Jeg og min mann har vært gift i 7 år. Vi har 2 barn, 5 og 10 år. Det er en del ting jeg synes er vanskelig. Jeg elsker min mann, og det siste i verden jeg vil er at vi skal gå fra hverandre. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, begynner å innse at vi trenger hjelp.

Når vi krangler, prøver jeg å løse problemet med å snakke om det etterpå, få ting ut av verden. Problemet er at dette er ikke min mann interessert i. Han mener som regel at det er jeg som er problemet, og det ender som regel med at jeg må beklage et eller annet for å få satt en strek og komme videre. Når jeg prøver å snakke til han og fortelle hva jeg opplever som problematisk, kan han prestere å bli sittende foran pc'en, og (som jeg opplever det) svare usaklig og gjenta hvor "idiot" jeg er som har gjort sånn og sånn. Han er veldig sta, og har vondt for å innrømme feil.

Dette sliter veldig på mitt forhold til han, fordi jeg så ofte må "svelge kameler" for å få en slutt på kranglingen. Det har derfor over tid bygd seg opp mer og mer irritasjon og frustrasjon, og jeg kommer med små irritasjonsutbrudd over ting som kan oppleves som småting. Så blir han irritert, og så har vi det gående. Jeg har ofte lyst til å klemme han eller fortelle han noe fint fordi jeg elsker han, men all min innebygde irritasjon og frustrasjon gjør at jeg som regel lar være. Jeg ville på en måte følt at jeg belønnet han når jeg egentlig er kjempeirritert fordi han f.eks. har sittet 3 timer foran pc'en mens jeg har ryddet og prøvd å tilfredsstille barna.

Jeg er ikke feilfri, og gjør/sier ofte dumme ting, ofte fordi jeg er irritert og frustrert. Jeg føler ikke at jeg når inn, nå vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. I går var det en episode hvor han ble sint og kjeftet, og jeg opplevde dette som uberettiget og ble såret og lei meg. I frustrasjon og sinne forlater jeg huset og går til en venninne, uten å gi beskjed (dumt gjort). Han reagerer med å gå over til naboen, og lar vår 10 år gamle sønn sitte alene i huset. Kl 24 kommer han hjem og legger seg, sønnen vår sitter fremdeles oppe alene. Jeg prøver å sette meg ned i dag og få en samtale om alt som skjedde i går, men det blir gjentatt gang på gang hvor idiot jeg er som stakk av.

Ja, det var dumt gjort, men det er så mye annet her som jeg ikke kommer noen vei med! Vet ikke hva jeg skal gjøre nå, av og til tenker jeg at om en tredje person hadde vært"flue på veggen" og gitt oss begge tilbakemeldinger på vår atferd, så kanskje han også hadde innsett at han må forandre på en del ting. Jeg er veldig mottakelig for kritikk, men forventer saklighet og ikke "drittslenging". Mye dette her, og komplisert.

Har søkt på familieterapi lokalt, men fikk ingen treff. Blir veldig takknemlig for noen tips fra dere:) Hilsen en frustrert frue.

Hei.Typen min og jeg krangler nesten aldri, men når vi gjør det blir vi så sinte begge to, sånn at vi skriker til hverandre, hva kan vi gjøre for å kunne prate normalt til hverandere... ellers er vi forelsket og har det bra sammen. Nå skal det sies at vi blir venner igjen ganske fort. men vi har da blitt lei oss og skjønner ikke hvorfor vi blir så sinte på hverandre, vi krangler bare om bagateller. Håper på et svar