vært til lege med dette problemet en gang, fikk en kur og det ble bedre en liten stund. Jeg har oppfordret han til å bruke tanntråd, tungeskrape og sinktabletter hver dag men det velger han bort. Har også bedt han om å få legen til å søke han til en spesialist men det vil han ikke.  Jeg har forklart at jeg ikke klarer å ha bare sex men ønsker nærhet som kyss osv men det eneste han sier er at han ikke skjønner at det lukter av han og det er bare opp til meg når vi skal ha sex da. For meg er nærhet og sex veldig viktig i ett par forhold og jeg føler vi lever sammen som 2 venner og det gjør meg skikkelig frustrert fordi jeg ønsker nærhet og sex. Har dere noen råd å gi?

Hei. 

Har funnet mange mld på min manns mobil fra en annen dame som gir et ganske godt inntrykk av utroskap i en eller annen form. Usikker på hvor langt det er gått. Er det noen ide å prate med den andre,høre om hun kan fortelle sannheten siden han ikke gjør det?

Hei på dere,  Jeg skriver et brev til dere for å se om jeg kan hjelpe min kjære venninne som sliter i ekteskapet. De har vært sammen i snart 16 år og passer veldig godt sammen. For ca. 2 år siden så fortalte hennes mann at han var utro mot henne for ca. 15 år siden og at han ikke lenger orket å gå å bære på denne hemmemligheten, det ble for tøft. Det vil si at han var utro mot henne etter ca 1.år i lag. Dette har skapt store problemer for henne i etterkant, da hun ikke klarer å glemme at han har gjort dette tiltross for at dette er mange år siden. Saken er at etter at dette kom frem i lyste, så har hun mistet litt av respekten for ham og hun er nedlatende og pirker på ham så fort noe ikke er etter hennes mening. Hun har det helt forferdelig, for hun ser jo at dette ikke er en bra utvikling. Han sliter og sier snart at han ikke orker å fortsette hvis hun skal fortsette å straffe ham på den måten. De er et par som har vært gjennom mange tøffe tak og de er et par som jeg anser å være veldig riktig for hverandre. Jeg skriver til dere for å få noen råd for hvordan de bør gå frem. Jeg vet at de har vært i samtaleterapi sammen, dette har det pt avsluttet, men min venninne føler at hun burde fortsette å prate med noen, slik at hun får jobbet mer med det. Hva tenker dere? Hva kan jeg råde henne til å gjøre? Takknemlig for svar.

Leser her og er at den som har vært utro må være villig til å legge seg helt flat for å rette opp og skape tillit igjen.. men hjelp..blir det ballanse av slikt?